I diskusjon med fortiden
Av Lillian Reif.
KUNST 6-2014: Maler Thomas Sæverud går i dialog med kunsthistorien når han skaper sitt abstrakte univers.
OSLO(KUNST): For å komme opp i Thomas Sæveruds atelier må man først ta en heis som mest av alt minner om en sjakt i et industribygg. I atelieret er Sæveruds bilder stiftet opp på veggene, skisser virker skjødesløst tegnet rett på sponplaten som deler rommet, og penslene han bruker kunne like gjerne ha vært brukt til å beise et hus. Likevel ser maleriene hans ut som om de kun består av lys, luft og transparente farger.
- Hvis du skal si litt om din egen utvikling som maler?
- Jeg begynte med å male figurativt, men jeg var alltid irritert på at det var noe i veien; noe som kom mellom meg og maleriet. Enten det var en modell eller et stilleben eller hva det nå var, så føltes det unødvendig. Men så var jeg ikke god nok, eller jeg vil heller si at jeg hadde ikke kunnskap nok, til å male abstrakt.
- Det er jo et interessant perspektiv, for vanligvis blir kanskje abstrakte malere mistenkt for det motsatte - at de egentlig ikke kan male figurativt.
- Ja, men det er jo ikke sånn. Jeg var faktisk ganske god til å male figurativt. Men jeg ville hele tiden at selve handlingen med å male skulle være noe mellom meg og det som ble malt. Og da føltes det mer naturlig for meg å male abstrakt. Da jeg gikk på Kunst- og håndverksskolen på 1980-tallet, jobbet jeg med et slagst lyrisk, ekspresjonistisk maleri. Senere jobbet jeg med konkrete relieffer som igjen ble til rent abstrakt maleri.
- Hva var det som gjorde at du valgte maleriet som ditt uttrykk?
- He-he, hvor langt tilbake skal jeg gå? Jeg kan ikke huske at jeg ikke har likt maleriet. Jeg har alltid vært fascinert av tanken på at materien maling kan forestille noe. Da jeg var elleve år, fikk jeg et amatørsett med tuber med oljemaling, helt elendig kvalitet, men jeg malte av et landskap jeg hadde sett i en bok. Og så fikk jeg det til. Det var en ekstremt fascinerende opplevelse. Å male er en veldig taktil handling. Blande farger og omforme dem til bilder. Så da jeg søkte Kunst- og håndverksskolen, var det naturlig for meg å velge maleri.
- Du gikk på Statens kunstakademi i en periode da den konseptuelle og teoretiske kunsten stod sterkt. Hvordan forholdt du deg som maler til dette?
- Da jeg begynte på akademiet i 1990, hadde teoribølgen slått inn i undervisningen,og med den en større konseptuell bevissthet som igjen førte til en mer kritisk holdning til hva maleriet representerte. Det var en helt nødvendig reaksjon på 1980-tallets intellektuelle latskap, men for meg var det viktigere å bruke tid på å forme mitt eget prosjekt enn å bry meg om de som påstod at maleriet var dødt. Jeg har i grunnen aldri vurdert å velge bort maleriet.
- Det abstrakte maleriet bærer i seg så mange muligheter. Hvordan fant du ditt språk?
- Da jeg på 1980-tallet skulle finne mitt ståsted, skulle jo maleriet være kult, heftig, intenst. Ikke et formspråk som passet meg. Men så, i 1989, så jeg en utstilling på Galleri Riis med den finske kunstneren Paul Osipow og hans geometriske, abstrakte malerier. At disse kalkulerte geometriske strukturene kunne gi en så sterk visuell kraft, var for meg helt slående. Den utstillingen gjorde det relevant for meg å male abstrakt.
- Hvordan vil du plassere deg innenfor den maleriske tradisjonen? Hvor har du røttene dine?
- Uten at det egentlig har så stor betydning, så er vel amerikansk kunst fra 1950-tallet en periode mine bilder formmessig refererer til. Men jeg ser på det abstrakte maleriet som et verktøy jeg kan bruke for å undersøke det som til enhver tid skulle interessere meg. Jeg har alltid vært veldig opptatt av historie, og min siste utstilling var en parafrase over 1800-tallets romantiske maleri. Til min neste utstilling skal jeg lage parafraser over en del av de kunstnerne som jeg mentalt tar med meg inn i atelieret, Bridget Riley er én, Caspar David Friedrich og Morris Louis er jeg også i dialog med, og så får jeg se om jeg klarer å få til Hiroshige også. Maleriet er en gammel kunstform, og for meg er det å male en måte å være i dialog med kunsthistorien, jeg ønsker ikke å skape noe nytt, men jeg håper at jeg kan legge til noe.
- Har du noe du vil formidle i bildene dine?
- For meg er malehandlingen en introspeksjon, den er som sagt i dialog med kunsthistorien, og det ligger vel også en nysgjerrighet der - på hvordan visuelle fenomener opererer på et kognitivt nivå. Men jeg blir alltid overrasket når bildene mine betyr noe for andre mennesker, så da ender jeg med å tenke at hvis bildene er viktige for meg, så er det også en reell mulighet at de kan være viktige for andre. Hvis det var viktig for meg å si noe om verdenspolitikken, så ville jeg valgt et annet medium. Jeg er mer interessert i det indirekte i kunsten, at den ikke forteller betrakteren hva han eller hun skal synes eller føle. Den kunsten jeg liker, fristiller meg som betrakter. Jeg kan ikke se hvordan jeg skulle fått til det hvis jeg hadde en politisk agenda.
- Du har et bevisst forhold til fargene du bruker?
- Farge er et ekstremt fascinerende fenomen. Og igjen er jeg interessert i historien. Visse typer paletter tar deg til visse tider i kunsthistorien. Hver periode har sin fetisj på farger, noe som er av stor betydning for hvordan man leser kunst. Jeg bruker ofte fargene fra den perioden jeg går i dialog med.
- Det er så mye lys i bildene dine, jeg antar du bruker mye hvitt.
Thomas smiler.
- Jeg bruker ikke noe hvitt. Kun transparente farger, brede pensler og en visshet om at det er ingen vei tilbake.