Dag Telhaug
Dag Telhaug - Malerier 57 grader nord
I 1656 ble Norges første fyrlykt tent på Lindesnes. Den bestod først av 30 talglys som brant i toppen av et treetasjes tårn. Etter noen måneders drift ga kongen beskjed om at fyret skulle slukkes etter klager fra de sjøfarende. Først i 1725 ble fyrdriften gjenopptatt. Det ble også bestemt at det skulle være to lys ved Lindesnes for å unngå at skip skulle forveksle fyret med Skagens odde! I dag lyser fyret hvert 20. sekund og synes 30 kilometer fra land. Ni kilometer fra fyret møter vi marinemaleren og landskapsmaleren Dag Telhaug. Vi har landet på Kjevik ved Kristiansand og kjører videre mot Norges sørligste punkt: Lindesnes. På veien passerer vi Mandal, kalt den lille byen med de store kunstnerne; Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen og Amaldus Nielsen. Vi passerer fødestedet til kunstnerbrødrene Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland. I nabokommunen, hvor Gustavs slekt kom fra, og hvor han gikk i treskjærerlære i ungdomsårene, ble det i sommer åpnet et kulturtorv hvor flere av hans arbeider er å finne. Det kostet 55 millioner kroner. Vigeland-villaen står ennå intakt der Vigeland tilbrakte sine somre i voksen alder. Etter nye to mil ankommer vi Spangereid, hvor sagnet om Kråka stammer fra. Hvert andre år arrangerer Agder-teateret Spelet om Kråka her, basert på sagnet om Kråka og historien om hvordan Kråka ble Åslaug og Danmarks dronning (se boks). Ifølge lokale er dette et av stedene i Norge hvor du ikke kan sette spaden i jorda uten lov, og med tettest forekomster av funn fra vikingtiden. Vi parkerer bilen i en liten sidevei med utsikt mot noen av Norges sydligste øyer; Vårøy. Bakenfor er det åpen sjø helt til Danmark. Her har kunstneren Dag Telhaug bodd siden 1998.
- Jeg malte i Kråkevika, rett der borte, sammen med min "mentor", Ottar Helge Johannessen, som tidligere var overlærer ved Statens kunst- og håndverksskole. Vi så at det var lagt ut tomter her borte. Jeg har sjøfolk i familien, og har alltid drømt om å bo ved havet. Det skjer alltid noe på havet. På holmen der ute sitter skarrene og lufter vingene sine. Vi kan lyse etter krabber eller sette garn noen meter utenfor huset. Dessuten blir det sjelden under null grader så lenge havet ikke fryser. Klimaet er helt topp, og Spangereid er et av stedene med flest soldager i året.
Blåbær og båter
Dag viser oss inn i det vakre, nybygde huset som ved første inntrykk kan forveksles med et gammelt hus. Dag kommenterer hvordan de lokale byggeskikkene blir borte når ferdighusprodusentene leverer hus over hele landet, og hvor viktig det var for familien å tilpasse huset til de lokale byggetradisjonene. Vi setter oss i en liten stue med en formidabel utsikt rett ut i Nordsjøen, innrammet av beskyttende klipper i sidesynet. På en hylle står små figurer Dag laget som barn. Under har faren skrevet 6 og 7 år. En gammel stabbursdør skjuler TV-en. Overalt er det antikviteter fra gården. På et gammelt skap har Dag fjernet brunmaling i 30 timer, og endelig kom årstallet 1799 frem.
- Jeg tråkket mine barnsben på en gård i nærheten. Egentlig ville jeg på sjøen, men min mor satte ned foten. Alle mennene i familien hennes hadde vært på sjøen. Den gangen var det ikke slik at man var tre uker ute og tre uker hjemme. Nei, kona passet ofte barn og gård i årevis alene. Dermed ble det lærerhøyskolen på meg, og jeg har ennå en lærerpost ved siden av kunsten. Min oldefar var en anerkjent rosemaler som dessverre fikk kritikk for at han ville ha med altfor mye, men fikk ros for den kunstneriske og tekniske utførelsen. Skulle jeg levd om igjen, ville jeg satset mer på kunsten fra starten. Men alle er vi skrudd sammen ulikt, og jeg er sånn som gjør litt av alt. Man må også ta et valg. Vi fikk tre barn tett, og med oppfølging av familie var det ikke så mye plass til kunsten før barna var store. Da tok jeg en rekke kurs på Gelesbraskolan i Sverige. Det er til tider egoistisk å være kunstner. Kona spør noen ganger om jeg har gått inn i bobla mi igjen. Dag serverer amerikanske blåbær fra hagen, og forteller at han også har vært med i et forskningsprosjekt for å finne ut hvilken blåbærsort som er best for det norske markedet. Sønnen har overtatt gården, men er elektriker, og Dag kaller han måneskinnsbonde.
