Tom Erik Andersen
Nakne babydukker på glass i en væske av vann, blod og pepsi. Hender som stikker ut av veggen. Figurer bygget opp av metall og glassfiber og svøpt i sand. En underlig sandskulptur på en huske med englevinger foran en teddybjørn i en gullseng med tittelen Thomas tør ikke fly. Menn på tynne, svaiende stiger over hustakene i Drammen. Margritte-inspirerte bilder. Soldater som spretter opp av esker. Fiskekroker i snorer fra taket i et glasskar med vann. Og ikke minst disse sårbare, underlige figurene i rosa i ulike scener der de så gjerne ønsker nærhet og samspill.
Tom Erik Andersen er uten tvil en fascinerende, samfunns-og menneskeengasjert og allsidig kunstner som ikke vil kalle seg billedkunstner eller skulptør. Det er ideene som styrer han. Derfor sjonglerer han med mange hatter: Han er kunstner, gallerist, kreativ konsulent i reklamebyrået Tibe og illustratør for Lierposten. Tidligere har han virket som primus motor for kunstnergruppa STAG som holder til på Vestfossen hos Morten Viskum, sittet som styreleder i Lier Kunstforening, vært foredragsholder og utstiller i Bragernes kirke i Drammen, holdt Stand Up performance ved Fengselet Kulturhus i Hønefoss, laget Kunstkalender for NRK TV - aksjonen 1994 og illustrert flere bøker.
Aktuell Kunst møter han i hans eget galleri i Drammen: Galleri Prolog. Her jobber han og stiller ut egen og andres kunst. Overalt ligger papirark med skisser. På torget i Drammen har han også et lokale til sine særegne malerier og skulpturer.
- Jeg startet i en figurativ tradisjon som elev hos Oddmund Raudberget, men fant fort ut at det tok for lang tid. Å male figurativt passet ikke min personlighet. Jeg måtte sette ideene fort ut i live. Skissene er det viktigste grunnlaget for mine bilder; kanskje 90 % av det ferdige resultatet ligger i skissen. Da vet jeg hvor jeg skal hen. Titlene er også veldig viktige. Disse figurene har vært hos meg i halvannet år. Tidligere var jeg mer tro til det anatomiske i menneskekroppen. Nå er alt strippet. Slik blir disse bildene en kontrast til det kaotiske mangfoldet rundt oss der vi bombarderes med inntrykk. Både den helt dempede palletten og de minimale effektene blir en motpol til alt maset rundt oss.
- Men hvem er disse figurene? De ser litt triste ut og det er nesten som om bena ikke bærer de massive overkroppene?
- Mange som ser bildene syntes de er triste, men jeg vil heller si melankolske og sårbare. Og litt klossete. Vi er sårbare i den store verdenen vi lever i. Jeg vet ikke riktig hvem de er. De er liksom tegneserieaktige, og har blitt mitt varemerke. Jeg setter dem inn i ulike scener og situasjoner; som i en drømmeverden der det råder en lett stillhet. Noen ganger tenker jeg at de er i manesjen og utfører en historie. Det som er felles for figurene er at de er individer og alene, selv om de er omgitt av andre. Vet du, det får meg til å tenke på facebook. Jeg husker jeg møtte venner i fjor som omtrent målte hverandre etter hvor mange venner de hadde på facebook; 20, 70 eller 200. Er virtuelle venner venner av kjøtt og blod? Jeg stengte min profil da jeg logget meg på 1,5 måned etter bursdagen min og så 16 gratulasjoner. Jeg kunne liksom ikke si takk så lenge etterpå.
Andersen vender blikket tilbake til sine underlige skapninger som har befolket veggene i galleriet. Vi kommenterer at figurenes former gir assosiasjoner til Salamandernatten av kunstneren Killi-Olsen.
- Hehe, ja, den installasjonen overveldet meg, og mange har kommentert dette. Håkon Gullvåg er også en norsk samtidskunstner som jobber i dette surrealistiske språket jeg er så opptatt av. Da jeg var 15-16 år, var jeg også helt besatt av René Margritte, og ville gjenskape hans stemninger. Det er viktig å ikke kopiere, men å jobbe seg gjennom fasene som kunstner, så vil man ta med seg noe videre i neste fase.
Flere av figurene klatrer på stiger. En balanserer på et hjul, mens to andre svøper en tredjemann inn i et bånd. En gigantfigur svever over små figurer som strekker armene i været opp mot den svevende.
- Jeg tror dette er noe alle drømmer om; å sveve slik, peker Andersen.
Han tar frem et tidligere bilde han har malt. To figurer krabber ut av hvert sitt hus. Der ansiktene møtes, er det et utrolig lys. Bakenfor ligger havet.
- Jeg bruker mye symboler som hjulet, husken og stigen. Stigen er for meg det individuelle livet som rommer familie og hele livet. Den vi klatrer på. Dette bildet heter Gråtende hav, og skal kanskje brukes som utsmykning på Bredtveit kvinnefengsel. Det rommer så mye håp og forsoning, og er et virkelig sterkt bilde.
- Det er også noe urovekkende som ligger under?
- Bildene er foruroligende. Det er umulig å være likegyldig ovenfor scenene. De skal forløse noen tanker hos publikum. Hvert bilde har en slags historie og kamp; både på det fysiske og det metafysiske plan.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kalle Sagen