Ulf Nilsen

Fra Aktuell Kunst 4/2009:

Med kunstnerparet Ulf Nilsen og Ida Lorentzen på Blaafarveværket

- Mange er dessverre redd for å stille feil spørsmål til "kunstneren" når de møter meg, men jeg blir svært takknemlig for alle spørsmål når jeg guider rundt på utstillingen min på Blaafarveværket. I møte med publikum og i det offentlige rom tar ofte bildene en annen vending. De er ikke lenger mine private hemmeligheter på atelieret, sier Ulf.

- Ja, akkurat som drømmer alltid er åpne for tolkninger, er også dine bilder åpne. Bildene er også fylt med symboler, som klokken, stokken, blomster og så videre, som kan gi noen knagger. Men den hele fortellingen er likevel skjult.

- Det er sant, Ida, men jeg vil heller kalle disse objektene for nøkler.
Vi har akkurat ankommet vakre Blaafarveværket. Ulf Nilsen og Ida Lorentzen møter oss smilende, velkledde i lindresser. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt har nettopp skrevet at Ulf Nilsen kler seg snarere som en svensk poet enn en norsk maler. At han er stille og meditativ, og ikke blant de kunstnere som snakker og snakker om det de gjør. Vi møter en velartikulert og filosofisk Ulf, som absolutt deler sine innerste tanker omkring maleprosessen og historiene bak sine bilder.

- Skal vi varme opp med en lunsj? åpner Ida, og leder oss inn til Værkssmia og Bødtkerverkstedet, hvor bødtkeren en gang for lenge siden laget tønner for emballasje. På veien hilser Ulf på flere eldre besøkende som har kommet med buss fra Nesøya hvor kunstnerparet bor. Museumspedagog Kari har også blitt med. Ulf forsyner seg med Værkets hjemmelagede karbonader. For to år siden ble han invitert hit for å stille ut som årets samtidsutstiller i dialog med de ett eldre kunstnerne; Nikolai Astrup og Prins Eugene. Ida trekker en spennende kontrast mellom sin mann og de avdøde med-utstillerne.

- Astrup og Eugen skildrer landskapet med bakgrunn i deres observasjon av naturen. De hentet motivet fra det de stod ovenfor. Ulf henter heller motivene innen i fra. Bildene er fragmenter av drømmer, og som drømmer, er de usammenhengende med både abstraksjon og realisme i samme motiv.

Ulf utfyller sin kones beskrivelse.

- Du kan si at mine ting er sett, men ikke gjenskapt. Det er mange historier som er knust og satt sammen igjen. Eugen er derimot en ren naturforteller, der det atmosfæriske er viktig. Ovenfor et kunstverk vil alle mennesker bestrebe etter å forstå. Man må alltid ha et bindeledd mellom virkeligheten og drømmene. Her kommer mine nøkler og igjen kjennbare gjenstander inn. Alle kjenner vi igjen en trillebår, klokker, stoler, blomster, trær og så videre. På utstillingen har jeg også dempet lyset med 50 prosent, malt flere vegger, bygget om rommene og blendet to vinduer med en vegg. For meg er det viktig at verkene mine sees som en stor installasjon; man skal ikke se bildene som vinduer på hvite vegger, men på en måte gå inn i min billedverden.

Kari skyter inn:

- Tilbakemeldingen fra publikum Ulf, er at de blir så nysgjerrig på dine bilder. De er litt skjult, og både viser og ikke- viser. Det er noe tvetydig der, noe som fanger og som åpner ulike porter hos betrakterne. I tillegg er det denne vakre stillheten.

- Ja, strandbildene er jo hentet fra et sted som nettopp er fylt med mye støy, men hos dine badende mennesker er det en komplett, drømmeaktig stillhet, legger jeg til med nikk fra Ida og Ulf.

