Kunstsamler Tore A. Holm møter kunstneren Håkon Bleken








Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Bjørn Wad .
KUNST 2-2013: Tore A. Holm har donert seks kunstverk til Nationaltheatret siden 1980-tallet. Han har sittet i styret i teatrets venneforening og har fast plass på rad fire, sete 21 og 22 under premierene på hovedscenen. Hans siste gave, et portrett av Liv Ullmann malt av Håkon Bleken, fikk imidlertid en blandet mottagelse: Teaterets styre måtte gå noen runder før de aksepterte å henge det opp på Henrik Bulls ærverdige vegger i rød damask.
- Jeg opplevde at det var en viss skepsis i styret ved teatret. Mye av grunnen var nok at Liv Ullmann kun hadde syv års ansettelse på Nationaltheatret, noe som er en svært kort periode sammenlignet med fartstiden til andre skuespillere ved teatret, og at hun favner mye bredere enn kun som skuespiller,
forteller Holm om gaven han snart skal gi til Nationaltheatret.
- Det forundrer meg ikke - i Norge
, sier Bleken.
- Men hvorfor Liv Ullmann?
spør jeg.
- Valget mitt falt på et ikon, ikke bare en skuespiller. Hun har gjort så uendelig mye utenom dette, blant annet flere humanitære prosjekter. Som regissør har Liv også satt sine spor internasjonalt. Hun føyer seg inn i rekken etter Thor Heyerdahl, Sonja Henie, Ibsen, Bjørnson og Sigrid Undset og våre andre store nasjonalhelter. Utenlandske gjester som besøker Ibsenfestivalen, vil ikke nødvendigvis gjenkjenne for eksempel Wenche Foss på Blekens portrett av henne i teaterets trappegang, men alle vet hvem Liv Ullmann er
, understreker Holm.
Vi sitter på Galleri Brandstrup som syder av mennesker denne første vårdagen i 2012. Det er tre dager siden Håkon Bleken åpnet sin siste separatutstilling med arbeider fra de to siste årene. I Kunstnerforbundet litt lenger oppe i byen henger monumentale kulltegninger, også de fra de to siste årene. Bleken debuterte nettopp som kulltegner på 1970-tallet, og regnes som en av landets beste med kullet, også den dag i dag. Sort mot hvitt, overganger og balanserte komposisjoner med tematikk som verden etter katastrofen. Mer aktuelt kan det ikke bli. Spørsmålet er om dagen etter katastrofen er god eller dårlig. Kan den også bety håp?
Samtalen blir hele tiden avbrutt av beundrende besøkende som vil ha Blekens signatur. Røde lapper klistres på maleriene. En dame forteller at hun fikk barnevakt for å komme hit og håper at Bleken kan signere en katalog til barnevakten også. Det er kyss på begge kinn, lange håndhilsninger, klemmer og gratulasjoner, gamle kjente og unge som gamle vil ha en bit av kunstneren. Vi er her for å snakke om kunst, et vennskap mellom en samler og en kunstner – og Blekens portrett av Liv Ullmann (som ble avduket like før jul 2012).
- Bleken viser muskler
, erklærer Holm, da jeg antyder at dette kanskje er en av de modigste utstillingene jeg har sett av 83-åringen. Den er mørkere og friere, med bruk av collage og sterke scener fra samtiden, som bildet fra 22. juli. Samtidig peker noen av verkene tilbake på der Bleken startet; nemlig som kubist. Men Bleken er en kubist anno 2012. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for. Mer enn 60 års fartstid bak lerretet og 83 år levd liv manifesterer seg her som en sterk fortolkning av verdens gang og den menneskelige psyke.
- Jeg bruker å si at en kunstner som regel, ja generelt, når sin høyde når han er 40 til 50 år. Bleken er nok unntaket. Men så har også Bleken gitt avkall på alt unntatt kunsten. Han lever nesten asketisk. Det eneste han unner seg, bortsett fra å male, er å sove sin middagshvil fra klokken fire til seks og en god middag med sin Sidsel. Han har ikke fått barn og kun deltatt sosialt på det som har med kunsten hans å gjøre. Men han er også meget samfunns- og sosialt engasjert - og orientert! Dette gjenspeiler seg i kunsten hans. Han har lett for å kaste seg inn i debatter. Dessuten er han en glimrende samtalepartner og meget litterær.
- Klok?
- Jeg vil trekke det enda lenger og si vis. Han slipper intet ut mellom leppene som ikke er særdeles gjennomtenkt.
Vi vender tilbake til portrettet til vårt nasjonale teatrets samling og hvorfor Håkon Bleken ble mannen bak Liv Ullmanns eviggjøring på vårt nasjonale teater.
