Torbjørn Rødland






Av Vilde M. Horvei.
KUNST 2-2015: Torbjørn Rødlands fotografier vekker nysgjerrighet og interesse. Det er ikke ensbetydende med at du helt ut forstår det du ser.
Jeg møter Torbjørn Rødland i forbindelse med hans to nyåpnede utstillinger i Oslo; Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter og The Face I Found I Will Find Again på STANDARD. Sistnevnte viser en del nyere arbeider, mens den første er en retrospektiv utstilling som viser fotografier fra de siste 20 årene samt ett av hans videoarbeider. I samtlige av Rødlands verk vekkes en følelse av utilstrekkelighet fordi verkene ikke lar seg avkode som narrativ handling. Trichotillomania, for eksempel; modne appelsiner med hår strødd rundt, og av den midterste er det skåret ut en appelsinbåt. Den ubehagelige følelsen av utilstrekkelighet blir til vemmelse når man innser at tittelen er betegnelsen for en tvangslidelse hvor personer river ut sitt eget kroppshår. Men nettopp i denne absurditeten ligger kanskje noe av det mest tiltrekkende med Torbjørn Rødlands fotografier; jeg forstår hva jeg ser, men samtidig ikke.
Rødland er rolig av natur, en selverklært individualist, og det slår meg at han har brukt mye tid på å observere mennesker, relasjoner, steder og symboler.
- Jeg var nettopp i Stavanger og flyttet ut av ungdomsrommet. Der kom jeg over noen gamle malebøker, som jeg malte i en alder av 7-8 år. Det er interessant å se at de fleste av tegningene er fullstendig slettet fra hukommelsen, mens noen få vekker en dyp gjenkjennelse. Jeg må ha studert enkelte sider i de malebøkene i timevis. Disse tegningene har noen av kvalitetene jeg søker i fotografiene mine. Å forsøke å forstå bildene en stopper opp ved, er å forsøke å forstå seg selv.
- Hvorfor valgte du fotografiet fremfor tegning?
- I tenårene tegnet jeg for avis. Streken fungerte der, men var ikke personlig nok eller egnet til å uttrykke mer subtile ting. Jeg hadde hele tiden også lekt med fotografi, men uten ambisjoner. Den mer modne betrakteren jeg var begynt å bli gjennom tenårene, så at det var noe interessant i fotografiene. I dem fantes kvalitetene jeg var ute etter. Men selv om jeg først drev med tegning og deretter skiftet over til fotografi, så er det tydelig at jeg har forholdt meg til både fotografiske og tegnede bilder som symbolsk materiale fra et veldig tidlig stadium.
- Da du aktivt tok i bruk fotografiet - var det et bevisst valg for å utforske dette symbolske materialet?
- Ja, det var det nok. Jeg var vel kanskje mest opptatt av å ikke lage bilder som utelukkende presenterte seg selv som vinduer mot verden.
I Torbjørns studietid ble den postmoderne kunsten trukket frem som forbilde. Selv så han derimot ikke noe videre poeng i å skape en norsk versjon av noe som allerede eksisterte internasjonalt. Samtidig ønsket han ikke å forkaste de stemmene som var blitt fremmet gjennom tidligere kunstneriske bevegelser.
De viktigste kunstnerne i det postmoderne er de tidligere minoritetene - kvinner, homofile og etniske minoriteter. Det finnes mange stemmer som ikke er hørt, alle har sin virkelighet, sin sannhet. Samtidig blir kunsten en kritisk utforsking av institusjoner og repeterte former eller bilder. I denne fokuseringen på kulturelt fellesgods faller psykologi og kontemplasjon ut. Det blir patetisk. Jeg er interessert i kunst som bygger på det postmoderne, men som ikke avviser det indre livet og kompleksiteten i en sanselig opplevelse. Språk er ikke alt. Jeg forsøker å ta fotografiet et steg videre fra den kunsten jeg først var interessert i; den kritiske postmoderne kunsten. Utvide det. Uten å forkaste det som var fundamentet.
Sasquatch Century er tittelen på Torbjørn Rødlands retrospektive utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Sasquatch, kanskje mer kjent som Bigfoot, er en mytisk figur hvis eksistens ikke lar seg bevise eller avvise. De fleste har et forhold til den, enten de tror på den eller ei.
Det mytiske fokuserer på det som ikke er knyttet til et bestemt tidspunkt eller et bestemt sted. Det er mer generelle figurer, steder, spørsmål og hendelser. Vi knytter oss til dem fordi de har betydning for oss på et annet nivå enn at vi er interessert i at noe faktisk har skjedd. I postmodernismen behandles dette fellesmaterialet som kulturelle konstruksjoner, men jeg er like opptatt av hva som ligger bak konstruksjonene. Ikke bare det slitte bildet som en kulturell konstruksjon, men hva er den egentlige menneskelige appellen, hvorfor har dette blitt så populært? Ulike mennesker har ulike innfallsvinkler. Bildene mine er avhengig av den som ser, og av bildeerfaringene til den som ser. Bilder og livserfaringer. Det er ikke et bestemt innhold eller budskap man skal dekode eller finne frem til.
Det er tre dager siden utstillingen på Henie Onstad åpnet, to dager siden utstillingsåpningen på STANDARD og dagen etter hans artist talk på Henie Onstad. Det er søndag på Grønland og like folksomt som alltid. Inne på Olympen er det derimot som om dagen ikke helt har begynt. Her inne, gjemt i et hjørne bak en hylle med øl, sitter Torbjørn rolig og spiser ertesuppen sin.
Jeg har vært veldig opptatt av personlighetstyper i det siste. Det er veldig sunt for en individualist å innse at du er en type, at det finnes mønstre. Å se seg selv som en type som har ting til felles med andre, har vært en slags helingsprosess. At bildene utgjør et personlig prosjekt, hindrer dem ikke i å adressere fenomener og endringer i kulturen. Også portrettene har denne dobbeltheten. Individet i bildet blir utfordret. Samtidig er det portrettet som sjanger som utfordres. Jeg prøver å legge andre føringer for bildet som gjør at det ikke står og faller på en identifisering med individet.