- Kan vi ikke ta kake og kaffe etterpå, og se på utstillingen med engang, bryter Ida ivrig inn.
- Nei, Ida, nå sitter vi her og prater så rolig. Så kan vi heller se bildene etter på, og kanskje tenker de at kunstneren tok helt feil, smiler Ulf.

- Da vil jeg ha kake eller lefse, som Blaafarveværket er kjent for, ler Ida.

- Ja du er glad i kaken her, smiler Ulf kjærlig tilbake, før han fortsetter.
- For meg betyr det mye som kunstner å møte mitt publikum. For noen av de besøkende kan det være deres første møte med samtidskunst. Det er en stor folkelig målgruppe som kommer hit og som man kanskje ikke treffer på andre kunstarenaer og gallerier. Det kjennes godt å nå mange.

Ulf Nilsens historie
- Jeg er ikke arvelig belastet. Mor og far var overhodet ikke opptatt av kunst. Det eneste bildet vi hadde på veggene hjemme ved siden av familieportretter, var en reproduksjon av Van Gogh og Cezanne. Ensomhet er et viktig stikkord når jeg skal forsøke å beskrive min oppvekst, skriver Ulf i boken Passasjer som kom i 2000 om hans kunst.

Ulf vokst opp i et sterkt religiøst hjem i Trondheim. I troen fant han kraft og kjærlighet, og det gav ham styrke når han som sjuåring fikk tuberkulose. I halvannet år var han innlagt på Nylandet sanatorium utenfor Trondheim. Behandlingen besto blant annet av isolasjon i et dunkelt rom, hvorav syv måneder på ryggen. Fastbundet. Fordi legene mente at opphisselse og sterke følelsesmessige svingninger kunne forsterke sykdommen, fikk ikke foreldrene love til å besøke ham.
I dag er Ulf en anerkjente billedkunstner. Nasjonalmuseet for Kunst eier ni av hans malerier, Astrup Fearnley Museet fm, og han er også kjøpt inn blant annet av Det Kongelige Slott, New York Public Library og Rogaland Kunstmueum. Mange har hevdet at Ulf startet som kunstner for å finne nye måter å kommunisere på, eller det Ulf kaller passasjer inn til andre mennesker. Hans barndom var preget av taushet fordi han stammet så voldsomt. Han har selv skrevet at det var umulig å bli fortrolig med noen og få venner. Ingen hadde tålmodighet, og hans frustrasjon vokste med behovet for å utrykke seg. Helst forble han taus.

- Livet er å uttrykke seg, og jeg måtte finne en erstatning for ordene i språket. For meg ble det bilder. Jeg søker ikke det ordløse maleriet, men det som fylles med ord, har Ulf sagt i et tidligere intervju med Aftenposten. I femte klasse fikk han en lærer som oppfordret ham til å mime når elevene skulle opptre for hverandre. Det ble en suksess. Han ble noe i skolekameratenes øyne. Ulf ble så flink i pantomime at han en stund overveide å studere videre i Paris, men valgte til slutt maleriet. Gjennom mimen lærte Ulf å skape symboler på en visuell måte, og mange merker hans bilder sterkt i kroppen, en sterk fysisk påvirkning. En lærer i ungdomsskolen hadde sett hans tegnetalent, og insisterte på at han skulle utvikle dette. Hver lørdag kom Ulf til læreren og hans pratsomme papegøye som snakket flere språk; en nokså eksotisk opplevelse for en 13-åring i Trondheim. Etter hvert fikk læreren Ulf inn på Trondheim Kunstskole med Roar Wold som lærer, der han en kveld i uken kopierte de franske mestrene. Foreldrene til Ulf var engstelig. I deres øyne var sønnen ingen robust ungdom, og et liv som kunstner var det samme som et liv i sult og død. Dermed ble det interiør- og reklame skole på Ulf. Samtidig kom han i kontakt med miljøet på Trøndelag Teater, og som 20-åring ble han ansatt som teatermalerassistent.

