Munch, familie, glam, selvbiografisk kunst og hjemmebakt brød

Forrige

Neste

Casablanca ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet.  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 4-2009: Med sine Munchadopsjoner i 2004 og Allis Hellelands innkjøp til Nasjonalmuseet for kunst sin samling fra hennes Casablanca-serie i 2008, har Unni Askeland fått en oppmerksomhet de fleste kunstnere bare kan drømme om i løpet av et liv.

Med sitt platinablonde hår og store, røde lepper er hun ofte omtalt som en femme fatale i norsk kunstliv. Hun har sjokkert politisk korrekthet, ikke bare med sin kunst, men også med sin bohemske og glamorøse livsstil. Den Unni vi møter en ettermiddag på Jessheim, er en helt annen enn medie- og kjendis-Askeland: Et omsorgsfullt menneske som liker å ha hele familien samlet på Kløfta-Jessheim-aksen. En kunstner som allerede i tenårene nærmet seg Munchs tematikk, palett, følelser, universale livsspørsmål og stil. Og en kvinne som er takknemlig for livet.

- Jeg er utrolig heldig. Fillern, så heldig jeg har vært, egentlig.

Vi møter Unni Askeland på den indiske restauranten på Jessheim stasjon, hennes stamsted. En underlig kombinasjon, men som Unni bemerker; det kunne ikke vært en annen type serveringssted her. Jessheim har allerede Peppes og Egon, så dette er helt perfekt. Eieren Raza kommer ut for å hilse, og serveringsdamen forteller at hun har fastet i tre dager; 16,5 timer hver dag. Det er ramadan.

- Drikker du ikke engang vann, det kan jo være farlig å ikke gjøre? spør Unni forferdet.

- Nei, men jeg spiser hele natten frem til solen går opp, forsikrer hun, og tar imot bestillingen på Chicken garlic, og nikker når Unni sier at kokken vet hvordan hun vil ha maten krydret.

- Jeg var på besøk hos Tikken Manus i går. Det var helt fantastisk. Vi snakket mye om dette at alder ikke har betydning. Min forrige mann var 20 år eldre enn meg, og Sverre (ektemannen og kunstneren Sverre Koren Bjertnæs, red.) er 13 år yngre. Det handler om hvem du er. Jeg tenker ikke at jeg snart skal bli farmor. Jeg lever her og nå. Dessuten snakket jeg og Tikken mye om smålighet i Norge. Jeg fikk virkelig føle dette på kroppen under debatten som oppstod i kjølvannet av at Allis Helleland kjøpte inn bildene mine.

- Kjente du Tikken? spør vi mens det skjenkes Farris.

- Jeg ble introdusert av en venninne, og jeg ga henne et smykke fra Camilla Prytz. Når man åpner seg opp for mulighetene, hender det ofte fantastiske ting, og man møter utrolige mennesker på sin vei. Jeg tror litt på at alt har en mening, og at en hendelse ofte fører til en annen. Jeg mener man er en katalysator for at ting skal skje i livet sitt.

Unni dypper nan i raitaen. Hun har rød kjole med hvite prikker, sort sminke på føflekken sin og knallrød leppestift. Det siste er nærmest et varemerke, som nå også har kysset en vin-etikett til salgs på Vinmonopolet: Love X. Alle sms fra Unni avsluttes også med X. Hun forteller at hun har begynt å bake brød. En artikkel fra helgens Magasinet avslører også at hun lager syltetøy. Dessuten elsker hun å bo på et lite sted som Kløfta, der hun kan rusle bort til Kiwi. Det er faktisk 40 år siden hun kom hit til Jessheim: Julen 1969.

- Jeg er familiekjær, og liker å ha familien samlet. Nå bor barna og foreldrene mine i nærheten. Du vet, dette med røtter. Jeg har faktisk vært husløs en gang, mellom to leiligheter. Vi skulle flytte fra Jessheim til Hilton borettslag på Kløfta, ja, der bestefaren til hotell-Hilton kommer fra. De intervjuet meg da man trodde Paris Hilton skulle komme på besøk. Det var ville oppstander. Men uansett, da bodde jeg med tvillingene på tre måneder og datteren min på ett rom på det gamle hotellet i Jessheim. Men det var morsomt.

- Alene med tre barn på ett rom?

