Tett på Tracey

Forrige

Neste

I'VE GOT IT ALL fra 2000. Emin har hele veien også fotografert og stilt ut bildene. I dette motivet ser vi Emin prøve å stappe penger inn i skrittet.  

Av Tekst Richard Godwin / London Evening Standard / The Interview People / eksklusivt intervju for KUNST i Norge / oversatt av Nye Tillen Foto: © Tracey Emin / BONO 2014 .

Tracey Emin synes ikke hun eldes med verdighet. Kanskje ikke så rart etter mer enn tjue års herjing med Young British Artists. Journalist Richard Godwin slår av en prat med kunstneren som aldri har vært mer ettertraktet – mens hun pleier sin ørtende bakrus. Advarsel: Denne artikkelen inneholder brekninger.

LONDON (KUNST): Stakkars Tracey Emin føler seg medtatt. Straks etter at jeg ankommer studioet hennes, forteller den mest kritikerroste kvinnelige kunstneren i Storbritannia at jeg bare kan forvente enstavelsesord. Så forsvinner hun inn i et loftsrom - og jeg er ganske sikker på at jeg hører henne gråte gjennom døren. Når jeg endelig har samlet nok mot til å gå etter henne inn, møter jeg en rekonstruksjon av hennes epokegjørende verk My Bed fra 1998. Et levende bilde, med Emin liggende i midten, badende i hvitt lys.

- Ta deg en stol, du kan være legen min, presser hun frem. Hun har vært ute til fire på morgenen og drukket hvitvin med milliardæren David Tang fra Hong Kong.

- Jeg føler meg elendig.

Deretter blir jeg nødt til å forlate henne, slik at hun får kaste opp i fred. Urgh... Gud!

En skulle tro hun hadde vokst fra slikt, nå som hun er blitt 50. På nittitallet var Emin like kjent for sitt utsvevende privatliv som for sine såre, selvbekjennende kunstverk, som ovennevnte sjuskete seng (som nå befinner seg i Charles Saatchis hjem) og teltet, Everyone I Have Ever Slept With 1963–1995, som brant opp i 2004. Mens mange av hennes kunstnerkolleger fra YBA nå er døde, tilbakestående eller senile (som Jake Chapman en gang ordla seg), har Emin fortsatt å levere. Hun ble valgt inn i det prestisjetunge Royal Academy i 2007, samme år som hun representerte Storbritannia ved Veneziabiennalen. I 2011 åpnet hun Turner Contemporary-galleriet i Margate, kystbyen hun vokste opp i under fattige forhold etter at farens hotellvirksomhet gikk konkurs og han forlot dem. En av hennes neonskulpturer, More Passion, pryder David Camerons vegg, og hun var nylig en av stjernene i Marks and Spencers påkostede reklamefilmkampanje Britain's Leading Ladies. Å komme så langt, med tanke på de trange oppvekstvilkårene, kan være et bevis på kunstens endringsmakt.

På tross av dette er det først når jeg får utforsket studioet hennes (jeg fikk god tid til det) at jeg forstår hvor suksessrik Emin er. I kjelleren har hun et viktoriansk flislagt svømmebasseng, bestående av kun én bane. I andre etasje ligger kontorene til Emin International, hvor begrensede opplag av diverse trykk blir sendt verden rundt av syv faste ansatte. Jeg står og beundrer et av Emins applikasjonsbroderier av en kattunge idet jeg plutselig hører:

- Richard, Richard! Det er over!

Jeg går inn til henne igjen.

- Oi, jeg kom akkurat på noe! Du har opptak av meg som spyr!

Hun vedgår at jeg har kommet på en interessant dag, men mellom bølgene av kvalme, viser hun seg å være ganske dyptgående og villig til å besvare alle slags spørsmål – fra skatt til onani. Emin pådro seg forakt fra kunstverdenen da hun sto frem som tilhenger av Cameron og klaget over at toppskatten lå på 50 prosent under Labour-regimet. Hennes begeistring for Cameron er ektefølt, men hun insisterer på at kommentarene hennes var tatt ut av sammenheng, og at hun egentlig er stolt over å betale skatt. Når det gjelder onani, ser hun det slik:

- Det er et paradoks at når man bor alene, masturberer man sjelden. Fordi da er det alt man har. Det blir ingen flukt, men et fengsel.

