Jakten på alenehet og kosmisk musikk

Forrige

Neste

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas / Kunstfoto Thomas Widerberg.

KUNST3-2012: Thomas Widerberg holder til på et av Oslos tak, men kunstfotokarrieren til musikeren startet på verdens tak: Lhasa i Tibet.

Jakten på alenehet og kosmisk musikk

OSLO (KUNST): På et tidligere tørkeloft et steinkast fra Youngstorget er det urbanitetens motpol som får lag på lag med ferniss og monteres på plater: Fotoer av nordlyset og fjellandskap fra Rondane, Svalbard og Tibet akkompagneres av smal samtidsmusikk. Både fotoer og musikk er signert Thomas Widerberg, sønn av Frans Widerberg og bror til Nico Widerberg. For musikeren ble musikken hobby og fotografering jobb da han satset mer og mer på fotografiet som uttrykk. Thomas debuterte som kunstfotograf i 1996 på Svalbard. I dag lager han musikk og spiller i et punkeband når han er smålei av å knipse.

- Det startet med jazzskole i Boston og som hospitant på Musikkhøyskolen. Jeg trodde jeg hadde valgt en trygg nisje med musikken, men det var nok noen som mumlet at jeg kom inn siden jeg var sønn av Frans Widerberg. Men både mitt og Nicos uttrykk er jo et resultat av Frans sin verden som vi har vokst opp med, forteller Thomas og ber oss sette oss i en av Theaterkafeens gamle sofaer som ble kastet ut en gang på 1970-tallet. Som resten av kunstnerfamilien Widerberg er hodet til Thomas fullt av krøller, kroppen sitrende av energi og tilstedeværelsen intens.

- Det var smal samtidskunst som regjerte på 1980-tallet, og jeg måtte ha noe å lene meg på ved siden av. Da jeg var ferdig komponist, tenkte jeg også at det var så nitrist å bare høre sin egen musikk. Komponister skaper sine verker i en lukket boble, innerst i det stilleste, stille rommet med bare sine egne lyder. Jeg har vokst opp med en far som malte til langt på natt med Beethoven på full guffe. Jeg ville bruke musikken til noe, en inspirasjon, og ikke bare min egen musikk. Derfor startet jeg også med foto. Jeg bruker da musikk som et sted å hente energi fra. Man må velge rett musikk til rett sted. Beethoven og Bach er altfor bra til å ikke gjøre annet enn å lytte. Nå for tiden hører jeg mye på David Sylvians Approaching Silence som er 20 minutter lange stykker som ikke distraherer deg, men fyller på.

Det lukter olje på det gamle loftet, og Thomas forteller at foto ennå sliter med å bli anerkjent som kunst blant store deler av folket. Mye av årsaken er holdbarheten.

- Særlig fargefoto taper seg over tid. DeLillos' CD-cover Suser avgårde fra 1980-tallet, med et foto fra 1960-tallet der nesten kun det røde er igjen, er et typisk eksempel. Derfor bruker jeg det samme papiret som blant annet Munch benyttet, og blekkskriver, der blekket som ifølge fabrikken skal holde i 80–100 år. Greier fotoene 80, er det bra for meg! Til slutt fernisserer jeg fotoene for å slippe å bruke glass, som ødelegger opplevelsen av fotoet. Det kan bli opptil 20 strøk med ferniss for å mette papiret. Hvis man skulle få en skade på fotoet, er det bare å prikke oljemaling inn i fernissen.

I mange år har Thomas fotografert kunstverk for de fleste av landets kunstnere, en fin erfaring han drar god nytte av i sine egne bilder.

- Malerne kan gå helt i fistel når fotografiene av maleriene tipper over i en feil farge. Det er min spesialitet å være ekte og tro mot virkeligheten. Det er dessuten stort å kunne se så mange kunstverk idet siste strøk er lagt og kunstnerne er på sitt mest sårbare like før en åpning. Å være sammen med så mange kunstnere i en sluttprosess får dekket mitt behov for å se kunst.

Nordlysfotografen

Under Lillehammer-OL i 1994 laget Thomas musikk og hadde regi til et billedspill om Nordlys sammen med en fotograf fra Andøya. Han ble kjent med en astrofysiker og det hele ballet på seg. Interessen for nordlysfenomenet var i gang. I 1994 dro han opp til Svalbard en uke hver måned for å fotografere og lage nok et billedspill, og skyggespillet og de nakne fjellene gjorde ham forelsket fra første stund.

- Da jeg viste bildene mine på Svalbard, ble det rett og slett for ordinært for dem. Men på Galleri KS i Tønsberg fikk de oppmerksomhet.