- Jeg spurte Håkon om oppdraget, da det var et poeng at både Liv og Håkon kom fra samme by, Trondheim, og de to familiene har kjent hverandre lenge. Men det var ikke den eneste beveggrunnen. Jeg mener også at Håkon er en av våre fremste samtidskunstnere. Men jeg måtte overtale deg ... det tok lang tid før du sa ja ...
sier Holm og ser på sin venn.
- Ja, huff, jeg ble nervøs av et slikt oppdrag. Jeg kviet meg litt, men jævlig morsomt har det vært. Jeg er Tore meget takknemlig for at jeg fikk oppdraget. Men da jeg først sa ja, tok det ikke så lang tid før det ble klart,
ler Håkon.
- Jeg ønsket et rolleportrett av Liv Ullmann
, skyter Holm inn, og Bleken overtar igjen:
- Jeg valgte å vise Liv i Pirandellos stykke Seks personer søker en forfatter, som jeg reiste helt fra Trondheim for å se på 1960-tallet. Det var første gang Liv møtte Ingmar Bergmann, som satte stykket i scene på Nationaltheatret. Det har vært utrolig morsomt å male et menneske i en rolle. Det har blitt ti ulike versjoner, noen med collager, andre som rene malerier basert på foto.
- Vi trodde vi skulle opp for å se på noen skisser til portrettet, men ble møtt med ti ferdige malerier, skyter Ba inn, som er med oss fra Nationaltheatret.
- Jeg ser Picassos blå periode og Munch i portrettene du har laget av Liv?
kommenterer jeg.
- Ja, det er mye blått, som Picasso, ja...
svarer Bleken, uten å utdype det mer.
- Men hvordan begynner man på en slik oppgave? Hvordan griper du det an og finner personen bak rollen også?
- Som med alt annet må man bare komme i gang og begynne med noe. Det er i prosessen at bildene blir til. Man må bare jobbe.
- Du må jo legge til at Bleken også malte et portrett av Wenche Foss like før hun ble syk
, sier Holm.
- Ja, fra Gjengangere. Det var hun ikke mye begeistret for, men hun vokste på det, det var faktisk jævlig bra. På det tidspunktet ville Wenche helst portretteres som primadonna i ballkjole og med St. Olavs orden.
- Ella i John Gabriel Borkman var det du portretterte henne som
, protesterer Holm.
- Unnskyld, jeg sa Gjengangere ...
nikker Bleken unnskyldende med et lurt smil.
- Men du overbeviste henne!
- Bra det ikke var andre veien, da ..., ler Bleken.
- Hun ble jo syk like etterpå, og gjennom sykdom, enten psykisk eller fysisk, forstår man ofte mer.
Bleken nikker.
- Det var jo nesten som om du, Bleken, forutså sykdommen. Hun ser naken og sårbar ut!
sier jeg.
- Ja, og det var det mange som ikke likte. Enkelte sa faktisk at de kunne finansiere et nytt portrett!
sier Bleken, og jeg minnes noe han sa til meg i et tidligere intervju på Trondheim Kunstmuseum i forbindelse med hans retrospektive utstilling på 80-årsdagen: Du vet når du har gjort noe bra, du bare vet det.
- Men etter at hun ble syk endret det seg i folks bevissthet, og man elsket det,
legger Holm til.
- Hva skulle man gjort uten kunsten. Det hadde blitt en kjedelig verden
, humrer Bleken.
Men la oss stoppe opp et øyeblikk og gå en halv time tilbake i tid; til da dette møtet startet, ja, til da vennskapet startet.
En kjendis
Bleken og Holm møtte hverandre på 1970-tallet.
- Jeg husker at Holm kom med moren sin på en utstilling i det gamle Oslo Kunstforening, ja, det var vel i 1970. Siden har han støttet meg både økonomisk og som en samtalepartner. Vi har blitt gode venner og reist sammen blant annet til Paris, for å finne et visningssted for Holms samling,
sier Bleken, mens vi venter på Holm på en benk på Tjuvholmen.
- Han er alltid sen
, smiler Bleken, og forteller at Holm fikk en telefon om en båt som var borte i går. - Der kommer han
, peker kunstneren til slutt, og gir Holm et klapp på skulderen.
- Gratulerer med strålende utstilling,
repliserer Holm, og vi setter kursen mot Galleri Brandstrup i enden av den nye kunstgaten på Tjuvholmen.
- Det var vel et maleri som jeg kjøpte inn den gangen, i Kunstforeningen
, minnes Holm og beskriver et motiv fra Trondheimsfjorden med tittelen Fuglene flyr våren inn. Noen mennesker i forgrunnen bøyer hodene andektig, det føltes nærmest religiøst.
Håkon Bleken blir møtt som en kjendis da vi åpner dørene på galleriet. Til slutt setter de to herrene seg ned på kontoret, og vi er igjen der vi startet.
- Ja, du har støttet meg jevnt og trutt. Hva skulle jeg gjort uten deg, smiler Bleken ironisk med glimt i øyet.
