Theodore Gericault: Portrett av en kleptoman

Forrige

Neste

 

Av Bjørn Li.

KUNST 5-2012: Bjørn Li har en fast spalte i KUNST, der han tar for seg De utstøttes billedhistorie. Denne gangen tar han for seg Theodore Gericaults Portrett av en kleptoman (utført 1821-1824).

- Med hvilket blikk betrakter kunsten galskapen?

Det 20. århundre gjorde oss fortrolige med forestillingen om at der er en sammenheng mellom galskap og kunst, en oppfatning som i sin populistiske form nok mer er spunnet ut av fascinasjonen over de mytiske kunstnerskikkelser enn av forsøket på å trenge inn i problemfeltet. Men fascinasjonen er i seg selv av interesse - den viser at mennesket i fornuftens tidsalder søker til et område hvor det gjennom det irrasjonelle kan komme i berøring med seg selv. Fordi religionen i den vestlige verden for lengst har forspilt sin rolle som katalysator for slike behov, er kunsten det gjenværende område som - til tross for den politiske og kommersielle konformismes begrensninger - med en viss rett kan insistere på tilknytning til Kaos. Og Kaos - det er gjennom skiftende tider definert som galskapens domene. At nåtidens menneske lar seg lokke mot kunsten – heller enn til psykiatrien - har sine gode grunner. Foruten beretningen om kunstnerens berøring med Kaos, kan kunsten tilby selve kunstverket - et produkt fra det ytterste grenseland mellom fornuften og det ufornuftige. I psykiatrien venter kun sykdommen, eller eventuelt dens helbredelse, som innebærer å bli hentet inn igjen til den fornuftens verden man forsøkte å unnslippe. Likevel: Fortellingene om de gale kunstnere - van Gogh bærer fyrstekronen i dette selskap - er terpet på til det kjedsommelige og i en slik grad at all galskap for lengst er drevet ut av en myte som i dag fremstår som mer snusfornuftig enn den fornuft den opprinnelig søkte seg bort fra.

Mer fruktbart enn å repetere fortellingen om de gale kunstnere vil det derfor være å stille spørsmålet: Med hvilket blikk betrakter kunsten galskapen? Nå får spørsmålet dialektisk kraft, i den forstand at vi retter søkelyset både mot den fornuft som vurderer og den ufornuft som blir vurdert.

Forståelsen av kunstneren som galskapens eksponent er av nyere dato og har ingen plass i eldre tiders forestillingsverden. Helt frem til begynnelsen av 1800-tallet betraktet man kunstneren først og fremst som håndverker, og som sådan var han en av mange forvaltere av samfunnets felles fornuft. Fra oldtidens Egypt til langt inn i europeisk renessanse ble sinnslidelse i bokstavelig forstand oppfattet som en demonisering av sjelen og forsøkt kurert ved åndeutdrivelse. Dette var en utfordring for sjamaner og prester og hørte overhodet ikke inn under kunstens domene. I Hieronymus Boschs senmiddelalderske billedvisjoner - som forundrer mer enn beveger nåtidens menneske - kan vi se hvordan disse forestillinger konstituerte det allmenne verdensbilde så sent som i det 16. århundre. Verden er fylt til randen av ånder og bisarre demoner. De stikker sine vemmelige hoder frem fra alskens kriker og kroker, alltid beredt til å formørke menneskets sinn. Bosch synes å være like fortrolig med disse galskapens representasjoner som med englene - demonenes spirituelle motstykke. Hos Bosch er verden ennå en slagmark hvor gode og onde krefter slåss om makten over menneskesjelen innenfor et komplisert, men ordnet kosmologisk hele. Også galskapen hadde en plass innenfor denne orden. Den ble gjenkjent og forstått. Ikke minst i teatret fikk galskapen opptre i narrens og tåpens rolle, men også som sannsiger og tåkefyrste - den motsetningsfylte manifestasjon av fornuftens skrøpelighet. Bosch har gitt den et

uforglemmelig bilde i motivet Narrenes skip.

