Kunstvågestykket

Forrige

Neste

Av Anne Marit Muri.

ST1-2012. Med sterkt pågangsmot og urokkelig viljestyrke ble kunstfotoprosjektet Dear VenusonIce forløst i isødet på Svalbard, etter et møte mellom kunstner Anja C. Solvik og fotograf Øyvind Nordahl Næss om bord på båten Ulla Rhinmander høsten 2010.

KUNSTvågestykket

- Jeg var umulig å stoppe. Ideen måtte gjennomføres. Det var nå eller aldri, sier Anja Cecilie Solvik.

Uværet lå bare noen minutter unna. Den nakne kunstneren holdt på å fryse fast rumpa på isen, da motivet Venus onIce ble foreviget på Svalbard.

- Alt for kunsten, påpeker Anja med et smil, som også presiserer at bildet er hundre prosent naturlig og helt fri for photoshop.

KUNST møter Anja på en kafé på Aker Brygge vel et år etter at reisen til Svalbard ble gjennomført. Her forteller hun om sine opplevelser ute i isødet med sterk innlevelsesevne. Anja smiler mye når hun snakker. Latteren ligger stadig på lur, og den kan være ganske så rå. Men på et øyeblikk kan hun skifte uttrykk og viser frem sitt vare vesen med sin sterke omsorg for andre mennesker. Hun er varmt til stede i øyeblikket og utstråler styrke og mot. Kunstneren er lett å se med sitt svarte hår, sine spill levende og brune øyne, feminine skikkelse og gnistrende vesen. Hun ser mye, hele tiden, og vil gjerne formidle sine observasjoner om det å være menneske gjennom ulike kunstneriske uttrykkskanaler.

Solvik har jobbet som kunstner i 12 år. Hun har utdanning i grafikk fra Asker kunstfagskole og fra høyskolen i Oslo. I tillegg til fotoprosjekter, å lage grafikk og malerier arrangerer hun performance-utstillinger der hun bruker seg selv i et levende kunstverk. Kontraster er et viktig element i hennes kunst. I grafikken handler det mye om kontrasten mellom det sorte og det hvite, melankoli og livsglede. Solvik er opptatt av å se det vakre i det melankolske. I liveopptredener kombinerer hun kropp og musikk, der kontrasten mellom skjørhet og styrke er hennes hovedbudskap.

På tur med Anne B. Ragde

Ideen til bildene på Svalbard fikk Anja om bord på båten Ulla Rhinmander der Solvik befant seg sammen med Anne B. Ragde. Forfatteren var hyret inn av VG for å skrive en dokumentarartikkel om Arktis. På den ti dager lange Svaldbard-ekspedisjonen inviterte Anne B. Ragde med seg seks venner, blant annet Solvik. Det nære vennskapet med Anne B. Ragde startet i 2009 da Solvik fikk i oppdrag å illustrere coveret på boken, Nattønsket, som ble gitt ut på Oktober forlag. Motivet, I dag er jeg en skadet fugl som sitter på livets brukne gren, viser en fugl som sitter langt ute på den ytterste gren. Bildet gjenspeiler på stilsikkert vis bokens innhold.

- Å være sammen med Ragde innbyr til masse latter, sier Solvik.

- Hun er dessuten et forbilde for meg når det gjelder å vise kvinnekraft og sin egen sårbarhet. Anne er hel ved. Det kommer også tydelig frem i hennes forfatterskap synes jeg. Jeg kjente kun Anne før jeg gikk om bord i båten, som bestod av et mannskap på fire og seks turdeltakere. Vi fant alle sammen raskt tonen med hverandre og hadde det utrolig fint sammen. Vi observerte mange dyr på turen og levde tett på hverandre disse dagene.

- Vi dro ut i en liten Zoviac gummibåt mot Frambreen, cirka 80,5 grader nord. Fotograf Øyvind Nordahl Næss, skipperen Audun Matthiassen, Fredrik Moxnes og jeg, forteller Anja. ─ Fredrik var med som assistent. Vi måtte arbeide veldig raskt. Vi var heldigvis godt forberedt. Kulden hadde jeg kjent på etter flere isbad fra båten.

