Selvets portretter

Forrige

Neste

JEAN-MICHEL BASQUIAT (født 1960), selvportrett fra 1986, akryl på lerret, 180 x 260,5 cm, MACBA-samlingen, Government of Catalonia Art Fund, tidligere i Salvador Riera-samlingen. Foto: Giga-Mirco Art.  

Av Finn Skårderud, professor, psykiater og forfatter.

Det slår meg hvor rikt og presist selvportrettet er som en kilde til å forstå mer av oss selv.

HUMLEBÆK / LOUISIANA (KUNST): Selvportrettet er ikke bare en kunstsjanger, men også en erkjennelsesform. Kunstneren ser på seg selv, seg selv i en sammenheng, og ser på sitt eget blikk på seg selv, for at jeg kan se på meg. Dette er refleksjoner om selvrefleksjoner. Jeg ser på selvportrettene i utstillingen. Og mange av dem ser på meg. Munch ser på meg. Slik er det med ham. Den uttrykksfulle maleren krever noe tilbake. Jeg ser på andre: Emil Nolde, Frida Kahlos selvportrett med ape, Otto Dix, fotografen Robert Mapplethorpe og de mange andre. Jeg setter mine øyne i de selvportretterte, og de setter sine øyne i meg. Vi ser og blir sett. Og vi får noe å føle og tenke over. Det er noe urovekkende med Andy Warhols blikk. Francis Bacons øyne er i ferd med å forsvinne inn i et ansikt i fordreid oppløsning. Gerhard Richters ansikt blir svært utydelig for meg. Det kan virke som om han vil si noe tydelig nettopp via dette utydelige, om noe som glipper, viker eller unndrar seg.

Et klassisk verk i selvportrettets historie er et bilde av Johannes Gumpps fra 1646, hvor maleriet viser ham selv bakfra mens han ser i speilet og samtidig maler sitt eget portrett på lerretet. Det er altså et trippelt selvportrett, og bør få oss til å tenke over de flytende overgangene mellom å være seg selv, å se seg selv og å iscenesette seg selv. Selvportrettet er en representant for meget finurlige og avanserte psykologiske prosesser.

Ved hjelp av speilet lar kunstneren seg selv reflektere. Det er selviakttakelse. Men scenen som velges, det øyeblikket som males, tegnes eller fotograferes, er ikke tilfeldig. Valg av humør, kostymer, scenografi og attributter gjør denne refleksjonen til en selvrefleksjon. Det er altså ikke bare en refleksjon av, men også en refleksjon om. Dette blir tydeligere og tydeligere jo nærmere vi kommer vår egen tid, at selvportrettet er kunstnerens refleksjoner om sin egen selvrefleksjon. Det er lag på lag. Kunstneren er i dialog med seg selv, ser seg selv både innenfra og utenfra, og utforsker, utfordrer og dikter seg selv. Kunstneren skaper seg.

Det tradisjonelle hjelpemidlet ved selvportrettering har vært speilet. I speilet ser jeg meg selv, men alltid også mer. Jeg kommer i kontakt med mitt indre. Dette indre har navn som fantasier, drømmer, lengsler, traumer, demoner, nevroser, sinnsstemning, identitet, personlighet, selvfølelse og dagsform. Jeg får ikke direkte blikkontakt med mitt indre, men jeg ser mitt ytre speilbilde med mitt indre selvbilde. I går så jeg bedre ut enn i dag. Speilet gir oss i samme øyeblikk både virkelighet og forestilling, kropp og sinn, og det er umulig å skille dem fra hverandre. Speilet er overskridende, slik selvportrettet er.

Det er vanskelig å tenke seg dannelsen av det moderne mennesket uten speilet som psykisk teknologi. Hva hadde det moderne mennesket vært om den flyktige vannpytten var den eneste kilden for selvrefleksjon? Speilet som reflekterer oss, får oss til å reflektere. Det er en identitetsmaskin, en kjerneteknologi for vår selvbevissthet. Vi blir mer følsomme for oss selv.

Ansiktene har vært, og er delvis fortsatt sentrale i selvportrettkunsten. Men bak ansiktet, uansett hvor tydelige følelsene vises frem, finnes det et sinn, og sinnet kan ikke fullt ut sees. Ikke bare andres, men vårt eget sinn vil alltid være delvis uklart for oss. Det kan således bare tolkes. Selvportrettet er både individuelt og kulturhistorisk en fortolkende praksis.

