Romforskeren
Av Erle Marie Sørheim.
KUNST 5-2015: Tomás Saraceno er arkitekten som ble kunstner fordi et bygg aldri kan romme alle ideene han har i hodet. KUNST har møtt ham i Berlin.
Da inngangsporten til Aker Brygge, Stranden 1, ble gjenåpnet etter en stor ombygging tidligere i år, var det med en svimlende ny installasjon i atriet. Terminalbygget, som bygget kalles, er nå preget av lyse, asymmetriske flater og vinduer fra gulv til tak. Og over hodene på de besøkende, som en sømløs videreføring av bygget, henger geometriske figurer i et intrikat nett av stålvaiere. De kan minne om satellitter, planeter, eller kanskje regndråper i enorme spindelvev, men hva de forestiller er ikke like viktig som hva de forårsaker, ifølge den argentinske kunstneren Tomás Saraceno (f. 1973).
- Jeg ville at installasjonen skulle fungere som et slags solur, derav navnet Sundial for Spatial Echoes. Hvis en dame jobber i bygget i noen år, vil hun legge merke til at på en bestemt dag, for eksempel 14. juni kl. 15, vil hun få mer lys på pulten. Slik fungerer den også som periskopet i en ubåt, man ser mer av himmelen enn man ville gjort ellers.Navnet reflekterer flere sentrale ideer i Saracenos kunstnerskap. Elementene, og naturen generelt, har en fremskutt plass i hans arbeider, sammen med det å skape møtepunkter og dialog - også med andre levende vesener så vel på jorden som i universet.
Det var Christer Sveaas og hans Kistefos-stiftelse som hentet Saraceno til Oslo. Han var der to ganger i løpet av forberedelsesfasen for å iaktta rommet og hvordan været påvirket det, noe som er helt avgjørende, påpeker han.
Det er for eksempel et lite bibliotek i en av etasjene hvor man sitter vendt ut mot atriet. Mellom lesepultene er det skyggevegger så de som leser ser ikke hverandre. Men på grunn av speilet i min installasjon kan de se hverandre helt presist der ute i lufta. Slik oppstår vakre sosiale møter som ellers aldri hadde funnet sted.
Vi møter Saraceno i hans studio i Berlin, byen han har bodd i de siste to og et halvt årene. «Studio» er for øvrig et altfor beskjedent ord; Saraceno, hans 25 medarbeidere og 300 edderkopper (!) holder til i en tre etasjers fabrikkbygning fra 1800-tallet. Den gamle trappeoppgangen har fortsatt sine originale blå fliser intakt, veggene er helt ubehandlede. Det er i det hele tatt lite som er gjort, hvis man ser bort fra kontorrommene. De store, åpne rommene gir Saraceno og teamet hans nok av plass til å sette sammen hans ofte enorme konstruksjoner. Og de 300 edderkoppene trenger ikke akkurat moderne interiør for å leve godt, hvorfor de er der skal vi komme tilbake til. Saraceno er utdannet arkitekt, noe som kommer godt med når han jobber med sine store, luftige konstruksjoner. Han begynte likevel tidlig å bevege seg i mer konseptuelle retninger og har jobbet med store prosjekter i krysningspunktet mellom arkitektur, skulptur og installasjon i en årrekke. Å definere Saraceno og hans varierte kunst er i det hele tatt vanskelig, og absolutt ikke noe han er interessert i å gjøre selv. Skillet mellom skulptur og arkitektur er ikke til stede for ham.
- Jeg har aldri definert mediene jeg jobber i med klassiske begrep. Hvert arbeid taler for seg, i sitt eget språk. De utfordrer meg og dytter meg i retninger jeg ikke forventet.
I 2003 stilte han for første gang ut på Veneziabiennalen, og i 2009 var han tilbake med Galaxies Forming Along Filaments, Like Droplets Along the Strands of a Spider's Web. Installasjonen besto av sort elastisk rep som var spent opp i rommet i former som kunne minne om galakser eller edderkoppnett.
Installasjonen fikk meget god kritikk på biennalen, og at han nå har blitt en stor internasjonal stjerne på kunsthimmelen, kommer godt til syne i det store apparatet rundt ham. En assistent har ansvar for mailkorrespondansen, en annen viser meg rundt i lokalene. Men Saraceno selv er jordnær og uten noen stjernenykker. Den blonde og blåøyde argentineren snakker engasjert og i en strøm av innfall. Det er ikke nødvendigvis svar på det man spør ham om, men det er alltid interessant.
Biologi, økologi og romforskning er altså sentrale temaer i Saracenos kunst. Han har hatt et residency ved NASA for å utvide sin egen horisont og lære mer om hvordan vi kan leve annerledes og mer i pakt med naturen. Mye av dette speiles i hans pågående prosjekt Becoming Aerosolar. Ved NASA kom Saraceno over stoffet aerogel, et hyperlett stoff som nærmest kan sveve av seg selv. Ved å ta i bruk denne teknologien har han skapt en rekke svevende installasjoner, og også vært med opp i dem selv. Saraceno blir svært engasjert når vi snakker om mulighetene dette kan gi oss.