Skipperen som loset ekspedisjonen rundt, ble etter hvert rasende på de to avhopperne i bukta på Svalbard, da han så uværet nærme seg. Han skrek etter dem: "Nå drar vi ..." Det var et kappløp med klokka for å rekke å ta bildene før veggen av snø, som var på full fart inn mot den da så fredelige vika, ville gjort det umulig å fotografere. Anja og Øyvind tvang seg til å være rolige, de overså skipperens trusler om å bli forlatt som bjørnemat. Med fullt fokus og topp konsentrasjon gjennomførte de, det var nå eller aldri.

- Det er mulig faren var større enn det vi innså akkurat da, men gleden var stor da vi endelig var tilbake på båten. Og vi kunne styre vekk fra uværet, og verre å tenke at vi risikerte andres liv.

Hun stopper litt opp.

- Jeg liker i utgangspunktet ikke å vise meg naken, og jeg hater å fryse. Min kropp blir i denne sammenhengen kun et redskap for å kunne formidle et uttrykk. Jeg synes det er noe vakkert med den nakne kvinnekroppen ute i kulden, som har i seg en lengsel. I lengselen bor en smerte, og det er den vi kjenner på, alle vi som lengter ... etter kjærligheten, mennesker vi savner, morslengsel, etter barn vi ikke får, drømmer, ønsker, fred i hjertet, fred på jord og så videre. Det er lengselen som driver oss videre. Jeg liker å kjenne på denne smerten. Den berører meg, og det er den som driver meg fremover som kunstner.

Naturen gir og den tar

- Kraften til å gjennomføre fotoideen raste imot meg som et voldsomt spreng, lik en forelskelse. Viljen til å gjennomføre ideen overskygget redselen og janteloven. Denne sjansen måtte realiseres. Da jeg fortalte Anne B. Ragde om min plan, støttet hun meg umiddelbart, selv om jeg la beslag på hennes fotograf. Øyvind og jeg fant hverandre med en gang og klikket på det kreative og mentale planet raskt.

Anja forteller at han er en utrolig positiv og dyktig fotograf og har en herlig livsfilosofi.

- Det ligger mye symbolikk i DearVenuonIce-prosjektet. Jeg ville hylle kvinnekraften i rå natur. Jeg lot klærne falle og brukte meg selv som modell. Jeg har en vanlig kvinnekropp, med litt cellulitter og hengepupper. Den har tross alt født to unger. Jeg hadde spist meg opp noe på forhånd, og kroppen fremstår som frodig, men også sterk.

Etter å ha besøkt en fangstmann i Moselle Bay, som hadde skutt sin kvote med svalbardrein, var det ingen vei tilbake. Det var her motivene ble fotografert. Fotoscenen er hyllet inn av kulde, is og brutal natur der naken kvinnehud og et avkappet dyrehode er symbol på livet og døden. Naturen er brutal, den gir liv, og den tar liv.

Kroppen i samspill med naturen gir bildet DearVenusonIce et klassisk uttrykk. Som mor opplever Solvik sårbarheten som oppstår når et barn vil løsrive seg fra sitt opphav. Hun ble selv mor da hun var 23 år gammel. Allerede da lengtet hun sterkt etter å gi omsorg. Det å miste noe, og det at livet gir og tar, kommer tydelig frem i motivet. Kontrasten mellom kroppens varme og naturens kulde er også sterkt formidlet.

Overrasket av isbjørn

- Å gjennomføre fotoprosjektet på Svalbard var utfordrende. Vi ble overrasket av isbjørn, bare 15 til 20 meter fra oss. Vi var fem personer i en gummibåt. Isbjørnen kunne ha hoppet om bord og tatt oss. Da var jeg redd, selv om vi hadde med oss to rifler og en signalpistol. Ingen ønsker å drepe et så vakkert dyr. Heldigvis ombestemte isbjørnen seg. Den snudde og gikk videre, mot restene av matpakken min, der jeg hadde sittet for en kort stund siden. På vei bort stopper den og skubber et oljefat merket med Statoil; da tar Øyvind det mest fantastiske bildet jeg noensinne har sett. Det sto på trykk i VG mars 2011. I ettertid når jeg ser resultatet, er jeg utrolig glad for at fotografen Øyvind og jeg fikk gjennomført ideen. Selv min datter på 13 år er stolt av mammaen sin som trosset vær og vind for å hylle skaperverket.