- Selv om jeg allerede som 16-åring var fast bestemt på å bli billedkunstner, var det teateret som konkret sparket meg i gang. En svensk gjestescenograf sa at jeg måtte søke Statens Kunstakademi i Oslo. Jeg gjorde som han sa, og kom inn høsten 1972. Men som en engstelig, stammende småbygutt som aldri hadde vært utenfor Trondheim, var det skremmende å bare reise til hovedstaden. Jeg fikk et halvt års utsettelse. I stedet leide jeg sammen med to skuespillervenner et lite hvitt hus på øye Mykonos i Hellas. Moren i huset og jeg ble gode venner og hadde lange samtaler. Jeg kunne ikke gresk, så hun snakket og jeg tegnet og mimet. For første gang i mitt liv følte jeg at jeg kommuniserte med mennesker, og jeg våget å begynne på Akademiet noen måneder senere, forteller Ulf i boken sin.

Etter å ha stammet i 25 år, forsvant det plutselig. Vendepunktet var en kveld han var ute sammen med studievenner. Han så en vakker kvinne han ville snakke med og ivrig glemte han seg selv da han prøvde å få kontakt. Plutselig fløt ordene. Han stammet ikke.
- Hele kvelden snakket jeg som en foss. Den vakre kvinnen forsvant. Jeg så henne aldri igjen, men den kvelden ble et vendepunkt for meg.

På Akademiet møttes Ulf og Ida og de giftet seg i 1979. I dag har de en datter sammen, og Ida har atelier på deres vakre eiendom på Nesøya , og Ulf har overtatt det gamle atelieret til Morten Viskum på Lier. Selv har Ida sagt at de er hverandres forutsetninger, ikke konkurrenter. Ulf forteller oss om hvordan de møttes.
- Jeg husker at en av professorene tok meg med opp på loftet for å vise meg de særegne bildene til en amerikansk søker. Jeg tenkte at hun var så utlært, og vi hadde aldri sett noe lignende. Hun kom inn på Akademiet, naturligvis. Etter hvert ble vi kjent.
I 1970-årene foretok Ulf flere reiser til England, New York og Italia. I 1978 fikk han med fem arbeider på Høstutstillingen og mottok Morgenbladets pris. Debututstillingen var på galleri Haaken i 1980. Som i dag var også den unge Ulf opptatt av mangel på sammenheng i motivene sine – det tilfeldige og det planlagte side om side, en oppsplittet, fragmentert virkelighet. Siden debuten har han ikke ønsket at bildet "skal gå opp". Bildene er både et ytre fysisk rom og et indre psykisk rom.

I 1983 stilte Ulf ut på festspillene med gruppe Zink. Deretter gikk det flere år før neste store utstilling i galleri Haaken i 1988. Allerede på denne tiden var det vanskelig å skille fiksjon og drøm i bildene.
- Jeg kan ikke dra klare grenser. Tvert imot har jeg behov for å forene drøm og virkelighet, la de gli over i hverandre. Jeg er ingen politisk maler i 1970-årenes forstand, men tenker at kunsten kan gi passasjer inn mot en erfaringsvirkelighet som også er åpen for andre, sier Ulf til forfatteren Gunnar Danbolt i boka Passasjer. På separatutstillingen i 1990 på Haaken kom klokkeformen til Ulf inn for første gang, sammen med vannmotivene. Han hadde bodd en tid i Firenze, der han ble vekket av klokkene fra San Marco klosteret hver morgen. Med årene bleknet minnene. De ble stille, akkurat som klokkene i kunsten hans. Klokkene ble også et viktig motiv på Roma-utstillingen det samme året, med strålende kritikker i byens aviser.

Etter Roma-utstillingen i 1990, ble Ulf invitert til den lille byen Anticoli Corrado. Planen var å hvile noen dager, men han ble der i åtte måneder. Byen er kjent som kunstnernes – og modellenes landsby. Tidligere var det nemlig vanlig at gjeterne og bøndene herfra dro inn til Roma på markedsdagene, og bød seg frem som modeller. Camille Corot var blant annet en kunstner som ofte benyttet seg av modeller fra Corrado. I dag er innbyggerne svært bevisst sin historie som modeller i kunsthistorien. Ulf inviterte noen mennesker som hadde fanget hans interesse til atelieret, og portretterte dem. Resultatet ble en portrettutstilling i et nyoppusset kunstgalleri i byen, sammen med objektene modellene var kjent for; stokkene deres, verktøy og ulike eiendeler. Vel hjemme i Norge, søkte Ulf ly i en nedlagt brødfabrikk i Norabakken i Oslo, som både fungerte som et utstilingslokale og atelier. Det ble også flere arbeidsopphold i New York. I det neste tiåret fulgte en rekke store utstillinger: På galleri Wang, i Erkebispegården i Trondheim og i krypten på Nidarosdomen, Rogaland Kunstmuseum og på Henie-Onstad Kunstsenter. Forfatteren Danbolt har beskrevet Ulf som en konseptkunstner, selv om han anvender pensel og pigment på lerret. Han trekker også Ulf frem som en fremragende maler, som bedre enn de fleste behersker maleriets språk. Danbolt avslutter med å si at Ulf er en maler som hele tiden forsøker å si noe vesentlig om det å være et menneske i verden.

Hvem er Anna?
Vi vender tilbake til Blaafarveværket og sommerutstillingen Drømmesommer. Ulf viser oss inn i hovedbygningen. I første etasje henger malerprisen Eugen (1865-1947) og Nikolai Astrup (1880-1928) side om side med sine vakre farger og lys. De historiske utstillingene har siden 1978 vært konsentrert rundt perioden 1850-1950, med nordisk kunst i sentrum. Her har en rekke av Nordens mest kjente malere vært presentert; Carl Larsson, Anders Zorn, Christian Krohg, Edvard Munch, Vilhelm Hammershøi, P.S. Krøyer, Michael og Anna Ancher, Helene Schjerfbeck, Ernst Josephson, Thorvald Erichsen, Erik Werenskiold, Harriet Backer, Harald Sohlberg, Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude. Av samtidskunstnere har Ida Lorentzen, Ørnulf Opdahl og Håkon Gullvåg i de senere år blitt presentert.

På vei opp trappen får vi en forsmak på Ulf sin utstilling med maleriet Still life wih an accident. Vel oppe i de ombygde lokalene, trekkes vi først mot utstillingens hovedbilde Anna, som har fått mye oppmerksomhet i media.

- I dette bildet kom faktisk bakgrunnen først, laget med en slags svaber. Hvis bunnen synger, fødes det andre raskt. Deretter kom blomstene og stokken. Tilslutt kom Anna. Anna ble født fra en svart bunn, noe jeg aldri har gjort før. Jeg lette gjennom mange års gamle skisser og fant henne. Men hun kunne ikke se på oss, da ville mye av spenningen i bildet forsvinne. Hele veien er det valg man må ta som kunstner: Skal jeg forklare alt på den hånden og avslutte den, eller skal jeg kun antyde hvordan hun holder rundt stokken? Bildet har en grovhet, men også en melankoli, forteller Ulf.

- Hvem er Anna?

- Anna er et navn som kan leses fra høyre til venstre og omvendt; et pandogram. Hun svømmer mot oss, men understrømmene trekker henne tilbake i bildet. Vann har også fulgt meg som et tema, eller det vannlige, i mange år. Med vann følger også assosiasjoner som flytende, oppslukning, det transparente og mørke. Blomster som motiv begynte jeg å male da jeg ble invitert til å stille ut på Baroniet Rosendal. Jeg tenkte at hvis jeg noen gang skulle male blomster, måtte det bli der. I Anna beveger fremstillingen av blomster fra realisme til ren abstraksjon.

Foran Anna kommer det mange spørsmål: Holder hun seg fast i stammen, eller glipper hun? Har hun forlatt land? Lar hun seg flyte med stammen?

- For meg må et kunstverk ha en frihet til å både ha en dypere fortelling, men også være noe man kan gå til på lik linje som man går til en foss eller et alter.

Vi beveger oss bort til tre bilder som har fått en spesialdesignet ramme og et bord under som viser Ulf sine skisser og notater. Han skisser alltid, og ser på sine malerier som gjort av en voksen mann, mens i tegningene er han en gutt igjen, med lekenheten og det spontane.
- Det er kanskje enhver kunstners drøm å gå tilbake til leken, der tilfeldighetene blir tatt vare på. For meg er det viktig å ikke gjenta meg selv, å ikke eie en teknisk erobring. Kunst handler om å sy sammen på nytt og på nytt. Ida derimot har en kjærlighet til ett motiv, rommet. Alt jeg maler må imidlertid ha en menneskelig gehalt, og da blir temaene naturligvis glede, sorg, skjønnhet, melankoli og så videre. Videre så har elementene jord, luft og ild gått igjen i bildene mine. Jeg kobler også drømmen og virkeligheten, der undringen er viktig. Er treet i live? Flyter det på vannet? Bildene går likevel ikke opp i en enhet. Det er mange brå valg i hvert bilde, og jeg lar kaoset virke så lenge som mulig.

- Bildene dine krever en enorm tilstedeværelse i prosessen. Hvert valg er nøye overveid, til den minste fold i draperiet.

- Livet har mange gleder, men å være kunstner er ikke en slik glede for meg. Hver dag i atelieret er en åpen kamp. Derfor er det så deilig å leve med Ida; to temperamenter møter hverandre.
De to solsikkene i bildet On the edge, sto en hel vinter utenfor Ulfs atelier.
- Det er en tristesse i bildet. Blomstene har holdt seg oppe gjennom en hel vinter, men begynner å gå i oppløsning. I maleriet kan man nettopp forstørre den fysiske verdenen, oversize, og gjøre noe større enn virkeligheten.

I bildet Winterreise malte Ulf til musikk av Schubert. Her ser vi en hule, en isbre og et tre uten blader.
- Hvor står publikum i dette bildet? Står de inne i hulen og ser ut, eller omvendt – ser de inn i en hule? Er det en reise innover i noe? Selv om det ikke er mennesker synlig med, vil jeg alltid ha et sterkt menneskelig nærvær i bildene mine.
På motsatt vegg henger et underlig, nærmest surrealistisk maleri; Studio Scene. Draperiets form kan minne om en omfavnende overkropp.

- Den ovale formen er feministisk, som ett egg, og satte i gang ting. Klokkene har fulgt meg etter at jeg kjøpte noen gamle kirkeklokker i Italia. Er de i ferd med å falle ut av bildet? Naturen er også trukket inn med enkle elementer. Her finner du både klarhet og utydelighet. Dette er det, men hva er det? Uferdighet er malerens språk. Man får også en kroppslig følelse. En dame sa hun så hofter og Queen Viktorias kjole! For meg er ett spørsmål viktig: Hva skjer med deg når du ser kunstverket? Men du skal ikke nødvendigvis forstå!
Maleriet Witness (a selv portrait) er et annet sammensatt og tvetydig verk. Her skjules ting i mørket under noe som kan minne om en steinhelle, mens andre ting kanskje ligger skjult under et draperi med voldsomme former. En stokk titter frem tre steder. Kanskje danner den et kors?
- Det er mange porter inn i dette verket. Bildet lukker og åpner opp verdener. Under ligger det en historie gjemt. Mange har også fått religiøse tanker eller trise følelser foran bildet.
Vi beveger oss inn et annet rom med et enda mer dempet lys. Den sakrale følelsen forsterkes. Badebildene her inne ble første gang stilt ut på Henie-Onstad Kunstsenter i 2004, og har siden hengt rundt et svømmebasseng hos eieren, beskyttet av glass.
- Her kom også bunnen først, og deretter figurene. Det er verken sol eller regn, og en stillhet. Det er dermed ikke et typisk sommerbilde. Bakgrunnen og naturen glir inn som en del av kroppene. Her er det også drømmer og antydningens språk som gjelder.