- Du har tidligere uttalt at du finner portrettsjangeren vanskelig?
- Den fotografiske portrettradisjonen hviler i stor grad i troen på at subjektets integritet formidles direkte via et nøytralt blikk gjennom kameraet. Dette er for enkelt. Jeg har ikke tro på det dokumentariske nivået i seg selv. En annen måte å respektere den portretterte på er å lage et bilde som kan bety noe. Et fotografi som altså ikke hviler i troen på at man kan avsløre noe bare ved å se inn i et kamera og la det bli oversatt til en flate. Jeg forsøker å presse og riste liv i fotografiet. Slik som Summer Scene på STANDARD-utstillingen; det er ikke nødvendigvis den portretterte som blir tråkket på, men portrettet som sjanger også. Bildet blir ivaretatt idet integriteten til den avbildede blir utfordret.
Torbjørn er nå bosatt i LA etter å ha flyttet rundt i flere år. Han kaller det en elimineringsprosess hvor LA var det beste alternativet. Noe av det han finner interessant med LA, er hvordan alt er så skjult - hvor mye foregår hjemme hos folk. Dette gjør det til en by som er bedre å bo i enn å besøke.
- Men det var kanskje mer produktivt å reise, eller jeg tenkte vel aldri på det som reise, men heller korte opphold. Eller; korte liv, lange opphold. Jeg prøvde å komme inn i en hverdagslig rytme ganske fort. Fikk etablere noe og kom i kontakt med noe hverdagslig og begynte å jobbe.
- Det var veldig produktivt å ha alle disse oppholdene. Fotografi er jo som alle vet et kjapt medium. Og jeg er jo allerede forberedt fordi jeg jobber med bilder som jeg har med meg fra et annet sted – et tidligere sted, eller fra et indre sted som bare skal få en ytre form. Derfor kan jeg starte nesten med en gang jeg ankommer.
- Når du kommer til et sted - opplever du at ting, objekter eller situasjoner du har vært borti før kan benyttes i en ny setting?
- Ja, bilder og erfaringer jeg har med meg, gjør at jeg ser noe nytt på en bestemt måte. Men også rent fysisk kan jeg reise med ting jeg er interessert i, for så på det nye stedet å kanskje finne ut hvordan de kan bli en del av et bilde.
- Er det stedet i seg selv, eller er det noe med stedet som trigger en idé?
- Det kan jo være stedet rent landskapsmessig. Det kan være et rom, men veldig ofte er det en kulturell forskjell, et objekt eller noe som for meg virker fantastisk fordi det er uvant. At det på en måte bryter med det hverdagslige. I den perioden jeg jobbet i landskap, var det fantastisk å tilbringe tid i Australia. Alle lyder er annerledes, alle planter er annerledes. Når en går tett på, så ser en jo at det på et fraktalnivå er bygget opp på samme måten, men hele faunaen og floraen er annerledes. For meg er det inspirerende. Det er det lille skiftet jeg har behov for. Allerede stedet bryter med mine forventninger om hvordan for eksempel en skog skal fremstå. Det er kanskje ikke så mye skog i Henie Onstad-utstillingen, med unntak av bildet av trestammene fra den olympiske halvøy i staten Washington (Untitled (Illness)). Disse trærne har blitt syke fra et virus som har kommet flytende over Stillehavet og drevet inn på kysten.
Vi samtaler litt løst om hvorfor han bruker de ulike motivene i bildene sine. Blant annet bruken av nakenhet. - Det kan være man henger seg opp i nakenheten som er der, for det er ikke så mye av den i utstillingene. Generelt sett er jo ikke folk opptatt av nakenhet fordi vi blir presentert for det overalt. Vi blir presentert for det overalt fordi vi er opptatt av det.
- Er det grunnen til at du bruker det?
- Jeg skygger jo ikke unna det som har en naturlig appell. Det er en kraft i det og en visualitet som er knyttet til seksualitet på mange interessante måter. Jeg styrer ikke unna det populære for å være seriøs. Kunst er mer interessant når den er problematisk enn når den er temmet. Kunst som snakker til kunst som ligner på kunst er gjerne mindre interessant enn komplekse bilder fra mer ambivalente sider av bildekulturen.
Torbjørn er ferdig med suppen sin, og kaffe er på vei. Innen kaffen er på bordet har jeg hengt meg opp i visse gjentagende symboler og hvor de kommer fra. Slik som 1349, som han har brukt i gjentatte fotografier. Et fotografi viser dette tallet helt fjernet fra all kontekst.
- Jeg fotograferte husnummer i Santa Monica, kjørte rundt i alle gatene og lette etter det beste 1349. Jeg hadde andre nummer også som jeg lette etter, men det var dette ene som ble stående igjen som det mest interessante bildet.
- Hvorfor spesifikke nummer?
- Jeg var vel ikke vant med firesifrede husnummer, så jeg begynte å se dem som årstall. Plutselig står det 1969 på et hus. Jeg begynte å få kulturelle assosiasjoner til disse numrene. Sannsynligvis fordi jeg alltid har likt årstall.
Torbjørn ler litt av seg selv.
- Og jeg liker den doble lesningen. 1349 var et nummer jeg allerede hadde introdusert i et oppslag i boken White Planet Black Heart, hvor en blid og søt maskot også får representere året for destruksjon og utryddelse av alt internasjonalt orientert kulturelt liv i Norge. Det var bare einstøingene og små, isolerte samfunn som overlevde middelalderpesten.
Jeg sier farvel til Torbjørn, takker for samtalene og ønsker ham god tur til LA. Mens jeg spaserer mot trikken gjennom Grønland, tar jeg meg selv i å studere husnumrene. Jeg tenker med ett på noe Torbjørn sa i går:
Mitt utgangspunkt er at jeg ikke forstår, men vil forstå.
Relaterte kunstverk