I kunsthistoriens tidlige selvportretter malte ikke kunstneren sitt indre, men snarere sitt ytre, utenpåselvet. Det vil si en offentlig posisjon, gjerne med pomp og prakt. Andre melodramatiserte, eller ironiserte, slik Michelangelos selvportretterte seg som den flådde huden til helgenen St. Bartolomeus i Det sixtinske kapell, eller Caravaggio som Goliats avhogde hode. Eller det var indirekte selvportretter hvor kunstnere som Botticelli og Rafael malte seg selv inn i større arbeider.

Storhetstiden for selvportrettering henger sammen med den gryende individualiseringen som vi finner i renessansen. Gjennombruddet kommer med Rembrandt. Høsten 1999 besøkte jeg utstillingen Rembrandt by Himself i Londons National Gallery. Det var en fascinerende vandring i selvbilder. Med Rembrandt blir selviakttakelsene til et hovedanliggende i kunstnerskapet. I maleri etter maleri, tegning etter tegning utforsker han sitt eget humør, som leende, trist, sjokkert, arrogant, aggressiv og så videre. Verkene hans er en varekatalog over følelser. I disse selvbildene ser vi begynnelsen til en ny sosial figur: det moderne mennesket. Det er en udiskutabel linje fra hollenderen til dagens samling av selvportretter på Louisiana.

Dette mennesket er en homo psychologicus. Sigmund Freuds samlete verker kan betraktes som et stykke pioneraktig portrettkunst over denne figuren. Det er et følsomt og selvsentrert menneske, årvåkent for hva som beveger seg i det. Det psykologiske mennesket er et selvrefleksivt vesen, som betyr at vi ikke bare har større anledning til, men også er nødt til å ta stilling til hvem vi skal være, hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal handle.

Ta for eksempel Egon Schieles arbeider på Louisiana. Han var en del av samme kulturelite som Sigmund Freud i Wien. Schiele var sterkt preget av psykiaterens teorier om undertrykt seksualitet og nevroser. Mange av hans mange selvportretter viser et nakent og plaget menneske, en mager mann i forvridde stillinger og med fordreide ansiktstrekk. Dette er en nervenes mann, men det er også nervenes epoke. Det er en brytningstid med krigsfrykt og undergangsstemning, men også gjennombrudd for den moderne, gudsforlatte tanken og følelsen. Det er ikke bare Freud, men også Nietzsche, Ibsen og Hamsun. Mennesket er blitt enestående. Ene-stående kan bety ensom og overlatt til seg selv. Schieles arbeider er også selvportrettet av en epoke. I mange av Schieles selvportretter fikk selvutlevering og avkledning et kunstnerisk uttrykk gjennom konkret å kle av seg. I dette modernistiske språket søker man etter noe ekte bak de sosiale maskespillene, og maler altså den nakne sannhet som seg selv som naken.

For modernistene ble speilet knust. Derfor får vi de forvridde ansiktene i selvportrettene. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto mer går speilet selv i oppløsning. Nå er det snakk om løse fragmenter, løse biter og skamfering. Den amerikanske kunstneren Chuck Close oppløser sitt eget ansikt i piksler. Vår opplevelse av å være oss selv er kulturelt utfordret. Selviscenesettelser er nå blitt en daglig syssel gjennom Facebook. I en slik flytende modernitet lekker selvet. Og det er ikke nødvendigvis lekkert. Det preger de aller nyeste selvportrettene i en slik grad at det er usikkert om vi kan kalle dem selvportretter. Hva er de da? Rollespill? Identitetslek?

Mange nyere verker tematiserer nettopp selvdannelsens vilkår. Andy Warhol lyktes med å bli paradoksalt original gjennom å produsere kopier i massemedienes og konsumerismens epoke. Nå er det ikke avkledningen som strategi, men til dels karikerte påkledninger. Leken og ironien er ikke bare en psykologisk, men også en kunstnerisk strategi for å håndtere en uro om hvem man er og hvem man vil være.

Louisiana Museum of Modern Art:

En av Europas ledende moderne kunstinstitusjoner. Ligger i Humlebæk en snau time nord for København.

Stor mønstring av nyere selvportretter:

- Utstillingen varer fra 14. september 2012 til 13. januar 2013. Den viser 150 sentrale verker fra de siste hundre års selvportretter, fra Picasso, Schiele, de Chirico, Dalí og Nolde til Mapplethorpe, Warhol, Basquiat, med flere.

- Utstillingens verker er inndelt i ni bolker, motivisk fremfor kronologisk: Kunstneren i sit atelier, Pionerer, Livets gang, Forenkling, Opløsning, Ekshibitionisme, Spejlet, Ironi og Stemplet .