- Blåbærene er jo fulle av antioksidanter.
- Hvordan kom båtene dine inn? Det er jo ganske uvanlig å være marinemaler i dag?
- En viktig ting jeg lærte av Ottar Helge Johannessen, var å gjøre min greie, og aldri kopiere. Da vi flyttet for ti år siden, kom jeg over gamle tegnebøker fra barneårene. Jeg var mye plaget med ørebetennelser og satt mye inne og tegnet båter. Dermed visste jeg hva jeg skulle male.
De fleste kundene til Dag kontakter han personlig.
- Nylig kontaktet en mann fra Ålesund meg. Oldefaren hans hadde hatt en Colin Archer som hadde vunnet en stor havregatta i 1898, og som han ville ha malt. Han var selv sjømann, og kunne utrolig mye om seilebåter, og jeg har lært utrolig mye av han.
Han tenker litt. På veggen henger også en annen type båt; den synkende båten, halvt fylt med vann, i en nærmest abstrakt setting.
- Det er noe med båtmotivet. Tar du bort motoren og bruker seil, kan vinden drive deg hvor du vil. Ute på havet ser du ikke land noe sted. Det blir som å ligge under stjernenatten. Du føler deg liten.
Til New York hundre år etter bestefaren
I 2007 ble Dag invitert til å stille ut på Trygve Lie Gallery i New York. For han ble dette svært personlig. Det var nesten 100 år siden hans bestefar hadde reist over til USA for å jobbe som snekker og sende penger hjem til bestemoren og seks barn på gården. Dag reiser seg og roter lenge i noen papirer.
- Her! Dette er bestefars adgangskort til USA, der det står at han hadde lov til å jobbe. Utstillingen i New York var en fantastisk mulighet. Helene Bøksle sang gamle folkeviser på åpningen. Det var en eldre norskamerikansk dame som gråt. Hun hadde ikke hørt den ene sangen på 40 år. Da jeg fortalte om hvordan vi bodde, ble det oppfattet som nærmest eksotisk der borte. En italiener kjøpte flere bilder, og på en halv time solgte jeg for 100 000 kroner.
- Du maler svært tradisjonelt, er det lett å bli kritisert for å være noe sentimentalt og kitchy som marinemaler? - Ja, noen bilder er nok nærmest sentimentale, men jeg har også fått tilbakemelding om at bildene er fine å kombinere med moderne kunst på veggen. Havet gjør meg sentimental, og gir meg en følelse av uendelighet, nysgjerrighet og drøm. Hva er det bak horisonten? Men jeg har spurt meg mange ganger om hva som gjør at et bilde skifter eiere og blir kjøpt? For meg er det viktig å finne et øyeblikk. Livet består nettopp av øyeblikk. Jeg vil feste et øyeblikk som kanskje andre har opplevd. Gjenkjennelse er viktig for mennesker, selv om vi er så forskjellig.
- Er der andre kunstnere du beundrer?
- Skagenmalerne og deres lys er viktig for meg. Det er noe av det samme lyset og den store himmelen som du finner her og på Lista og Jæren hvor jeg har malt mye. Eldre marinemalere som Hansteen var nok mer feinschmeckere enn meg. Jeg maler mye mer alla prima, og helst ute foran motivet. Jeg liker ikke å sitte stille, og når jeg maler, er det full fres. Jeg husker jeg skulle male et bilde en gang, og måtte tørke maling av bilen som stod parkert like ved, etterpå. Naturen skifter litt for raskt noen ganger. Jeg kan heller ikke male innendørs med olje. Jeg tror at løsemidlene har gjort mange kunstnere litt tullete før tiden. Derfor maler jeg i akryl, ler Dag og viser oss ut til atelieret.
Vår, høst og ettermiddagslyset
Atelieret ble åpnet i 2002 med over to hundre gjester. Et vikingskip med Åslaug og Ragnar Lodbrok kom seilende inn mot huset som en liten happening. På veien forteller Dag at han foretrekker vår og høst, og helst ettermiddagen, som motiv. Da er fargene og lyset best og mest interessant. Vinterbildene blir fort for kalde. - Lukt på disse, om kvelden er det en fantastisk lukt, oppfordrer Dag. Et stort tre med enorme bjeller vokser opp av en krukke: Engletrompeter. Vi observerer også søtpoteter, druer, gresskar, sukkererter og en rekke andre planter.