Sammen med jakten på nordlyset kom også jakten på kosmisk musikk som, ifølge Thomas, menneskene har lett etter siden antikken.

- Lydopptakene av musikk fra verdensrommet, eller støy fra partikler, er det nærmeste man tror man har kommet. Det er også en teori som går ut på at Pytagoras og gjengens streben med matematikk og geometri var en higen etter den kosmiske musikken. 2500 år senere nærmer vi oss, eller kanskje vi allerede har hørt den kosmiske musikken, men ikke lagt merke til den? spør Thomas idet Beate, en kunstner på naboloftet, kommer inn for en espresso og spør litt spydig om Thomas har rydda, før hun går ut til sine treskulpturer og en skateboardbenk.

Thomas slurper i seg litt kaffe, legger det ene benet urolig over det andre og forteller at han bruker kamera som en slags skisse på stedet. Så venter han lenge før han tar frem bildene og velger ut av et enormt arkiv. Da har han fått en passelig avstand, og det er kun motivet og lyset som teller, ikke lenger om det var en grusom skitur opp til fjellet eller om han var sur eller oppstemt.

- Fotoene må modne som en god årgangsvin.

Han peker på det nesten hvite landskapet fra Rondane på veggen og forteller om en helt annen fantastisk naturopplevelse som skapte et foto ingen trodde på:

- Sola var langt under horisonten og reflekterte lyset opp i skyene og ned igjen på fjellet. Ingen trodde på meg, men det var naturen på sitt mest fantastiske. I Italia fikk jeg en helt underlig blyfarge på bildene. Jeg manipulerer lite. Det er ikke min jobb når naturen er så overraskende og uendelig vakker.

Thomas' jomfrubilde som kunstfotograf var fra en strand i Lhasa med en liten mann i den store naturen i 1986. Det var også det eneste menneske i alle de bildene som han har valgt ut til å være kunstfotografier.

- Ja, det var starten på min verden med øde fjell og landskap. Etter 15 år som kunstner prøver jeg å nøste opp en historie og se hva jeg har prøvd å fortelle. Jeg tror det handler om å formidle en ensomhet.

Han stopper opp.

- Nei, ensomhet blir negativt. På engelsk vil man si solitude. Det er en positiv ensomhet. En alenehet, det er et ord jeg nylig har kommet over.

- Melankolsk?

- Det blir lett nitrist igjen. Dette er ikke trist. Jeg vil vise følelsen av å være der, denne lykkefølelsen. Du og det, og jeg er mellommann for deg som tilskuer og det du ser. I Italia, hvor vi har vært mye, skjer alt i den lille landsbyen for åpen scene. Her i Norden stikker vi oss unna med fem kilometer til nærmeste nabo og åkre rundt oss. Dette å ville være alene og i fred er noe urnordisk, tror jeg. Jeg vil skape en motvekt og være standhaftig til det ensomme og stille når mye av kunsten ellers handler om rabalder.

De er virkelig stille, kommenter jeg.

- Det er fint, da, midt i alt det bråkete! bryter han ut med et stort smil.

- Men kan man si at din smale samtidsmusikk er en kontrast til nokså klassiske landskap?

- Nei, musikken, der jeg ofte bruker loops og elektronisk akustisk musikk, inneholder de samme fortellingene om aleneheten. Musikk er jo, som vi snakket om tidligere, virkelig noe man skaper i ensomheten.

Plutselig kommer det fire menn, som viser seg å være elektrikere, inn på loftet for å sjekke Thomas’ skjøteledninger. Jeg kommenterer at det samme skjedde hos en annen kunstner jeg besøkte for noen måneder siden.

- Det er en farsott blant kunstnere med for mange skjøteledninger, ler Thomas. Han minnes plutselig barndommen der han har vokst opp med en far som tråkket på bildene før de var tørre.

- Jeg har ingen respekt for kunsten, og hva som er rett og galt. Himmelen trenger ikke være blå. Jeg liker heller ikke dette at fotoet må tas på med hvite hansker. Jeg husker jeg sjonglerte rundt på Munchs arbeider til åtte millioner kroner da jeg skulle fotografere dem, og etterpå bar tre menn dem ut med hvite hansker. Man må kunne få ta på kunsten, derfor fernisserer jeg også fotoene. Jeg og Nico laget en utstilling for svaksynte på Henie–Onstad Kunstsenter en gang, der jeg komponerte musikk til å ha inne i Nicos skulpturer som var laget for å føle på.

- Så dine fotografier skal røres?

- Ja, så sant du ikke stikker noe skarpt i dem! Kunst er jo konkret! Det skal tas på.