Før vi forlater årets sommerutstilling på Blaafarveværket forteller Ulf om sine månebilder.

- Jeg og Ida leide Arne Haukelands hjem på Tenerife og jeg satt ofte på stranda og skisset månen og silhuettene av kroppene. Opprinnelige hadde bildene en positivitet og lekenhet i seg, men et halvt år etterpå kom tsnumanien. Plutselig endret betydningen i bildene seg for de som så dem; fra glede til angst.

- Men de har dette typiske nordiske lyset, skyter Ida inn som er kommet tilbake.
I et lite rom vises en film med Ulf som snakker med Kari om utstillingen. Flere eldre damer snur seg da de ser kunstneren vandre inn i egen person. Han hilser litt sjenert.

- Jeg uttrykker meg klarere der enn noen gang, ler Ulf og peker på filmen. Jeg kikker litt fortvilet ned på krusedullene på notatene mine med like fragmenterte setninger og like mye tvetydighet som i bildene til Ulf, og nikker forsiktig bekreftende.
På de siste veggene henger blomsterbilder malt på pleksiglass.
- Ideen på disse bildene var at jeg ikke ville miste den første ideen. I vanlige malerier maler man jo nettopp over bunnen. På pleksiglass blir begynnelsen bevart, og kan sees fra den andre siden.
Vi går ut fra utstillingen for å fotografere i en hule bak Værket som mange feilaktig tror er Koboltgruvene som ligger et par kilometer fra oss. Ida viser oss Glasshyttas hovedsal som har plass til 320 mennesker og hvor Værkets store smelteovner tidligere var plassert. Her har Ida selv malt et av sine bilder, som henger på veggen over utstillingen Fra koboltmalm til blåfarve med montre som viser prosessen fra gruvedrift på Koboltgruvene til ferdig pigment på Værket.

- Visste dere at dette er Nord-Europas største rom laget med bindingsverk fra 1776, uten en eneste søyle? Da kommunen bestemte å rive dette huset, bestemte Kjell Rasmus Steinsvik og kona hans Tone å kjøpe opp husene her på Blaafarveværket. Og slik startet Værkest moderne historie som en kulturinstitusjon. Men skal vi ta noe å drikke før dere går? Kan vi ikke sitte her inne? Jeg trekker alltid inn i husene jeg, smiler hun.

- Nei, Ida, vi må jo ut i sollyset og guds natur, erklærer Ulf.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Gunnar Mjaugedal

Ulf Nilsen

Emner

Relaterte kunstverk

Girl Talk

Rotas

Tidevann

Du og jeg

Liljer

Roser

Ferdamannen

Riktig lei

Å samle minner

Pan

Jag har inte en aning

Blommorna singlar ner till marken

Våren leker, ta fatt med löven

Jag glömmer det

Körsbärsblom

Mot muren

Love wave

To all my loved ones

Garden joy 2

July garden

Garden love

Vår i trädgården

After rain comes sunshine

Dom över på stan

Når et mål er nådd

Gjenkjennelse

Store forbilder

Gyllent etterår

Grønn salme

Når dagen er omme

Enestående

Alle er annerledes

Pusterom

Under - håndkolorert

Den andre siden

Utover

Etterpå

Hjemover

Ida Lorentzen. Nesøya, Asker. 2018.

Foran og bak

Oppreist

Hineni

Alle har sitt

Utgave 5 2016

Stabbesteiner

Støtter

Stamplass

Lille teddy

Turkis emaljert sølvfrosk

Å drømme livet

Relaterte kunstverk