- De er funnet på gården. Faren min fikk mye rart fra utlandet, forklarer Dag og låser opp døren til det to etasjes atelieret som er fylt av malerier og underlige gjenstander i små stilleben. Vann renner inn i en renne i den ene veggen, som består av det naturlige fjellet på tomta. Baugen på en båt henger over staffeliet og skjuler en vifte. Peisen er i ferd med å bli murt opp av stein fra området. Maleriene vitner om en eksperimentell kunstner, men også en modig og sikker kunstner. Et nesten abstrakt bilde lyses opp av en oransje horisontstripe. Lindesnes fyr nærmest glitrer i sommerlige farger. Et kystlandskap er modig malt i røde, skarpe toner. En seilbåt er detaljert gjengitt med gul bakgrunn. Utsikten ut av vinduet er malt i vakre blåtoner, rett før den blå timen er over. Alle bildene er rammet inn i moderne, elegante trerammer. Dag hadde nemlig tidligere et rammeverksted på gården. På bordet står en drivvedvase, og Dag viser oss en annen drivved funnet på Jæren der sanden har erodert den med fantastiske mønster.
- Man trenger ikke lage kunst når naturen lager den selv, kommenterer Dag.
I kroken står et rikt dekorert sverdskjefte i tre med intrikat ornamentikk med en blanding av menneske- og dyrefigurer. Dette er modellen av håndtaket til det ni meter høye monumentet av det berømte Snartemosverdet som står i Snartemoen bautapark. Parken ble åpnet av kongen og dronningen med over 5000 til stede. - Jeg har gjort mye rart, skjønner du. I 1933 fant man nemlig Snartemosverdet her i Lindesnes, da plogen til en bonde hengte seg opp i noe på jordet. Det var et seremonisverd i gull og sølv fra folkevandringstiden liggende på en pels sammen med andre gjenstander i det som trolig har vært en grav. I 1997/98 ble jeg bedt om å lage Snartemomonumentet som står 100 meter fra funnstedet på Snartemo i Hægebostad kommune. Jeg hadde aldri skåret i tre, og det ble en svært utfordrende jobb! Jeg var inne på oldsakssamlingen for å studere sverdet flere ganger. Kongen og dronningen åpnet parken i juni 1998 med over 5000 fremmøtte.
På en dør står det skrevet Kråka. Dag kaller atelieret sitt Kråka under Spelet om Kråka i naboviken. Over døren på vei ut får vi øye på en fisk klippet ut i papir. Det står notert 5 kg 23/8 1991.
- Jeg er en lidenskapelig laksefisker. Denne fikk jeg på min første flue, en bitte liten ørretflue.
Dag blir stående og se på et maleri han ikke er ferdig med. Han setter maleriene inn i enkle rammer i perioder for å kunne vurdere dem bedre.
- Det å stoppe i tide er utfordringen. Jeg har ødelagt mange bilder ved å ikke gjøre det. Det beste for meg er å ha dårlig tid. Dette bildet ble raskt malt. Jeg husker jeg satt på Lista og var helt inne i min egen verden da jeg plutselig kjente noe slikke meg i øret. Rundt meg stod det flere okser. Jeg fant ut at det var best å sitte rolig og male ferdig, og etter en stund mistet de interessen for meg.
Vi setter oss i bilen for å kjøre mot Lindesnes fyr. På veien stopper vi i Lillehavn, der Dag forteller at BMW laget en av sine siste annonser. I dag er stedet preget av ferieboliger, men tidligere lå fiskeskøytene tett i tett her. På veien passerer vi GE Healthcare Lindesnes som er verdens største produsentanlegg av kontrastmidler, og som har de fleste arbeidsplassene i kommunen.
- Japanerne synes det er så eksotisk at det ligger en fabrikk her ute i ødemarken, forteller Dag.
Vi parkerer ved Lindesnes fyr som har oppimot 100 000 besøkende hvert år, og er kåret til Norges tusenårssted. Inne i fjellet vises en film om Lindesnes og fyrenes historie, med blant annet Bentein Bårdson som leser. Tyskernes murer er fortsatt en del av landskapet. I fyrvokterens gamle hus er det i dag utstillingslokaler. I åtte år har Dag stilt ut her sammen med sju andre lokale kunstnere.
- Kommunen støtter opp om utstillingene, og vi fikk midler til å stille ut i Tyskland og på Ibsenhuset i Skien. I dag har vi alle egne virksomheter, og stiller ikke ut så ofte lenger.
På veien tilbake til atelieret kjøper Dag reker.
- Dette er ferske reker, dem dere får i Oslo, er ikke det? Da kan vi dra hjem og maule, ja, dere sier maule, dere også? spør Dag før vi setter oss for å maule med utsikt til Norges sørligste bølger.
Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen