Trappebakkehagen - sansing for å lære naturfag

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen Foto Annelise Bothner-By.

KUNST 1-2012: Velkommen til Trappebakkehagen står det på et skilt i Botanisk hage i Oslo. På et annet skilt oppfordres du til å løpe oppover og nedover bakken. Hva føler du da? Hva skjer hvis du bygger en trapp med trinnene og går bakken opp på trappen? Og hva betyr tallene i gresset skrevet med hvit fotballbanemaling?

Trappebakkehagen - sansing for å lære naturfag

BOTANISK HAGE / OSLO (KUNST): Naturhistorisk museum på Tøyen og museumslektor Anne Birkeland har samarbeidet med stipendiat og designer Annelise Bothner-By fra Kunsthøyskolen i Oslo om en flyttbar trappehage i en bakke i Botanisk hage. Det som opprinnelig var ment som en del av et undervisningsopplegg om landskap under prosjektet Geospiren for 4.-klassinger i Oslo-skolene, har blitt til et dynamisk prosjekt for alle: fra barnehager til barnefamilier på tur, voksne som lufter hunden sin, og lekne turister som stopper for å bygge trapper. Trappebakkehagen var opprinnelig ikke tenkt som et kunstprosjekt, men innehar mange av de samme elementene som et kunstformidlingsprosjekt for barn: Bruk av sanser, å involvere seg fysisk, ta rommet i besittelse (altså landskapet), leken og ikke minst invitere til undring.

- Jeg ble svært overrasket da du ringte og ville skrive om oss! Ja, er dette kunst?

Anne Birkeland møter oss under skråtaket på kontoret sitt på toppen av Naturhistorisk museum. Utenfor blåser det kraftig, og trappene i hagen er nettopp tatt inn for vinteren.

- Jeg forstår at du setter dette i kunstbåsen , smetter Annelise Bothner-By inn: - - Jeg jobber nettopp tverrfaglig og er med i Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er et tverrfaglig nasjonalt program innen kunstfagene ved Kunsthøyskolen i Oslo som kjennetegnes ved at det kunstneriske arbeidet står i sentrum for stipendiatenes prosjekter.

Annelise jobber med et praktisk stipendiatprogram fra Kunsthøyskolen der hun fokuserer på sansingen i utstillingsrommet og hvordan andre besøkendes bruk av utstillingen kan være del av din egen utstillingsopplevelse. Trappebakkehagen kom i stand som et undervisningsopplegg i forbindelse med universitetets 200-årsjubileum. Birkeland forteller om bakgrunnen:

- Botanisk hage er ingen park, men en hage med Magnoliahagen, Oldemors hage, Fjellhagen og så videre. Tanken var først å gjøre noe inne i museet, men det ble vanskelig, så vi flyttet det hele ut. Innen naturfaget er det å bruke presise begreper viktig, derfor har vi mye fagterminologi. Det fine når det gjelder landskap, er at fagterminologien langt på vei er vanlig norsk språk, som landskap, bakke, slette og så videre. Dette er også begreper en niåring bør lære, særlig bybarna. Vi ønsket derfor at elevene skulle lære om landskapet og bakken. Når bruker vi ordet bakke? Min pedagogiske tanke er at det er for lite fysisk og sanselig undervisning. Man leser i en bok eller går kanskje en tur. Dette er veldig synd når det gjelder naturfag, som nettopp handler om å erfare den fysiske verden. Jeg vil at barna skal erfare hva en bakke faktisk er. De skal løpe oppover og nedover og reflektere over hvordan det føles. Og hvorfor føles det ulikt? Jo, tyngdekraften. Å lære om kart er også en del av læreplanen for 4.-klassinger, men mange lærere har erfart at det er vanskelig. Derfor målte vi opp bakken og markerte kotene fra 16 til 25 m.o.h. Barna ler og synes det er befriende å bruke kroppen, og vi lurer inn litt læring. Det er en tanke som heter å aktivisere bakgrunnskunnskapen, at barn kan mer enn de vet de kan.