- Å, jo da
, svarer Holm kjapt. I løpet av årene har han kjøpt 12 Bleken-bilder som representerer utviklingen de siste 30 årene.
- Holm har betydd jævlig mye for Norge, skal jeg si deg
, skyter Bleken inn. - Han har sendt samlingen sin rundt i landet og vist den i utlandet. Jeg er ydmyk for det han har fått til for norsk kunst og kunstnere,
sier Bleken full av respekt mens han lener seg tilbake, som om han ikke ser "sirkuset" rundt seg og alle som vil ha en liten bit av ham.
- Poenget mitt er å få norsk kunst ut og vise den i forhold til internasjonal samtidskunst,
legger Holm til.
Vi vender tilbake til Liv Ullmann-portrettet.
- Er det ikke en umulighet å fange et helt menneske i et stykke portrett? Og attpåtil en skuespiller som spiller en rolle?
- Jo, det er det. Det er en vanskelig oppgave
, sier Bleken kort.
- Jeg kom til å tenke på Boge Berg som dessverre forlot sin kunstnerkarriere til fordel for sin private situasjon, men som ville blitt stående på lik linje med Vigeland hvis han ikke hadde gitt opp kunsten. Han laget en byste av våre to sønner da de var fem og sju år. Jeg husker at han sa at jeg vil lage byster så de kjenner seg igjen om 75 år. Det var kvintessensen. Og det klarte han.
- Ja, han var god, han Boge. Han laget jo en byste av Edith Roger som du ga i gave, ikke sant, til Nationaltheatret?
Holm nikker.
- Når jeg skal finne en kunstner til å portrettere en skuespiller, er det viktig at kjemien mellom skuespilleren og kunstneren stemmer. Edith var et skrekkens eksempel. Hun var ikke nådig mot skuespillerne og kunne gå under huden på hvem som helst; enten det var Kim Haugen eller Per Aabel. Hun kunne gi en ørefik om det ikke var bra nok. Jeg tenkte at billedhugger Nina Sundbye var en kunstner som kunne portrettere Edith, og jeg brakte dem sammen på Theaterkafeen. Det første møtet var veldig hyggelig, og på det andre møtet ble de enige om når de skulle starte. Edith satte seg på en taburett i atelieret for første gang, og Nina begynte å lage en gipsmodell. Under den andre modellsittingen spratt plutselig Edith opp og sa: det der er ikke meg. Hun satt modell to ganger til, og den fjerde gangen ropte hun: Dette er faen ikke meg! Sundbye tok da gipsen og kastet den etter Edith, som så vidt nådde døren. Så det ble Boge Berg som portretterte Edith, og de var som hånd i hanske etter min oppfatning, ler Holm.
Å komme helt inn
Vi forlater det stappfulle galleriet og starter turen opp mot et søndagsstengt Nationaltheater.
- I riktig gamle dager var det forestilling hver dag, men arbeidsmiljøloven innhentet til slutt også teatermiljøet,
forklarer Ba.
- Hva er det med Blekens bilder?
spør jeg Holm på broen over til Bryggetorget på Aker Brygge.
- Når man snakker om teater, snakker man om en sanselig opplevelse. Følelsene mellom menneskene blir fremstilt slik at man kommer under huden på dem. Som i Blekens portrett av Wenche Foss. Du kan ikke komme lenger inn enn det.
- Er det dette du navigerer etter når du kjøper inn kunst?
- Ja, og så må kunstneren kunne tegne. Mange setter i gang uten å kunne tegne. Det er ikke lov å si dette i dag! Installasjonskunst, konseptkunst og fotokunst er ikke det jeg kjøper inn, det er fraværende i min samling. Man må snevre seg inn. For meg gjelder maleriet, det kommer du aldri utenom. Jeg synes det er forferdelig trist at gipsmodellene på Nasjonalgalleriet ble borte. Atmosfæren, der studentene kunne studere og tegne slik man har gjort det i århundrer som kunststudent, var unik. Skjønnhet er et forbudt ord i dag. Men skjønnhet, mener jeg, kan også være grusom. Da samlingen min nå har blitt stilt ut i Lillehammer Kunstmuseum, skrev de i Gudbrandsdølen: Grusomt vakkert.
På vei over parkeringsplassen, som snart skal bebygges med vårt nye nasjonalmuseum, spør jeg om Holm føler et ansvar som kunstsamler og dermed også ambassadør og ikke minst mesen, for norsk kunst.
- Det er to aspekter. Når samlingen min vises, kler jeg meg nesten naken, dette er min personlige interesse, og jeg føler et ansvar for at det er severdig. Når jeg gjør noe, så gjør jeg det genuint oppriktig og nøye. Da samlingen ble vist i Spania i byer som Bilbao og Barcelona, hadde jeg ikke bare ansvar for å vise min smak, men også for et land. Jeg var rimelig nervøs, og jeg husker at jeg stod på badet klokka to på natten og øvde på talen min på katalansk mens min kone lå og sov. Det gikk nemlig opp for meg at katalanerne kan jo ikke et ord engelsk, så jeg fikk talen oversatt, og klokken tolv neste dag kunne jeg fremføre den på katalansk foran vår norske statsminister, flere ambassadører, og Arve Tellefesen og Håvard Gimse som spilte.
- Men hvorfor har du valgt teatret som et sted å gi kunstgaver?
- For meg henger teater og billedkunst tett sammen, mye tettere enn andre kunstgenre, svarer Holm, idet vi trer inn i den ærverdige bygningen på Johanne Dybwads plass. Ba ved teatret tar Bleken med opp i andre etasje for å vise ham det nyeste verket på veggen; Aase Bye i rollen som Maria Stuart, malt av Else Hagen. Bleken er imponert. Vi passerer det mye omtalte portrettet av Wenche Foss i trappen fra Orkester høyre.
- Ja, folk var helt i harnisk
, smiler Bleken igjen, og Holm legger til at Bleken malte et deja vu.
Fotografen ber de to herrene tre opp på scenen.
- Ja, da kom vi endelig til scenen
, spøker de, og Holm forteller at den eneste gangen han har stått på en scene, var på en kino i barndommen da han leste et engelsk dikt. Blekens kone leser avisen i salen, og sier litt strengt til slutt: Nå må dere la ham slippe, og kikker på sin mann som i fire dager har blitt feiret og intervjuet etter åpningen, og som brygger på noe attpåtil.
- Du får følge meg ut i mørke her da
, Ba, sier Bleken, og klemmer oss hardt.
Venn av teatret i fem generasjoner
- Familien min har donert kunst og sittet i styret i venneforeningen til Nationaltheatret i fire generasjoner. Jeg har aksjebrev til teatret fra 1899 hengende på kontoret mitt, forteller Holm når vi setter oss rett over gaten, naturligvis på Theaterkafeen.
- Nei, vi var ikke et rikt land på den tiden
, sier han, og bestiller en Cæsarsalat og et glass vin.
- Min første teateropplevelse var Geografi og Kjærlighet av Bjørnstjerne Bjørnson, men jeg kjedet vettet av meg, så på klokken og lengtet etter sjokoladen og sitrondropsene i pausen. Det var bare kart som ble dratt opp og ned på scenen, og August og Oddvar som løp rundt. Foreldrene mine skjønte at det var galt, og neste gang ble det Smilets land av Franz Lehár.
- Min første teateropplevelse var Geografi og Kjærlighet av Bjørnstjerne Bjørnson, men jeg kjedet vettet av meg, så på klokken og lengtet etter sjokoladen og sitrondropsene i pausen. Det var bare kart som ble dratt opp og ned på scenen, og August og Oddvar som løp rundt. Foreldrene mine skjønte at det var galt, og neste gang ble det Smilets land av Franz Lehár.
- Ja, mor var svært kunstinteressert. Jeg husker at far kom hjem fra en seiltur med sine seilervenner, og der på veggen var Askevolds kuer byttet ut med Gunnar S. Gundersen. Vennene hans trodde det hadde rabla for moren min. Mitt første verk var et trykk av Chagall. Det var lett å gripe til. Men jeg kjøpte også inn avanserte ting som Sugai og Kibu.
- Husker du din første kunstopplevelse?
- Ja, det var Edvard Munch i Aulaen. Jeg hadde invitert med en venninne for å høre på dikt av Olaf Bull. Jeg hadde ikke draget, og håpet at et besøk i Aulaen ville hjelpe. Det var en, ja, en sanselig opplevelse. Tenk deg det motsatte, å se på de brune veggene i Konserthuset og høre musikk fra en sortkledd mann med et fiolett slips foran et sortkledd flygel, i to og en halv time uten pause! Det er motstykket til sanselig. Men jeg fikk likevel ikke draget på Bente ...
- Velger du kunstnere før de får en karriere, eller de mer etablerte?
- Jeg var svært heldig og fikk en god venn i magister Haaken Christensen og møtte mange unge kunstnere, men jeg har stort sett kjøpt bilder av mer etablerte kunstnere. Jeg ønsker at bildene skal stige, i alle fall bestå, i verdi, selv om det har vært enkelte bommerter.
- Skjer innkjøpene på impuls?
