Englemaleren

Forrige

Neste

Av Frøydis Benestad Hågvar.

KUNST 3-2013: Den tidligere presten Bjørn Thorbjørnsen maler åndelighet på sin helt egen måte, uten regler og begrensende dogmatikk.

Thorbjørnsen kommer rett fra atelieret sitt på Bislett. Han kaller det bare engleloftet. Det er her han maler sine fargefulle, energiske og lysrike bilder. Og som ateliernavnet tilsier, er han særlig glad i å male engler. På sin egen måte, riktignok.

- Jeg jobbet opprinnelig som kapellan i Ris kirke, men følte meg kvalt av dogmatikken, forklarer Thorbjørnsen. - Det gikk opp for meg at mye i religion baseres på menneskeskapt frykt. Så jeg fikk panikk og brøt tvert med alt, både med kirken, bosted og ekteskapet. Nullet ut alt. Så begynte jeg reisen med å finne meg selv på nytt, lete frem essensen i mitt liv. Du vet, finne ut hva man egentlig er ment for å gjøre. Og det var da jeg fant malingen. Den hjelper meg med nettopp å følge hjertet, istedenfor hodet.

Universell lengsel

I kristendommen er engler sendebud fra Gud. For Thorbjørnsen er englene også et symbol på det gode, på selve livskraften.

- Mine engler handler om lengsel. Min egen lengsel etter de gode, mellommenneskelige følelsene, alt det uhåndgripelige som dirrer i lufta. Problemet er at vi absolutt skal definere alt med fornuften, og da finner vi det aldri. Hvis man for eksempel er så heldig å være i et parforhold med en man elsker, er det lett å tviholde på det, i redsel for at det skal forsvinne. Man begynner å eie, og da glipper det garantert. Så det beste er bare å la det flyte, tørre å slippe kontrollen og være i følelsene.

Intuitiv maling

Og det er akkurat denne frie tilstanden Thorbjørnsen må være i når han maler. Han sørger for å ha blank avtalebok så langt han kan se, setter på stemningsgivende musikk og gyver løs. Alle bildene males spontant, og fargene setter han sammen med magefølelsen, ikke logikken.

- Jeg har ingen formell utdannelse innen billedkunst, men det er egentlig like greit, for jeg vil ikke at prosessen skal være hodestyrt. Hvis jeg hadde kunnet alt om fargesirkler, fargenyanser og slikt, hadde teknikken fort tatt overhånd. Ofte begynner jeg et maleri med å skrape sammen ubrukt maling fra forrige bilde og blande den med ny. Allerede da kan det oppstå ideer eller nyanser som jeg forfølger. Hele poenget for meg er jo at malingen skal være et ikke-kommersielt og tankefritt fristed.

De dype tankene er likevel ikke langt unna. Han blir stadig kontaktet av folk som er rørt av bildene hans og vil prate.

- De fleste som kommer til meg har det vanskelig og føler at bildene mine gir gjenklang i dem. Jeg tror de plukker opp lengselen jeg maler inn i bildene og kjenner på den selv. At det åpner opp noen åndelige rom. For selv om det er min egen lengsel jeg maler, er det noe veldig universelt. Ofte ber de om å høre min historie, om hvordan jeg brøt ut og fulgte hjertet mitt, og da forteller jeg gjerne. Men jeg er veldig forsiktig med å gi råd. For selv om mine valg har vært riktige for meg, er de ikke nødvendigvis riktige for andre. For å finne sin egen fasit må man tørre å la alt briste. Slutte å leve for å innfri andres forventninger men leve sin egen historie, og ingen andres. Og for meg er nettopp det selveste definisjonen på oppstandelse.

Før vi avslutter er jeg nødt til å spørre om han noen gang har sett en engel. Sånn i virkeligheten. Han rister på hodet og smiler.

- Men kanskje det er fordi de egentlig er rett ved oss hele tiden, som en god kraft? At de er så nærme at vi ikke ser dem?