Sånn har jeg aldri tenkt på det før.

Vi skal egentlig prate om parfymeflasken hun har designet for sine gode venner Julia Peyton-Jones og Hans-Ulrich Obrist, begge direktører ved Serpentine Gallery. De har gitt de enestående parfymemakerne ved Comme des Garçons i oppdrag å skreddersy duften for dem.

- Julia og Hans er superstjerner i kunstverdenen. Hva de enn ber meg om å gjøre, svarer jeg bare 'ja, selvsagt' til, forklarer hun.

Flasken er dekorert med en tegning av hennes nye bronseskulptur, The Heart Has Its Reasons, som skildrer Cupido og Psyke. Bronse er et nytt materiale for Emin. Hun har eksperimentert ved et støperi i New York og vil avduke de første eksemplarene på Serpentine Gallery, før en stor ny utstilling åpner på White Cube i Bermondsey senere i år. Dessverre tar det enda en stund før vi får lukte på Eau de Tracey.

- For øyeblikket ville den ikke dufte særlig godt. Noen stoppet meg nettopp på gaten og sa jeg var slik en skjønn dame. Jeg svarte Ikke i dag.

Det slår henne som en deilig ironi at hun snart skal være med i en spesialartikkel om helse og skjønnhet.

- Helsen min er ikke særlig imponerende og skjønnheten ikke noe å skryte av, utbroderer hun. Med formen er hun ikke lenger så samvittighetsfull som hun en gang var: - Da jeg var yngre, svømte jeg en kilometer hver dag i 10 år. Og jeg syklet overalt for å holde beina mine fine. Jeg er venn med Joan Collins, og hun sier bestandig Du kan endre hva du vil med utseendet ditt, bortsett fra beina. Hun har flotte bein.

Hva hennes egen skjønnhet angår, kjente hun ikke seg selv igjen da hun nylig fikk se et 17 år gammelt bilde.

- Da jeg ble 42, fikk jeg grå hud over natten, sier hun. - Det skremte meg virkelig. På et visst tidspunkt begynner huden å henge, og musklene kollapser. Kunne jeg endret på noe, ville det vært det.

Hun er likevel ikke redd for å avbilde seg selv; det er noe helt annet.

- Det kommer innenfra. Det er jeg som gir, det blir ikke tatt fra meg.

Selv om hun ser litt trøtt ut, synes jeg Emin ser ut til å være i god form. Hun insisterer på at hun ikke drikker så ofte. Hun sluttet å røyke for 10 år siden – på slutten av nittitallet var hun av dem som røykte seksti om dagen. Den eneste sigaretten hun har tatt siden, var i en drøm.

- Hvis jeg ikke er ute og drikker med Tang til fire om morgenen, er jeg vanligvis i seng ved åtte-ni-tiden. Får jeg ikke mine åtte timer med søvn, må jeg ta det igjen på dagen. Det er derfor jeg ligger her nå. Jeg er så trøtt!

Hun kan ikke begripe hvordan de noen gang rakk å skape kunst på nittitallet. Hvis hun har lært noe med alderen, så er det at tiden er dyrebar. David Chipperfield har tegnet et hus for henne, som nå bygges over gaten.

- Jeg tror det er først når det står klart at ting virkelig vil endre seg for meg, sier hun overraskende nok. Hun er så suksessrik at jeg ikke kan se for meg hva hun ville forandret ved sin nåværende situasjon.

- Suksess handler om å gjøre det du gjør – og ikke hva du oppnår som følge av den. Jeg må fortsatt klype meg selv i armen. Jeg kan ikke tillate meg å glemme hvordan alt dette har skjedd: Gjennom kunsten min. Det er i den jeg finner mest tilfredsstillelse og mest glede, sier hun. - Å være kunstner er som å ha et kall. Det er en religion. Hvis noen tok kunsten fra meg, ville jeg dødd. For meg var kunsten frelsen. Den redder meg.

Alt hun ønsker seg i livet, er mer tid til sitt virke.

- Jeg skulle gjerne stått opp, uten å behøve å dusje eller kle på meg, og bare begynt å jobbe i pysjen. Når jeg først har energien til å arbeide, så er det bare det jeg vil.

I det nye huset skal hun installere heis.