Forestillingen om galskap som demonisk besettelse lå også til grunn for renessansens hekseprosesser. Ved å brenne den besatte på bålet mente man å befri hennes sjel fra onde makter og redde den for evigheten. På en paradoksal måte ble den gale slik tross alt definert innenfor et felles menneskelig ansvarsområde. I det 17. århundre skulle denne forbindelseslinje bli brutt og galskap definert inn i det mørket som til en viss grad også preger vår tids opplevelse av fenomenet. Under de økonomiske nedgangstider på 1600-tallet ble det i Frankrike gjort foranstaltninger for å stabilisere en truet samfunnsorden. Myndighetene besluttet å internere alle befolkningsgrupper som kunne tenkes å utgjøre en fare. Arbeidsledige, vagabonder, kriminelle - opp til en prosent av Paris' befolkning ble i den følgende tid holdt i forvaring i en institusjon kalt Allmennhospitalet, innstiftet i 1656, ikke som sykehus, men som interneringsleir opprettet på de nedlagte rester av senmiddelalderens institusjoner for spedalske. Denne praksis spredte seg til store deler av Europa, og de enorme leirene ble snart et oppbevaringssted også for sinnssyke, som inntok den laveste rangorden.

Samtidig gjennomgikk synet på galskap store forvandlinger. Vi befinner oss ved begynnelsen av opplysningstiden, og tilliten til fornuftens virkefelt er økende. Man forlot forestillingen om at de gale var besatt av onde ånder, og kom til at sykdommen skyldtes forstyrrelser i væskebalansen i den sykes egen kropp. I sitt verk Galskapens historie i opplysningens tidsalder, viser den franske filosof Michel Foucault hvordan galskapen slik mistet sin tilknytning til middelalderens kosmologiske orden og tapte den metafysiske overbygning som ga de gale en plass i verden - om det enn kun var narrens plass. I en tid som i tiltagende grad mente å kunne forklare verden på grunnlag av fornuftens prinsipper, ble galskapens ufornuft forstått som en form for ikke-eksistens og var dermed uttrykk for et i dypeste forstand livsfiendtlig og amoralsk prinsipp. Det amoralske aspekt ble forsterket ved at de gale ikke var i stand til å arbeide og derfor ikke kunne fylle noen konstruktiv rolle i samfunnsordenen. Den naturlige konsekvens av dette var å isolere de syke fra samfunnet, en tanke som lå til grunn for opprettelsen av sinnssykeasylene, disse pseudomedisinske behandlingssteder som frem til 1800-tallet ikke var stort annet enn rene fangehull hvor de syke satt lenket til veggen. Francisco Goya - maleren som mer enn noen annen synes å ha kjent galskapens vesen - har malt et inntrengende bilde fra et slikt sted: Galehuset har en merkelig metaforisk karakter og antyder at Goya oppfattet verden som en galskapens arena, og at det virkelige liv utspinner seg hinsides fornuftens ordnende element - uten de gode og trøstende ånder middelalderen tross alt kunne oppvise.

På begynnelsen av 1800-tallet hevet seg røster som ønsket å forbedre de sinnslidendes livsforhold. Psykiatrien som disiplin var i sin spede begynnelse. Da den franske psykiater Etienne-Jean Georget omkring 1820 ba sin venn - den franske maler Theodore Gericault (1791-1824) - om å male en serie portretter av mentalt syke pasienter til bruk for medisinstudenter - var formålet karakteristisk for tiden; man ønsket å lære sykdommene bedre å kjenne. Allerede utgangspunktet avslørte den sviktende kunnskap: Man mente de forskjellige sinnslidelser manifesterte seg gjennom fysiologiske særtrekk hos de gale, og Gericault fikk i oppdrag å male portretter som skulle illustrere nettopp disse spesifikke egenskaper. Både oppdragsgiver og maler døde før oppdraget var fullført. Men Gericault nådde å fullføre fem portretter som, til tross for det feilslåtte medisinske utgangspunkt, regnes blant de store i portrettkunstens historie. Gericault hadde et sensibelt nervesystem, og sinnslidelse var et ikke ukjent fenomen i malerens egen familie. Kanskje har det bidradd til hans forståelse av oppgaven og til å gi de portretterte den menneskelige oppreisning disse bildene representerer. Gericault fremstiller de forvirrede sinn med stor innlevelse. Her er intet tilbake av den gales rolle som narr eller tåpe. Her er ingen latterliggjørelse, eller besettelse av onde ånder. Gericault har befridd de portretterte fra samfunnets klisjeer. Han merker seg de forvillede blikk som likesom retter seg mot ingenting og som hensetter modellen i kontaktløs ensomhet, et slags eksistensielt ingenmannsland som er galskapens revir og som vekker malerens usentimentale medfølelse. Og med denne innstilling maler han de gale bort fra den mentale diasporas årtusenlange utstøtelse og inn i den fellesmenneskelige sfære. Der hvor vi ennå må kjempe for å fastholde dem, ved bedre å forstå de tilstander som kalles galskap.