- Ja, mye er på impuls, men jeg gjør alltid noe research. Noen ganger må jeg gå tre runder rundt kvartalet. Er det verk som veier tungt i lommeboka, må jeg vurdere mer. Jeg husker spesielt et verk jeg så på en messe i Paris på slutten av 1990-tallet. Det var av en kinesisk kunstner og viste Mao på to ganger to meter. Hvorfor skulle en nordmann falle for noe slikt?? Jeg gikk rundt og bestemte meg for å kjøpe. Da jeg en del år senere var i Paris med Bleken for å vise samlingen, gikk jeg etter en lunsj på Champs Elysee. Der hang det bannere, annenhvert med bildet av Mona Lisa og med navnet Pey Ming, som stilte ut i Louvre! Det kunne ikke være kunstneren bak min Mao? Jeg ringte min sønn som kunne fortelle meg at jeg hadde kjøpt inn Ming i 1998 for 95 000 kroner. Jeg ringte videre til kunsthandler Peder Lund, som opplyste om at de siste verkene til den samme kunstneren hadde omsatt for 22 millioner kroner på Sotheby's nylig! Da snakker vi godt blikk, selv om dette hører til sjeldenhetene!
- Kjøper du ennå?
- La meg si det sånn. Da kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke holdt sin åpningstale da samlingen min ble vist på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg, sa han spøkefullt at man kunne lage en egen utstilling over Tore Holms innkjøp de siste fem årene.
Mine siste scampi er fortært, men Holm har så vidt rukket å spise mellom spørsmålene. Jeg avslutter samtalen med å spørre en av landets fremste private kunstsamlere:
- Hva handler kunsten om for deg; lidenskap for kunst eller verdier og investeringer?
- Det er en genuin kjærlighet, con amore. I kunsten kan jeg skjelne mer og mer. Jeg bruker kunsten spesielt i tunge perioder. Jeg har et motto, at vondt skal med kunst fordrives. For guds skyld! Det er jo derfor vi har kunsten.
Han tar hendene opp mot himmelen.
- I mine Getsemane-stunder søker jeg kunsten.
Gaver fra Tore A. Holm:
Kristian Blystads maleri av Sverre Anker Ousdal
Anne Raknes' byste av Per Sunderland
Boge Bergs byste av Edith Roger
Håkon Gullvågs malerier av Lise Fjeldstad og Rut Tellefsen
Svein Bollings maleri av Liv Dommersnes
Tore A. Holm (født 1947)
-Kjent som en av Norges fremste kunstsamlere.
-Startet å samle kunst som 18-åring, kjøpte da Chagall og Sugai.
-En sober blanding av abstrakt og figurativt, nordisk og internasjonal.
-Av norske / nordiske kunstnere kan nevnes Håkon Bleken, Ulf Nilsen, Kjartan Slettemark, Tor Inge Kveum, Marianne Heske, Ørnulf Opdahl, Olav Christopher Jenssen og Per Kirkeby.
-Av andre kunstnere som er representert er Philippe Cognée, Paul Rebeyrolle, Clay Ketter, Günter Förg, Miquel Barceló, Albert Ràfols Casamada, Prunella Clough, Juri Kuper, Louis Nallard, Dario Urzay og Sue Williams. -Samlingen ble stilt ut under tittelen Sans og samling i 2011 på kunstmuseene i Stavanger, Lillehammer, Trondheim og på Haugar i Tønsberg.
Håkon Ingvald Bleken (født 1929)
-Utdannet fra Statens Kunstakademi (1949-53), under professor Jean Heiberg.
-Arbeidet fra 1960 til 1972 som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH.
-Gjennombrudd i 1971 med kulltegningene Fragmenter av et diktatur.
-Kjent for å bruke litterære verk som utgangspunkt som Doktor Faustus av Thomas Mann, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Prosessen av Frans Kafka. -Menneskelig lidelse og samfunnsengasjement er sentrale temaer.
-Portrettert flere kjente skikkelser, blant andre Kong Olav V, Wenche Foss og Arne Nordheim, og malte det offisielle signingsbildet av Kong Harald V og Dronning Sonja.
-Gjort seg sterkt bemerket som illustratør til flere skjønnlitterære verker som Hedda Gabler av Henrik Ibsen, Haugtussa av Arne Garborg, Mysterier av Knut Hamsun, Babettes Gjestebud av Karen Blixen og Dalen Portland av Kjartan Fløgstad.
-Har siden debuten i 1951 hatt en lang rekke separatutstillinger som Nasjonalgalleriet, Henie Onstad Kunstsenter, Kunstnernes Hus, Galleri Ismene, Galleri Haaken og Galleri Brandstrup.
-Innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet, Norsk Hydro og Statoil.
-Betydelige utsmykninger som i St. Olav katolske kirke og Olavshallen i Trondheim, i Spjelkavik kirke, i Oslo Konserthus og på Sentralstasjonen i Oslo.
Liv Johanne Ullmann (født 1938)
-Skuespiller, forfatter og filmregissør.
-Internasjonale gjennombrudd i 1966 med filmen Persona, regissert av Ingmar Bergman.
-Nominert til Oscar to ganger.
-Kjent som forfatter av flere selvbiografiske bøker.
-Mottok Anders Jahres kulturpris i 1996, Norsk kulturråds ærespris i 1997 og i 2005 ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.
Relaterte kunstverk