- Jeg elsker denne ideen om fremtidige byer som flyter rundt i lufta. Nå brenner vi all den fossile energien vi har altfor fort og ser ikke potensialene til andre naturlige ressurser. Ting kan gjøres så mye enklere. Mine ballonger trenger ikke noen annen energikilde, ikke solcellepanel, ikke forurensende energi. Det eneste man må gjøre, er å vente på sola.
Med solkraften letter ballongene, og de vil deretter kunne holde seg i lufta.
Jorda blir batteriet deres. Du vet, akkurat som asfalten fortsatt er varm om kvelden hvis det har vært en varm dag, slik fungerer jorda også. Ballongene vil senke seg om natta, ned til 20-30 meters høyde, og så heve seg om dagen på grunn av varmen.
I takt med at mennesket overforbruker alt jorda har å tilby oss, er det utvilsomt avgjørende å tenke nytt. Enda kan ikke Saracenos ballonger løfte så mye mer enn 50 kilo, men det er bare å lage dem større, mener han. Slik kan altså også kunsten være med på å skape en mer bærekraftig framtid. At kunsten kan være god, og gjøre godt, er en selvfølgelighet for Saraceno.
- Vi kan også få ting til å gro i disse ballongene, ha husdyr. Og de er laget av plast som vi vanligvis bare kaster bort. Men en plastpose varer i 500 år! Plasten er kjent for å være en forurensningskilde, men det finnes ikke gode eller dårlige materialer, alt avhenger av hvordan vi bruker dem.
Saracenos team har samlet brukte plastposer og festet dem til hverandre for å skape disse visjonære framtidsrommene. Det er et kollektivt initiativ som Saraceno startet sammen med den italienske forfatteren Alberto Pesavento i 2007. Prosjektet har fått navnet Museo Aero Solar, et flyvende museum. Hver gang den fargerike, luftige konstellasjonen lander et sted, blir plastposer samlet inn og festet til den. Dermed blir den svevende installasjonen stadig større, og lokale matvarebutikker fra hele verden kan spores i virvaret av farger og skrift.
Like viktig som det er for Saraceno å gå i dialog med vitenskapen for å komme til nye ideer skapt av synergieffekten mellom de ulike utgangspunktene, er det for ham å være i tett dialog med teamet sitt.
- Jeg vil ikke si at de jobber for meg, alle jobber for seg selv. Det er synergieffekten som hele tiden er avgjørende her og. Jeg har kanskje en idé, men en idé kan gå i utrolig mange ulike retninger, bli noe annet, og så noe annet igjen. Dialogen er det grunnleggende for all kunst vi skaper. Så jeg jobber også for dem, og kanskje vi alle jobber for edderkoppene, at det er de som dikterer hva vi skal gjøre!
For i det gamle mursteinsbygget er det altså også 300 levende edderkopper. Hvorfor det?
Det er spindelvevene jeg er mest interessert i, de som først fascinerte meg. Edderkoppene er blinde og døve, men nettet fungerer som øret deres. Hvis en flue kommer mot nettet, kan edderkoppen føle vibrasjonene gjennom trådene lenge før den setter seg ned.
Med deres hyperlette tråder og evne til å «fly» i lufta er det ikke rart at Saraceno har utviklet en interesse for edderkopper. Og mange av hans installasjoner, som den på Aker Brygge, sender raskt tankene i retning av edderkoppenes utrolige konstruksjoner.Saraceno forteller at det finnes 43 000 ulike edderkopparter, men bare tyve som er såkalt sosiale. Disse lever sammen i spindelvev, og, helt i tråd med resten av Saracenos interessefelt, flyr de også lange distanser sammen.
Alene kan ikke edderkoppen klare dette. Men sammen får de det til. De klatrer høyt opp og slipper ut hver sin tråd. Når vinden kommer, lar de seg føre med den samtidig, vinden vikler de superlette trådene sammen, og dermed kan de reise kjempelange distanser. Er det ikke vakkert? Du gir deg hen til vinden, og så kan du ende opp i et helt annet univers.
I Saracenos edderkopprosjekter er også lyd en integrert del av utstillingene. De ulike edderkoppene lager ulike lyder, eller vibrasjoner.
De vanlige edderkoppene som spinner nett, skaper vibrasjoner som minner om strengeinstrumentene. Noen spinner ikke nett i det hele tatt, men de vibrerer på blader og skaper mer perkusjonsaktige vibrasjoner. Og så har du de som flyr sammen som skaper lyder mer lik treblåseinstrumentenes.
I starten av samtalen i Saracenos studio i Berlin snakket vi om den amerikanske astronomen Carl Sagan og hans ideer om å sende signaler ut i verdensrommet for å få kontakt med annet liv. Det er gjort, men mange har også påpekt at vi bør være forsiktige med å sende støy ut i verdensrommet.
Men hvorfor anse det som støy? Hvorfor ikke sende en vakker kjærlighetssang? sa Saraceno. Eller et instrument hvor alle mennesker på jorden kan slå an en streng samtidig, et slikt instrument drømmer jeg om å lage.
I Saracenos arbeid møtes alt dette, store intergalaktiske visjoner og knapt hørbare lyder. Det helt nære og det utopiske. Og slik gjør Saraceno kunst til vitenskap og vitenskap til kunst.