Final Steps

Pastell

Shark Fin

Storm

Jostedalen

The Lodge At Vail

Welcome To Aspen

The Gold Digger Saloon

St Tropez

Brigitte

Flounders No 2 - Waterscapes Vol II

Hvaldimir No 4 - The White Whale

No. 39 - Arctic Jungle Vol. III

No. 36 - Arctic Jungle Vol. III

No. 34 - Arctic Jungle Vol. III

No. 51 - Arctic Jungle Vol. III

No. 35 - Arctic Jungle Vol. III

No. 22 - Arctic Jungle Vol. III

No. 16 - Arctic Jungle Vol. III

No. 12 - Arctic Jungle Vol. III

No. 10 - Arctic Jungle Vol. III

No. 25 - Cyclus Vol. IV

No. 6 - Cyclus Vol. IV

No. 3 - Cyclus Vol. IV

No. 18 - Fallen Vol. IV

No. 9 - Fallen Vol. IV

No. 1 - African Jungle Vol. II

No. 6 - Arctic Jungle Vol. II

Gold - Arctic Jungle Vol. I

Fargo (Josie)

Ferrari II

Oil

More Peaky Blinders

Haaland

Otus Lettia

Scotopelia Peli

Tyto Glaucops

Tyto Alba

Asio Otus

Who let the dogs out?

Wet Wet Wet

Marshlands II

Snow Monster

Switzerland

I'm Not Fxxxing Leaving (B&W)

Shangri La

Cresta

Badrutt's

LA Baby
