Fornemmelse av ro hos Tone Indrebø

Forrige

Neste

Av Tekst / Foto Maren Engelschiøn.

KUNST2-2012: Tone Indrebø er like vag og mystisk som maleriene hun maler. Som i maleriene ligger det også en dis over kunstnerens privatliv. Det lille vi får se, blir dermed mer meningsbærende. Kunstneren utgjør en spennende kontrast til vårt fast forward-samfunn.

Fornemmelse av ro

Det er få som slipper inn døren til Tone Indrebøs atelier. Ikke bare er hun en privat person som gir få intervjuer, men atelieret er stuen i leiligheten hennes. Å komme inn døren er derfor en særegen opplevelse. Jeg må vente litt med å ta av meg ytterjakken. Først må jeg dvele ved inntrykket. Suge det til meg. Det er ikke det at leiligheten er så flott. Det er atmosfæren som er storslagen. Det slår meg at jeg kjenner meg igjen, som om jeg har vært her før. Og det er fordi jeg har sett en del av maleriene hennes.

Allerede fra inngangspartiet kan jeg se gjennom stuen, altså atelieret, og ut gjennom store vinduer til Nordmarka i Oslo. Utsikten er åpen og trekledd av gran og furu i skrånende terreng nedover. Jeg kan se langt fra vinduet hennes, så langt at fjellene i bakgrunnen er lyseblå. Inne registrerer jeg først et lyseblått vegg-til-vegg-teppe som både dekker stuen og kjøkkenkroken. Det er noe ujevnt lagt, det har noen folder, og i området ved vinduet der hun står og maler, er det stripet av slitasje og plettet av en god del malingssøl. Til venstre for utsiktsvinduet står en bokhylle. Hvis hun ikke bruker staffeliet, lener hun malerier rett inntil bokhyllen når hun maler. Det synes. Bøkene og hyllen er fulle av maling. Det er noe vakkert ved det hele. Ikke estetisk vakkert, men følelsesmessig vakkert. Det er spor av åndsverk.

Langs veggen står det tre malerier med ryggen mot meg. Dem får jeg ikke se. Tone Indrebø forklarer at de ikke er ferdige ennå. Det ser ut som om hun får en kuldegysning med tanke på å skulle vise dem frem. På veggene henger det imidlertid noen få arbeider. De er små og nesten monokrome. Det er arbeider fra en tidligere epoke; rester som ikke ble solgt. Nå er verkene hennes lettsolgte. Hun maler bare rundt 12 bilder i året, men kan likevel leve av det.

Faste mønstre

- Jeg har bodd her i 30 år. Fordi jeg trenger ro, liker jeg å trenge til bunns i et sted, sier kunstneren mens hun viser frem atelieret.

Hun har ikke behov for å oppleve nye ting. For henne dreier livet seg om å male, å holde god kontakt og vise omfattende omsorg for nære relasjoner, og gå turer. Litt etter litt får jeg vite mer om hennes nære relasjoner og hvordan livet hennes, og maleriene, preges av at mye av hennes tid går med til å ta vare på personer hun er glad i. I denne artikkelen vil hun at tåkedisen skal få ligge trygt rundt identiteten til menneskene hun bryr seg om. Det som er viktig, er at kjærligheten til dem ligger i maleriene; deres smerter og deres gleder.

- Jeg prøver å la påvirkningen av nære relasjoner ligge litt lenger inn i maleriene. Når jeg maler, blir bildet ofte mer personlig og nært først, og så demper jeg det for å gjøre det mer allmenngyldig. Folk vil se elementer som viser at jeg er påvirket av mine nære relasjoner, men det er ikke tydelig uttalt.

- Maleriene dine ligner mye på hverandre. Kan du si noe om det?

Jeg maler på samme sted og gjør de samme faste tingene hver dag og hver uke, så egentlig er det rart at maleriene ikke ligner enda mer på hverandre. Jeg lever veldig regelmessig med faste vaner.

Vi sitter ved spisebordet rett innenfor inngangspartiet, og kunstneren serverer grønn te og deilig sjokolade og kake. Jeg synes det er spennende å iaktta Tone Indrebø mens vi prater. Det later til at hun har løsrevet seg fra samfunnets jag og mas. Hun utstråler en indre ro som får meg til å slappe helt av i hennes nærvær. Den samme følelsen kan man få av å se lenge på maleriene hennes. Da går du inn i noe. Det er ikke nødvendigvis et konkret landskap du går inn i, men en atmosfære og en følelse av ro.