- På den måten kan jeg fortsatt jobbe, selv om jeg blir veldig gammel og ikke lenger kan gå, eller om jeg havner i rullestol. Mange mennesker kan ikke arbeide, nettopp fordi de ikke kan gå. Men som kunstner jobber man med hodet. I dag føler jeg meg ikke i topp stand fysisk, men hjernen er likevel til stede. Og slik vil det være når jeg er gammel. Jeg vil fortsette å lage kunst på dødsleiet, helt frem til den dagen jeg dør.

Mens mange av hennes samtidige har begynt å roe ned tempoet, er det nesten som om Emin setter opp farten.

- Jo, det stemmer, fordi jeg gjør mindre av alt det andre, sier hun. - Nå prøver jeg å komme à jour med meg selv. Da jeg var yngre, var det som en kamp. Jeg prøvde å få has på all denne katarsiske angsten. Nå er det som om jeg er i harmoni med arbeidet mitt. Det overvelder meg ikke lenger. Jeg kunne aldri laget Bed eller Tent nå. Vel, jeg kunne ikke laget Tent, for jeg har ikke ligget med noen på år og dag! Men ta en titt på enhver kunstners arbeid over en periode på tjue år – hvis du ikke ser endring i det, er det noe galt.

Tilfriskningen i finansmarkedet viser seg å ha vært heldig for verdien på Emins produksjoner: Over de siste to årene har himmelsengen hennes To Meet My Past, det broderte teppet Super Drunk Bitch og applikasjonsteppet Terminal One samlet solgt for en million pund.

Etter årevis med sutring over å være singel, leter ikke Emin lenger etter kjærligheten, sier hun – hun har slått seg til ro med å være på egen hånd.

- Det er mer greit for meg enn det ikke er greit, hvis det er logisk.

Emin har tidligere vært åpen rundt konsekvensene av overgangsalderen. Når jeg spør hva som har endret seg nå, svarer hun imidlertid bare at det handler om å innse hvor sterke vennskapene hennes er, og at de ikke ville vært det hvis hun var i et forhold.

- Jeg innser at jeg stoler på og er avhengig av kjærligheten fra mine nærmeste venner.

Blant dem teller hun Vivienne Westwood, Bob Dylan og Kate Moss.

- Hvis jeg var i et forhold, ville ikke disse relasjonene vært like sterke. Jeg er veldig raus overfor vennene mine. Jeg vil heller ha det slik enn å være sammen med noen. Jeg liker det som det er.

Tracey Emin angrer ikke på at hun aldri har fått barn:

- Nei! Det er vel ganske tydelig at jeg ikke gjør det? På morsdagen fikk jeg en enorm bukett av katten min, og det betydde mye for meg. Slike anledninger kan få en til å føle seg utstøtt av samfunnet, eller som en demonisk heks. Det gjør mer vondt enn aldri å få barn, noe som tross alt er mitt eget valg.

Jeg lurer på hva slags tanker hun gjør seg om aldringsprosessen etter vennskapet med den nå avdøde Louise Bourgeois. De to samarbeidet om en samling tegninger, som var blant de siste verkene den franske kunstneren laget før hun døde i 2010.

- Hun er den eldste personen jeg noen gang har møtt, sier Emin. – Hun var 98 da hun døde. Hun ble en størrelse, ikke en person. Noe åndelig. Hun så ting vi andre ikke kunne se. Når du når en slik alder, kan du se inn i parallelle verdener. Akkurat som Yoda fra Star Wars.

Hvor mange år er det til Emin selv blir en størrelse?

- Slik jeg føler meg i dag, vil jeg si kanskje ett år! Jeg har planer om det. Der har vi enda en ting ved det å være singel; vi planlegger ikke fremtiden. Par planlegger – hvor de skal flytte, hvor de skal dra på ferie. Når du er singel, er det fort gjort at du blir treg. Det er ingen andre som hjelper deg med å fatte avgjørelser.

Vi har så vidt brakt hennes ettermæle på banen da hun gir fra seg et lite hvin.

- Åh, jeg må kaste opp igjen …

Denne gangen tar jeg diktafonen med meg. Mens jeg lytter til Emin som lar det flomme, innser jeg at det ligger en sjenerøsitet i alt dette.

- Mange andre ville ha avlyst denne avtalen, forklarer hun mens vi tar farvel. - De ville kalt meg uproff som befant meg i en slik situasjon - men det er faktisk helt motsatt.

Hun har helt rett.