Håkon Bleken. Skøyen, Oslo. 2017.

Avreise

Etterpå

Flyktning

Fra Hedda

Mot byen

Tore Bjørn Skjølsvik. Homansbyen, Oslo. 2018.

Liv Heier. Portør, 2018.

Bok: Grafikk 2003-2008

Heddas kamp, triptyk

Utpåkaren

Madonna tar av seg glorien II

Klokken II

Fallen engel

Pilgrimsstaven

Konfrontasjon

I trappen

Latskap (De syv dødssynder)

Vrede (De syv dødssynder)

Fråtseri (De syv dødssynder)

Misunnelse (De syv dødssynder)

Utukt (De syv dødssynder)

Grådighet (De syv dødssynder)

Hovmod (De syv dødssynder)

Bok: Håkon Bleken - Retrospektiv

Meditasjoner over Dantes Inferno (Kunstmappe)

Madonna

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 15

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 14

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 13

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 12

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 11

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 10

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 9

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 8

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 6

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 5

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 4

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 2

"Meditasjoner over Dantes Inferno" nr. 1

Nagels død (Mysterier)

Beethoven på Røros

Skrik

Hedda og Thea

Flukten

Drama

Sverre Bjertnæs. Sofienberg, Oslo. 2017.

Vebjørn Sand. Verdens ende, Tjøme. 2018.

Ingeborg Stana. Fagerborg, Oslo. 2017.