Naturelsker

Maleriene viser som regel natur, ofte med elementer av interiør. Det indre og det ytre, interiør og eksteriør, smyger seg inn i hverandre. Tone Indrebø maler ikke konkret det hun ser, men inntrykk hun sitter igjen med etter å ha sett eller opplevd noe.

- Når jeg går tur, fester kanskje blikket seg på noe i landskapet. Et fjell. En horisont. En forgrunn og en mellomgrunn. Jeg maler dette når jeg kommer hjem, og så setter jeg det bort. Neste dag er jeg kanskje opptatt av noe annet. Det kan være noen blåtoner i en vinternatt. En skygge som faller på gulvet eller under et tre, et stille landskap med spor av noe som har foregått, eller en veldig blå himmel. Hva som inspirerer meg, er vidt forskjellig. Jeg er nok ekstra var for både emosjonelle inntrykk og inntrykk av det jeg ser. Disse inntrykkene har jeg behov for å male. Ofte maler jeg inntrykkene oppå hverandre på samme lerret. På denne måten kan et maleri bestå av mange ulike inntrykk og strøk. Felles for alle inntrykkene er at det er noe som inspirerer meg. Jeg har alltid arbeidsglede, og underveis i maleprosessen lar jeg bildet tale til meg. Jeg prøver å gripe fatt i fornemmelser og jobbe dem frem. Jeg vet ikke helt hva, men det er noe jeg prøver å få frem. En klang, eller en slags ro. Maleriet er ikke ferdig før det har den roen jeg søker. Dette er en veldig vanskelig og krevende prosess, og den blir ikke lettere med årene selv om jeg behersker virkemidlene bedre.

Som en lang reise

Vel vitende om at Tone Indrebø vil si minst mulig om sitt privatliv, ber jeg henne likevel fortelle om noe fra hennes oppvekst som kan ha påvirket måten hun maler på.

- Jeg vokste opp uten søsken, og som enebarn fikk jeg mye tid til å holde på med maling og tegning uten å bli forstyrret. Faren min kom fra Vestlandet, Jølster, og moren min er fra Telemark. Selv er jeg født i Oslo. Som halvt telemarking tilbrakte jeg sommer og vinter på en hytte vi hadde i Telemark. Vi hadde hytta fra jeg var 7 til 40 år, og når jeg var der, var jeg ute hele tiden. Dette har nok påvirket motivvalget mitt, sier Indrebø og blir tankefull.

Selv om vi nettopp har møtt hverandre, har ingen av oss hastverk med å komme oss videre i intervjuet. Noen sekunders stillhet innimellom, der vi drikker te eller tar en sjokolade, føles helt naturlig.

- På mange måter kan du si at jeg opplever det å gå en tur som en lang reise, sier hun etter en liten stund.

Jeg ser for meg at turene gjerne tar mange timer, men det avkrefter Indrebø. Det er ikke lengden som får turen til å virke som en reise. En tur kan godt være kort. Innholdet blir som en reise fordi hun får så mange inntrykk, blir jeg forklart. Alle disse store inntrykkene hun får, samles på relativt små lerreter. Formatene er som regel 70 x 70, 40 x 50 eller 50 x 60 centimeter.

- Hvorfor er ikke formatene større?

- Det er fordi jeg er mest komfortabel med mindre malerier. De passer bedre til kroppen min, føler jeg. Jeg kan lettere flytte på dem og komme inn i dem.

Fra bokmaleri til pensel av tørkepapir

Tone Indrebø ser ikke bort fra at hennes forkjærlighet for mindre formater kan ha sammenheng med at hun studerte fransk, tysk og engelsk bokmaleri fra 600–800-tallet før hun begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole.

- Da jeg begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole, studerte jeg heller ikke maleriet i særlig stor grad. Jeg malte hele tiden hjemme, men på skolen studerte jeg skrift, glassmaling og frihåndstegning. Jeg gikk på grafisk linje, forklarer hun.

Som ung student var arbeidene hennes mer preget av en tydelig strek. Nå er streken borte. Tekstur og røffe penselstrøk har overtatt. Eller er det faktisk penselstrøk?

- Kan du beskrive hvordan du maler, rent teknisk?