- Hensikten med ekspedisjonen for min del var i utgangspunktet å få inspirasjon fra naturen og møte dyrene, for å lage nye grafiske arbeider. Det fikk jeg. Spesielt ble jeg inspirert av fjellene og kontrastene i fargene. Der hvor fjellet møter vann og svartheten i enkelte deler av fjellet tar pusten fra deg. Og møte med isfjell hvor formen under isen er mye større enn det som stikker opp av vannet. Som tusen hemmeligheter drivende rundt i isødet. Og hele veien fra Longyearbyen og tilbake følges vi av havhester. Disse vakre fuglene som vil vite hvem vi er, og som trofast passer på sjøfarere. Og ikke minst besøket i Barentsburg med de uttrykksløse ansiktene på kvinnene jeg møtte der. Dessuten fraværet av barn og fraværet av mennesker i den forlatte byen Pyramidene. Men på disse stedene var vi kun kort tid, vi fikk på denne turen tillatelse til å gå i land der hvor få mennesker før har vært. For eksempel på Lågøya. Der kunne vi se tydelige spor av menneskets inngripen i naturen. Tre reinsdyr hadde viklet seg inn i garnrester drevet i land fra båt. Kun gevirene lå igjen. Det var et trist syn. Jeg fikk laget mange skisser på turen og tatt en mengde fotografier som jeg har arbeidet videre med helt til nå. Noen av bildene, både grafikk og foto vil bli stilt ut i løpet av 2012.

Hun legger til:

- Å samarbeide med Øyvind er interessant på mange plan. Han har en herlig tilstedeværelse og evner å bidra med gode innspill både på uttrykk og komposisjon. Det har vært et spennende møte mellom en som jobber med foto som dokumentasjon og jeg som har foto som kunstform. I denne krysningen oppstod det både et godt vennskap og et godt samarbeid. På turen bestemte vi oss for å ta prosjektet videre, og jeg har allerede mange gode ideer på hvordan jeg kan bruke kropp i samspill med dyr neste gang.

Endret sitt syn på jakt

- Under turen skjedde det også noe med mitt syn på jakt. Jeg forstod at i så røffe omgivelser kan man ikke overleve uten dyr. Om bord i båten tok jeg et nytt valg, jeg spiste mitt første kjøttmåltid på 20 år, en polarreinkjøttgryterett som kokken om bord hadde laget. Den spiste jeg med god samvittighet. Dyret som er med på bildene, har jeg dermed vært med på å spise, og som performancekunstner er dette med på å skape en helhet i prosjektet.

Da Anja Solvik var barn, gråt hun alltid når faren kom hjem fra jakt med døde dyr, som han la i fryseren. Siden hun var liten, har hun hatt overdreven omsorg for døde dyr. Når ingen kunne se henne, tok hun opp døde fugler fra fryseren, som faren hadde skutt på rypejakt. Hun klappet dem og syntes synd på fuglene.

- Jeg var et følsomt barn, og har lært meg etter hvert å bli mer modig. Det å utfordre seg selv gir etter hvert følelse av å mestre. Som igjen gjør meg trygg. Det ser jeg på som en forutsetning for å igjen kunne inspirere andre. Jeg er meg selv på grunn av og på tross av mine erfaringer. Det at man feiler som menneske og lever med det, gjør at man er et helt menneske. Jeg omfavner det uperfekte og står gjerne frem med min sårbarhet. Men jeg er ikke lenger hudløs. Jeg er trygg.

Oppvokst i Kristiansund

- Jeg kommer fra Kristiansund, hvor det mistenkes at portugisiske sjømenn ble over natten iblant, da det eksisterer mange mørkhårede i denne byen. Inkludert meg selv og hele min slekt. Foreldrene mine møttes i Kristiansund da de var unge. De fikk meg da mor var 19 år og far 20 år. Mine foreldre jobber hardt, sådan er de forbilder for meg. De har lært meg å stå opp om morgenen og å høre på sjefen. Der er jeg ikke lik, jeg må bøye regler og stille spørsmål om alt. Derfor ble jeg min egen sjef.

