In transit

Forrige

Neste

Foto: Bjørn Wad  

Av Torunn Liven.

KUNST 2-2014: Fotografen Tom Sandberg døde 5. februar, 60 år gammel.

Vi har mistet en av Norges fremste kunstnere. Hans verk er av stort internasjonalt format, og fotografiene hans har skapt kunsthistorie i over tredve år. Tom Sandbergs fullendte billedverden har tegnet seg som ikoner inn i vår perseptuelle og kulturelle bevissthet. Han etterlater et lysende arbeid som skal gi kunstopplevelser til generasjoner.

Det er også en generøs kamerat som har gått bort, og en lojal venn som fikk andre til å føle seg sett på en sjelden måte. Hans unike tilstedeværelse gjaldt også dem han møtte tilfeldig på sin ustoppelige ferd gjennom verden med sitt kamera. Enten han tok en taxi eller bare stakk innom kiosken, delte Tom raust av sin livsbejaende energi, og var oppriktig interessert i det edleste i andre mennesker. Derfor var det også alltid fullt hus og folkevandring til utstillingsåpningene hans. Fotointeresserte unge mennesker var alltid hjertelig velkommen under hans vinger. Den siste tiden har mange i minnet om Tom takket ham for den styrken det ga å få oppleve dette gjennomtrengende og sensitive blikket.

Det var en stor åpenbaring for Tom som tenåring da han først ble introdusert til fotografiet. Svart-hvitt-fotografiet traff hans bevissthet med stor intuitiv styrke og ble Toms grunneksistens gjennom livet. I kameraet fant han en suveren måte å være i verden på, gjennom solskinnsdager og vinternetter. Tom levde i og for bildene sine med en intensitet og en perfeksjonisme som bare er forbeholdt de største. Inntil det aller siste ferdigstilte han en utstilling som om det var det eneste som gjaldt.

Han forfulgte kompromissløst sin sterke kunstneriske visjon, i en enorm fascinasjon for fotografiets språk og alkymi. Uten lyssetting eller andre teatrale effekter jobbet han med en fundamental fotografisk økonomi som stiller grunnleggende spørsmål til fotografiet og som radikaliserte mediet. Hans betydning for anerkjennelsen og utviklingen av fotografiet som kunstnerisk medium er uovertruffen. Det var gjenstand for stor offentlig kontrovers da han på slutten av 70-tallet kom hjem fra utdannelsen i England og, sammen med noen få andre fotografer, introduserte det rendyrkede fotografiet i Norge. I 1977 var han med på å starte Fotogalleriet i en gammel potetkjeller i Oscars gate, det første visningsstedet for fotokunst i landet. Utstillingen hans ved Galleri Riis i 1989 ble i sin helhet et av de tidligste offentlige innkjøpene av norsk fotografi. I en tøff, faglig kamp på et minimalt marked var Tom raus kollega og kompromissløs pioner. 30 år senere ble separatutstillingen Tom Sandberg: Photographs 1989-2006 ved P.S.1 under Museum of Modern Art i New York en av de mest betydningsfulle presentasjonene av en norsk fotograf internasjonalt.

Tom så det ekstraordinære i det alminnelige og gjorde bilder av røykformasjoner, huller i veien og ventilasjonsrør til monumenter. Han gikk tett på tingenes overflate, i uventede perspektiver som i tapet av vanlig perseptuell orden skaper svimlende, og skjerpende, oppmerksomhet. Men han fanget også de ikonografiske egenskapene til virkeligheten slik den allerede er. Det er ingen grunn til å fordreie en verden som er et perfekt bilde i seg selv – som skyer, snødekte fjell, eller havoverflaten.

Det ga stor gjenklang da Tom tidlig i tjueårene møtte legenden Minor White som var gjestelærer ved Trent Polytechnic i England. En oppgave var å sitte stille i timevis og retusjere egne bilder uten å si et ord. Andre ganger var utfordringen å stå lenge på et gatehjørne og bare se. Poenget var å få tak i en dypere tone i den menneskelige og estetiske erfaringen, eller som White skrev: When a photograph is a mirror of the man and the man is a mirror of the world, spirit might take over.

Dette mektige nærværet ga Tom evnen til å skape bilder som får fatt i menneskelige frekvenser som vi ellers ikke har språk for. Den finstemte moduleringen av lys og mørke, gråtoner og teksturer foregikk døgnet rundt, og den tekniske utførelsen som en fysisk del av hele hans vesen. Det innebar også stor uro, som drev ham langt i et begivenhetsrikt liv og en usedvanlig produktiv karriere, men som også hadde en pris. Det skulle mye til for å bremse rastløsheten som var en forutsetning for Toms fotografiske urkraft.

For han var alltid underveis, i et slags evig mellomrom mellom her og der, før og etterpå, til lyden av høy musikk. I denne transit-tilstanden fant han de tonene han lette etter, og en motivkrets av ikke-begivenheter som åpner opp for tilskuerens egen meddiktning, for muligheten til å gjøre bildene til våre egne. Her befinner også menneskene i fotografiene hans seg; gutten i horisonten, den gamle damen på bassengkanten, mannen mot veggen – omfavnet av en sensitivitet som formidler denne fundamentale kunnskapen om at vi er i livet bare på gjennomreise.

Bildene konfronterer tilskueren med en aktelse for noe som berører det vi ellers ikke kan skimte. Dette knytter seg også til fotografiets evne til å fange øyeblikket, for i samme operasjon å gjøre det til evig fortid.

Nå er han selv ikke lenger her, men allikevel er han nettopp det i fotografienes intense nærvær av fravær.

Slik skal fotografiene hans fortsette å holde oss fast i den lidenskapen som alltid drev hans visuelle jakt på kompleksiteten i det menneskelige.