- Som regel maler jeg bare ett bilde av gangen, og da er det viktig at det tørker fort. Derfor maler jeg med akryl. Med akryl kan jeg male flere strøk oppå hverandre uten å måtte vente lenge mellom hvert strøk. Jeg bruker pensler, men ofte maler jeg med papir i stedet, sier Indrebø.

Jeg ber om å få en liten demonstrasjon, og kunstneren reiser seg opp fra bordet og går bort til trillebordet med malerutstyr som står foran den malingsutsatte bokhyllen.

- Jeg gjør sånn, sier Tone Indrebø og tar en bit tørkerull som hun tvinner slik at sentrum av tørkerullflaket blir en tynn tupp hun kan male med. Denne tuppen dypper hun i vann og så maling.

- Det er viktig at papirkvaliteten er slik at den ikke har lett for å løse seg opp, sier hun, og legger til at hun gjerne maler med andre ting også. Hva som helst av det hun har tilgjengelig, for eksempel filler.

Jeg er så heldig å få se et nesten ferdig maleri. Det siste hun har malt. Vi trenger det når vi skal ta bilder av henne. Hun er fortsatt usikker på maleriet, for det er ikke like nedtonet som bildene hennes pleier å være. Derfor føler hun at det er litt for personlig. Jeg setter meg ned på huk for å se på det. Jeg ser forbi noe interiør, noen gardiner, og inn i et landskap av ro hvor jeg har lyst til å være i mange timer.

Galleri Haaken

Siden 1995 har Tone Indrebø hatt maleriutstilling ni ganger i Galleri Haaken i Oslo. Dette er et av Norges mest respekterte gallerier for samtidskunst, så for en kunstner er det definitivt et kvalitetsstempel å slippe inn i stallen her. Jeg tar derfor turen til Galleri Haaken i Lille Frogner allé for å snakke med gallerist Fredrik Nergaard om hva han mener om Indrebøs malerier. Som betrakter kan jeg føle at det er substans i bildene, men hvordan vil Nergaard forklare denne substansen? Når jeg møter galleristen i det ytterste kontoret på galleriet, er han glad for å fortelle om Indrebø. Han er også glad for at hun slapp en journalist inn i atelieret sitt. Det er nemlig nesten ingen som slipper inn.

- Tone Indrebøs malerier er enkle og poetiske, men også vanvittig komplekse. Bildene krever at du har tid. De er ikke heftige og ekspressive. Når du bruker tid og ser lenge på et maleri, åpner det seg et veldig interessant rom. Store landskap; store rom, svarer Nergaard. Han tok over driften av galleriet etter Haaken A. Christensen i 2008.

- Hvordan endte hun opp på Galleri Haaken?

- Første gang jeg ble introdusert for maleriene til Tone Indrebø, var i 1993. Hun deltok på en gruppeutstilling på Kunstnernes Hus som het Stillhetens Sprog. Jeg var på utstillingen sammen med Haaken, og det var en oppdagelse for oss begge. Den gang hadde maleriene hennes et mer tydelig definert sentrum. Det var noe magisk og stillferdig over dem. De var ikke egentlig figurative, men du følte rommet og figurene likevel, forteller han mens jeg minnes de små, nesten monokrome verkene som hang på veggen hjemme hos kunstneren.

- Hvordan opplever du maleriene hun maler nå?

- De er mer figurative, men fortsatt veldig poetiske. Det er en lett atmosfære i dem, og hun maler på en tilsynelatende direkte, lett og leken måte. Selv om maleriene ser lekne og spontane ut, er mange av dem malt over flere ganger, i mange og tynne lag. Jeg har observert at de maleriene hun maler rett etter en utstilling, ofte har særlig mange lag. Du kjenner det veldig godt på tyngden, sier Nergaard. I løpet av årene har han løftet mange av bildene hennes i forbindelse med utstillinger i Galleri Haaken.

FAKTA

Tone Indrebø født 1954

Utdannelse: - Kunsthistoriske studier ved Universitetet i Oslo, 1973-1976. - Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, 1976-1980.

Utstillinger i utvalg: - Galleri Haaken, Oslo, 1995, 1996, 1998, 2000, 2002, 2004, 2006, 2008, 2010. - Kunstnerforbundet, Oslo, 1993. - Galleri Heer, Oslo, 1987, 1989, 1991. - Høstutstillingen, 1979, 1982, 1984.

Innkjøpt av blant andre: - Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norges Banks samlinger.