Da Anja var 12 år var hun fast bestemt på å bli lege:

- Jeg ville redde verden og begynte å studere legevitenskapen på min måte, ved å bla i gamle legebøker. Bøkene fant jeg i det gamle biblioteket i Kristiansund. Jeg leste og begynte å kopiere illustrasjonene. Jeg kunne sitte i timevis alene sammen med bøkene, blyant og papir og hadde på meg sorte plastbriller for å se lur ut … Å være alene og drømme meg bort og gli inn i min egen fantasiverden var toppen av lykke. Du kan tro jeg var et yndet erteobjekt som barn. Jeg var innesluttet og begynte å grine for alt. Jeg var en sårbar og sart liten sjel. I dag har pendelen svingt. Nå er jeg i kontakt med begge sidene, det er balanse mellom ytterpunktene. Ikke harmoni, til det er energien for eksplosiv iblant.

Om å ha klare grenser

- For å rekke alt jeg har lyst å gjøre, er det en del ting jeg gjør fort. Dersom jeg er for grundig, blir jeg aldri ferdig. En arbeidsdag må begynne tidlig og den må inneholde en viss tidsplan. Den går som regel til skogen, men det må man prøve å rette opp til neste dag. Gjør det viktigste først og glem resten … For å rekke alt gir jeg 60 prosent til hver aktivitet, men opplever likevel at folk er 100 prosent fornøyde. På denne måten brenner jeg ikke ut. Å strebe mot det perfekte kan fort ende med bitterhet. Det å stå frem med det man har energi til er ofte mer en godt nok. Jeg gir ofte mer, spesielt i jobben min. I kunsten handler det om å gi 100 prosent, men som regel går det da ut over familien og samvær med venner. Det har jeg lært av og jobber litt mindre nå enn før. Det er bevist at kvinner brenner seg fortere ut enn menn. Vi tar veldig mye ansvar, og det tærer på krefter. Derfor må vi bli litt flinkere til å være mindre flinke, gjøre mindre, tenke mindre og leve mer! Kanskje sitte naken på isflak oftere.

Anja driver galleriet Pikene ved broen i Heggedal. Dette er et kunstprosjekt som i utgangspunktet ble til for å bringe kunsten til bygdefolket. I dag er det et yndet sted der folk fra hele landet kommer for å besøke. Her byr kunstneren på inspirerende bilder i stemningsfulle omgivelser. På søndager arrangerer hun gratis pianokonsert og serverer fnisesaft. I tillegg til eget galleri og samarbeid med Fineart har hun kontakt med flere gallerier over hele landet.

- Jeg trykker etsninger mine i Barcelona, Heggedal, Horten og Fredriksens grafikk i Oslo. Alle bildene jeg lager er kobberetsninger, som er et gammelt håndverk helt fra Goyas tid på 1700-tallet. Hvert trykk produseres manuelt i et opplag på ca 50 eksemplarer. Jeg har gått ti år i lære hos grafiker Jan Albert Kolstad, og lært grafikk gjennom estetiske fagstudier i Oslo og ved Asker kunsfagskole. Da jeg trykket bilder i Barcelona høsten 2011, endret arbeidene seg noe underveis. De mørke skyene ble litt lysere, og fuglen løftet sitt hode. Kvinnen som passer på gullegget, er med fordi jeg føler at drømmene bor der. Det er en vakker metafor som handler om omsorg for mennesker rundt oss, samt respekten for eget liv, og å ta vare på egen kraft for å nå drømmene. Å bære på uforløste drømmer er ikke bra. Jeg tror det er sunt å ha mål i livet, å ha noe som du går inn for. Hvis du ikke vet hva du vil, kan du fort gi for lett etter for andres krav. Men man må ikke glemme at det å leve ut drømmen sin også betyr mye hardt arbeid. Selv lever jeg ut drømmen min hver dag gjennom bildene jeg lager. Men jeg må hele tiden minne meg selv på at det også skal svi litt. Det koster å leve ut drømmen. Jeg prøver hele tiden å strekke meg, bli bedre for å berøre betrakteren. Å bli berørt, å skape reaksjoner er noe av kjernen i min kunst. Det handler også mye om kjærlighet, omsorg og å løfte frem den positive kvinnekraften. Den er så lett å overse, fordi den bor i omsorgen som vies livet, blomstene vi pleier, maten vi lager, tårene vi tørker og kinnene vi klapper.