- Ja, du vet, pappaen Erik Andersen var musiker og på turné hele tiden. Han etablerte aldri noe liv her i Norge. Jeg leverte barna i barnehage, dro på Akademiet og tok toget tilbake til Kløfta og hentet dem. Barn er en gave og velsignelse. Jeg likte godt småbarnsfasen, og vi lekte mye. Det er så mye styr i dag, mødre stresser. Man har tatt seg av barn siden tidenes morgen. Det ligger i deg. Det er faktisk bare å slappe av. Det siste året på Akademiet hadde jeg med datteren min hver dag, jeg.

12 års kunstutdannelse

Unni Askeland var alltid den flinke på skolen, og fikk tidlig ros for sitt kunstneriske uttrykk.

- Jeg husker jeg var ivrig med rollespill, og hadde glassfigurer som jeg lekte teater med, i en settekasse på loftet. 16 år gammel ble jeg overbevist om at det var kunst jeg skulle drive med. Jeg stod fire timer og malte, og oppdaget plutselig at det faktisk hadde gått hele fire timer.

Askeland begynte på folkehøyskole, og flyttet så til Oslo hvor hun tegnet croquies på kvelden og var au pair for en familie i Holmenkollen på dagen. Etter hvert startet hun på en dagskole i Trafo-bygget på Tøyen.

- Nei men, hello Henrik!

Sønnen til Askeland kommer forbi. Hun spør om han kan skifte lysstoffrør i atelieret hennes i morgen, og hvordan det går med svigerdatteren. Om to uker blir hun bestemor. Hun vender tilbake til historien om seg selv.

- Etter hvert kom jeg inn på Kunstskolen i Kabelvåg. Vi var et sterkt kull, og på 10-årsjubileumsutstillingen i 1993 var det fantastisk mange som hadde klart å etablere seg som kunstnere; sikkert 95 %. Det var en motivert gjeng kunstnere med store ambisjoner. Men jeg ble gravid med Oda og måtte reise hjem. Jeg kom inn på både Kunst- og håndverksskolen i Oslo og Bergen Kunstakademi. Jeg startet i Oslo, høygravid, men ble egentlig kastet ut. I Kabelvåg var det solid undervisning, og jeg hadde lært mye. Nå måtte vi tegne sirkler.

Unni tegner i luften med en liten geip.

- Det var ikke helt min greie. Jeg og Oda flyttet til Bergen, hvor jeg startet på Akademiet og bodde hos besteforeldrene mine.

Det var likevel til Oslo Unni ville. Hun ble gravid igjen, denne gangen med tvillinger og med kjærestemusikeren Erik, og fikk permisjon. Da søkte hun overflytting til Akademiet i Oslo, hvor hun gikk i fire år.

- I mai det tredje året fikk jeg Thea. Det passet perfekt, for da skolen startet igjen i september, kunne hun bli med meg hver dag på skolen. På Akademiet ble Per Kleiva en viktig lærer for meg, han våget å slippe meg fri. Håvard Vikhagen sa også at man må male og danse.

Vi får servert kongereker, og Unni smiler et stort, varmt smil til den fastende serveringshjelpen.

- Har du alltid malt i serier?

- De første tingene mine var nok mer verksbasert. Det var store malerier som beskrev hvordan livet mitt var. Jeg har nylig hentet dem frem igjen. Det var en merkelig opplevelse. Du kan si de var ekspresjonistisk, figurative, og viser tydelig hva jeg opplevde. På Akademiet ble jeg nærmest rådet til å dempe meg, det var for mye Munch i mitt uttrykk.

Fra figurasjon til abstrakt tilbake til figurasjon

I 1999 stilte Unni ut i Bjarne Melgaards galleri Norsk anarkistisk fraksjon. Det var plutselig en helt annen Unni: Store, luftige, abstrakte lerreter. Eller syntetisk abstraksjon med en vibrerende atmosfære.

- Det var en merkelig tid. De rampete titlene krasjet totalt med bildene. Etter dette stilte jeg ut i Galleri Christian Dam i 2001, den første kommersielle suksessen der mye faktisk ble solgt. Jeg hadde til da drevet kunstskole her på Kløfta i noen år, og levde, ja, ikke akkurat med velstand. Utstillingen het Cover Up. Scenene var tett knyttet til livet mitt. Jeg husker Nordea kjøpte inn bildet Orfeus og Eurydyke. Professoren ved Akademiet, Sverre Wyller, var en pådriver for innkjøpet. Han ønsket seg litt fri, og jeg fikk et vikariat ved Akademiet høsten 2001. Igjen skjer ting i rekkefølge, så lenge man åpner seg opp. Jeg tror på å være ærlig i det man gjør.