- Og for å kontrastere en bakke kom jeg på trappen , legger Annelise til. - Bakken er skapt av naturen, mens trappen er menneskeskapt for å kontrollere naturen, og tilpasset sivilisasjonen. Man sanser jo hele tiden, men man må gjøre barn oppmerksomme på sansingen. Ved å fokusere på hva de sanser når de går i trappen eller i bakken, blir de observante på landskapet rundt seg.

Vi flytter oss ut i ruskeværet til bakken som inntil nylig var fylt av høylytte, rullende, byggende og klatrende barn.

- Da vi skulle ta inn trappen, var det 30 unger fra en barnehage i full gang her som ble litt sure, ler Birkeland og forklarer mens hun ser bekymret på noen trær som har blitt sesongforvirret og fått skudd, og som kanskje ikke vil overleve en streng vinter.

- Det første som møtte barna, var en trappeskulptur på en meter, som egentlig var en trapp uten funksjon, for den gikk rett opp og førte ikke noe sted. Ungene løp alltid bort for å klatre. Det virket som om de hadde et instinkt! Skoleklassene stod i kø på 25 barn for å klatre én og én. Hva føler dere? spurte jeg ofte. Noen var tøffe og hoppet ned. Andre sa det kriblet i magen eller bena, og lærerne så ofte engstelig bort på meg når de kom til tredje trinn. For hvorfor sanser man når man klatrer? Hele kroppen kjemper mot tyngdekraften og ubalanse og blir ekstra oppmerksom.

Lenger ned i bakken var det utallige trappetrinn i tre ulike dropsfarger. Hver farge viste til en spesiell helling på trinnet. Annelise har siden august observert fra sidelinjen hva som skjer i bakken, og notert det i en blogg:

- Det beste var å se hvordan barna jobbet og strevde til de var ferdig med trappen sin. Og det er tungt i oppoverbakke! Som oftest ble det en lang, smal trapp, men en bygde en seng halvveis i trappen. En annen gang bygget noen barn en sirkel. Det beste er at Trappebakkehagen kan brukes på ulike nivåer. Man kan komme med en lærer som hjelper barna til å bruke det de har sanset intellektuelt, og knytte det opp mot naturfaglige fenomener. Og så har du et annet publikum: de som blir stående uten å bygge, ofte voksne forbipasserende, men som undrer seg over hva dette er. Og så har du de som tar trappene i besittelse. Det beste er når familier som ikke kjenner hverandre, bygger sammen. En gang var det plutselig 20 mennesker som holdt på. Det virker som selve byggingen er viktigere enn det ferdige resultatet for barna - altså sansingen underveis.

- Det som ser ut som tilsynelatende enkel pedagogikk, kan romme flere lag , legger Birkeland til. - Man kan jo også si at kunsten og naturfaget nærmer seg begge fenomener, men fra to ulike vinkler og måter.

Vi går tilbake til bygningene som rommer Zoologisk museum.

- Ja, og så må du legge til at vi også har utstillingen om apejenta Ida, basert på funnet av et 47 millioner år gammelt fossil i Tyskland. Kunstneren Esther van Hulsens malerier og tegninger er viktige deler av utstillingen. De fleste utstillinger designes med tanke på guttebarn, men her har vi brukt rosa som farge.

- Hvordan stiller forskermiljøet seg til å skape mer folkelige og populistiske utstillinger som disse prosjektene der kunst trekkes inn som et formidlingselement?

- Det har lenge vært en kjølighet innen intellektuelle fag, men jeg opplever et generasjonsskifte. Naturhistorisk museum ble jo bygget på 1920-tallet for forskerne, men det har foregått en enorm demokratisering der man vil nå ut til det bredere lag av folk. Dessverre er basissamlingen tung å jobbe med som utstillingsmateriell. Men det er viktig at barn og unge lærer seg naturfag. Ja, nå blir jeg visjonær, men ved å forstå vår plass i verden kan man ta del i klimadebatten på en annen måte. Det er faktisk mange som hever øyenbrynene når jeg sier vi er dyr. Vi må se vår plass før vi bygger ned jorda og den kollapser.

Annelise legger til:

- I et museum vil publikum oftest forvente forklaringer, men ikke alt må formidles verbalt, og vi kan lære mye av kunstnernes uttrykksformer. I Trappebakkehagen er vi opptatt av å la publikum sanse landskapet, og vi retter fokus mot erfaringer vi alle har.