Norsk kunsts Courtney Love-wannabe no 1 presenterer en rekke malerier, tegninger og fotografier i hva som vel må kunne kalles et white trash-romantisk uttrykk. Rockemyten og outsiderdrømmen skal tydeligvis tas helt ut. Snapshots av rotete, trashy vegger i Askelands kråkeslott på Kløfta, samt fra det uryddige atelieret i et gammelt kristent forsamlingslokale – passende “dekorert" med tomme ølflasker og McDonald's-poser slengt rundt på gulvet presenteres sammen med maleriene. En onanerende Askeland på toalettet likeså. Titlene på maleriene er røffe: No score, Beautiful loosers, Pussyqueen, No joy, Skindeep betrayal, skrev en kritiker om Cover Up. Bildene var uten tvil ærlige.

Neste skritt i karrieren var Unnis deltagelse i Anders Eiebakkens prosjekt Schpaa, som ble vist blant annet i København. Askeland fikk samtidig en av sine nærmeste venner i Danmark.

- Det var en eldre kunstsamler som kjøpte inn et verk av meg på denne utstillingen. Han hadde tidligere samlet en rekke kjente verker fra etter krigen av kunstnere som Per Kirkeby Kiefer og Olav Christoffer Jensen. Ennå i dag følger han opp det jeg gjør.

Deretter gikk ferden til NO5 i Bergen Kunsthall, og Askelands Munchadopsjoner ble kjent for første gang. Hun viste en skulptur av seg selv i marsipan med beskjeden Eat me. Puppene ble spist først. Unni hadde også lenge vært opptatt, nesten lidenskapelig, av Kristiania-bohemen, og leste alt av litteratur hun kom over. Hun besøkte også stedene hvor de oppholdt seg som kroa i Hvitsten, der Oda Krohg bodde og Hans Jæger gikk syk av forelskelse og klorte på trærne. Å adoptere Munch var derfor ikke en "morsom" idé for å skape blest. Det var noe som var i henne.

- Jeg tenkte at jeg skulle ta den helt ut, og tok kontakt med Blomqvist. Daglig leder Knut Forsberg visste ikke helt hvem jeg er, og fikk CV-en min. Han ringte meg med en gang morgenen etter og inviterte meg til å stille ut. De var så profesjonelle. Jeg eide ikke nåla i veggen på denne tiden, og solgte trykk billig for å overleve. Da plutselig mye av Muncadopsjon-utstillingen ble solgt, var det helt utrolig. I tillegg var det gode kritikker i avisene, og en enorm oppmerksomhet. Jeg hadde valgt Blomqvist fordi dette var det første galleriet Munch stilte ut i. Mange kritiserte meg dessverre for å adoptere Munch og tukle med hans kunst. Men, som nevnt, hadde Munch vært i mitt uttrykk lenge. Dette var ikke noe nytt for meg.

Telefonen ringer, og Unni sier hun må ta den da hennes far er på sykehuset. Det viser seg å være Sverre, og Unni spør om han sov, og svarer kjapt Du lyver! med et lite smil før hun legger på.

- Var det Munchs sorger og lidelse du adopterte, eller var det ditt eget liv?

- Det er et viktig spørsmål. Det er hele tiden referanser til mitt liv. Munch behandlet universelle temaer. Alle har vi opplevd kjærligheten, kriser og ulike ting i livet. Alle har sin historie. Men det finnes ingen oppskrift. Min oppskrift passer heller ikke for deg. Jeg får ennå forespørsler etter Munchadopsjonene, særlig i forbindelse med gaver til brylluper. Bildet Livets dans er for lengst utsolgt. Det sier vel sitt, hvordan folk kjenner seg igjen.

I 1997 flyttet Unnis nåværende ektemann, kunstneren Sverre, inn til sin venn og kunstnerkollega Unni i hennes sveitservilla på Kløfta. Her benyttet han flere av Unnis barn i sine bilder. Unni bodde da sammen med den amerikanske musikeren Erik Andersen og deres fire barn. Ting endret seg. I går hadde hun og Sverre tre års bryllupsdag.

- Han er den rolige og alvorlige, mens jeg er den som svever; "urokråka". Men vi utfyller hverandre, og diskuterer mye. Han vet også at jeg er voksen, og han kan ikke holde meg igjen. Men slik er et forhold, man gifter seg jo ikke fordi man vil forandre den andre.

Likhus i himmelen

Vi hopper fra det private tilbake til kunsten igjen, som i grunnen følger hverandre som hånd i hanske i Unnis liv. Unni fortsatte samarbeidet med Blomqvist. To år etter Munch-utstillingen stilte hun ut Desire & Destruction. I et intervju før åpningen uttalte hun at norsk kunst er gørr kjedelig. Det er god kvalitet på norske kunstnere, men den forsvinner i seriøsiteten. Norske kunstnere tør ikke lage show, men jeg mener kunst også må underholde. Så jeg vil lage en utstilling som er morsom for alle. Selvsagt ble denne uttalelsen referert til mang en gang.

- Desire & Destruction viste døde og levende kjendiser fra den moderne populærkulturen som Bob Dylan, Leonard Cohen, Debbie Harry (Blondie), Rick Danko (The Band). I utstilingens hovedverk, Likhus i himmelen, malte jeg stjerner som Elvis, Kurt Cobain (Nirvana), Ian Curtis (Joy Division), Sid Vicous (Sex Pistols), Andy Warhol og Nico (Velvet Underground). Mange er mine helter og forbilder siden tenårene. Alle er offer for sitt sterke begjær. Alle har de gått til grunne. Dette er stjerner jeg har identifisert meg med, og selv om jeg ikke som person er sånn som mine heroiske figurer, så tangerer mitt liv deres på ulike måter.

Prosjektene har vært mange siden 2001. Unni har vært jubileumsutstiller i Kragerø i forbindelse med Munchs 150-årsjubileum. I Paris i 2008 deltok hun i fire dager sammen med kjente norske navn som Frans, Nico og Thomas Widerberg på utstillingen Portes Ouvertes de Belleville. I Belleville skulle 300 kunstnere åpne sine atelierer. I 2008 kom Unni nok en gang på forsidene til landets aviser. I lang tid hadde hun jobbet med Casablanca-serien, utstillingen A lot of water under the bridge, til galleri Trafo i Asker. Hun kunne ikke drømme om mediesirkuset som skulle starte.

- Jeg fikk en idé, og da tar jeg den helt ut. Folk kom gråtende ut av Casablanca-utstillingen på Galleri Trafo. I det første rommet spilte jeg en scene fra filmen, den berømte sangen "AS TIME GOES BY". Deretter kom fotoene fra filmen og de malte filmstillsene.

Dagen etter åpningen våknet Unni til et mediesirkus. Hun hadde vært på kulturnyhetene på P2. På vei til taxien utenfor NRK kom programlederen fra P2 og ropte at hun var innkjøpt av Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseets direktør Allis Helleland kjøpte derimot inn bildene til museets samling uten å ha innkjøpskomiteen med seg. Det skulle vise seg at det var en del som mente at kunsten ikke var verdig en plass i samlingen til landets nasjonalmuseum. Askelands bilder hadde ifølge kritikken "null kunstnerisk verdi". De tre største maleriene viste filmstjernene Humphrey Bogart og Ingrid Bergman, og var utført i en stil som mange opplevde som en pastisj på Andy Warhols berømte plakatportretter i silketrykkteknikk. Over natta ble Unni en av Norges mest berømte kunstnere. Selv reiste hun til Trondheim, laget silketrykk og satte mobilen på lydløs. Til slutt ga hun sin kommentar. Sjelden har ett innkjøp fylt så mange spalter. Hennes gode venn og kunstkritiker, Tommy Olson, kalte det hele Prossessen mot Unni i sitt debattinnlegg i Morgenbladet: It's still the same old story, a fight for love and glory. A case of do or die.

- Tittelen på utstillingen var A lot of water under the bridge. Dette handlet om nedtegnelse av tid; noe alle opplever i livet. Hvordan vannet kommer og forsvinner i det evige. Det er ikke noe spektakulært i dette. Nasjonalgalleriet hadde allerede reservert bilder to ganger ved tidligere utstillinger, men styret sa da nei. Allis hadde fulgt meg i lang tid og tok en avgjørelse.

Atelieret

Vi betaler og krysser gata til Unnis atelier i kjelleren på kjøpesenteret Meiergården. Der inne står fremdeles noen ølflasker som rester etter søndagens besøk. Bildet gjesten skulle kjøpe, står ennå igjen, da de havnet på byen i stedet. På en vegg har Unni sitert James Dean med tusj: Dream as if you live forever, live as if you die tomorrow. Noen rokokkostoler og et forgylt speil står i kontrast til stabler av bilder og et salig kaos. Et enormt abstrakt bilde fra hennes utstilling hos Melgaard med rampete titler, nærmeste monokromt, fanger blikket vårt. På gulvet har Unni nylig rullet ut sine "ungdomsarbeider" som ble beskyldt for å være for like Munch. De er virkelig sterke: En figur i rød kjole, og et mørkere maleri med en figur presset helt opp mot oss, lik Munchs selvportrett ved klokken.

- Jeg tror ikke jeg kommer til å male slik igjen. Men se her, her er det Frida Kahlo jeg var opptatt av.

Unni peker på et maleri av en kvinne med hennes trekk. Fra kroppen hennes går det slyngende grener med blader til fire medaljonger, barna. I arbeidsdelen av atelieret henger syv bilder med filmstills fra filmen Sult. Over er det malt et tynt, farget slør. På et av maleriene er munnen helt dekket over. De er til utstillingen Hamsunfantasier som har åpning og boklansering i Nasjonalbiblioteket 1. oktober klokken 15. Kristin Jordfald har invitert 10 kunstnere, Norges landslag så å si, inn i Knut Hamsuns verden. Her er Sult, Victoria, Mysterier, Markens grøde, Pan og diktene i Det vilde kor tolket av Unni Askeland, Benjamin Bergman, Sverre Koren Bjertnæs, Håkon Bleken, Marianne Bratteli, Peter Esdaile, Harald Fenn, Anne Karin Furunes, Therese Nortvedt og Kjell Erik Killi Olsen.

- Det er drømmesilhuetter. Det spiller ingen rolle hvilken teknikk man benytter. Da er vi tilbake til det evige og kjedelige spørsmålet hva er kunst. Hamsun var en fantastisk forfatter. Man må skille mellom hans personlige valg og litteraturen han skrev.

På gulvet ligger flere av trykkene til Aktuell Kunst, og originalarbeidene står stablet litt her og der. Trykkene tar utgangspunkt i utstillingen Friezed, Blondie in the forest, som ble vist i New York høsten 2008. I katalogteksten stod det at Unni ikke lenger var synlig i bildene sine, men vi vet hun er der, lurer i skogen, med sitt blonde hår og røde lepper.

- Bildene er her fra Kløfta. Jeg brukte så mye tid på å gå med moposen vår, Maja, og begynte plutselig å se meg rundt. Jeg tok mye foto med mobilen, som jeg forstørret opp og abstraherte og forenklet. Etter hvert kom ideen om en frise. Et "uendelig maleri" som ikke slutter, da hvert motiv fortsetter over på neste lerret.

- Hva jobber du med nå?

- Jeg røper aldri ideene mine før to uker før de er ferdig ...

I gull-limo

På vei hjem til huset hun deler med Sverre, datteren Thea og mops-hunden Maja, stopper vi for en familie som går over fotgjengerfeltet. Den lille gutten detter plutselig forover og ut av vogna da han ikke er sikret. Moren slenger han brutalt tilbake. Unni blir opprørt og legger seg over rattet mitt og trykker sint på tuten. Moren viser fingeren tilbake.

- Hun trodde sikkert vi tutet fordi hun ikke var kjapt over veien, men man kan jo ikke behandle barnet sitt sånn. Det var ekkelt!

Vel hjemme i det gamle huset skifter Unni til en svart, kort kjole. Hun skal i krepselag til Sveaas og haiker med oss inn til byen. Et enormt flygel står i det ene rommet med burgunderrøde vegger. På kjøkkenet henger falskt, blondt hår. Datteren Thea og hunden er ute på verandaen og blir med på noen av fotoene, og Unni forteller at Thea skal ta mandlene etterpå. Sverre holder seg derimot i bakgrunnen, og vil ikke fotograferes. Unni forteller plutselig om da Moods of Norway laget en egen kjole til henne da hun og Morten Viskum gikk visning for designerne på Bygdøy for et år siden.

- Simen vekket meg, og vi kjørte i en gull-limousin de hundre meterne bort til lokalet. Der stod det 600-700 mennesker - klokka tolv på en søndag i Flø! Det var helt utrolig. Etter åpningen var det kaffe og kaker på bedehuset. Det var helt fantastisk.

Unni knipser med fingeren.

- Men skal man oppsummere ditt kunstnerskap, kan man gi et stikkord?

- Ærlighet og troen på det ultimate maleriet …