Erling Valtyrson

Fra Aktuell Kunst 2/2009

Erling Valtyrson - Mezzotintmesteren

I 2004-2005 hadde Erling Valtyrson ikke mindre enn tolv separatutstillinger. På verdensbasis regnes han for å være en mester innen mezzotint, og han har også faste gallerier i Canada, New York, Tokyo og Paris. Han er innkjøpt flere ganger av Nasjonalgalleriet, Samtidsmuseet, Bergen Kunstmuseum, Norges Bank, Musee Jenisch i Sveits og til Dronning Sonjas private samling. Tross sin internasjonale og prestisjetunge status som grafiker, jobber kunstneren tolv-timers dager og trykker sine nitidig bearbeidede kobberplater i kjelleren på Askøy utenfor Bergen.

- Jeg kan ikke ta pauser, men har tro på kontinuitet. Jeg står opp klokken seks og starter å jobbe klokken 6.50. Jeg må alltid varme opp kroppen og hånden med armhevinger og en times meditasjon. I titiden går jeg en liten tur, og jobber frem til klokken to. Deretter følger en økt til fem. Etter middag og meditasjon er jeg renset og klar for å jobbe 3-4 timer utover kvelden. En uke uten jobbing gjør meg sprø. Kona maler i øverste etasje, og bruker kun naturlig lys, så hennes dager blir naturligvis kortere enn mine. Men hun har afrikansk dans to ganger i uken, og har de siste vintrene reist til Peru. Vi er faktisk et av få par i vår generasjon som kan skilte med sølvbryllup til neste år; kanskje fordi vi tillater hverandre å reise og leve våre egne liv?
Vi sitter ved et vindusbord på Pascal i Bergen sammen med Erling Valtyrson. Med paraply i lommen og snakketøyet på plass, er forventningene om en bergenser innfridd. Jeg kan bare legge bort spørsmålene; kunstneren forteller og forteller, avbrutt av små observasjoner av hva som skjer rundt oss.

- Det er så morsomt! Folk ute på gata passerer deg, og på akkurat det samme punktet snur de seg for å se hvem du prater med. De som kommer den andre vei gjør det samme; de ser meg, og snur seg for å se hvem jeg snakker med på det samme punktet. Hva vil skje hvis jeg løp ut på gaten og lekte villmann? Jeg foreslo det samme for min japanske gallerist. Han sa at dette ville skapt ekstremt oppstyr i Japan, mens i New York ville ingen ha brydd seg. Japan er likevel ikke så ulikt vesten som mange tror. Galleristene gjør alt for kunstnerne sine; spanderer reise og hotell. Og de har også rødvin og ost på åpningene. Likevel er det et annet sosialt system når man er ute der borte. Jeg husker vi ventet og ventet på en servitør, men ble totalt oversett. Jeg kom på visittkortet til galleristen min i Kobe, som er en stor mann og eier av en radiostasjon og flere bokhandlere. Jeg la det diskret på bordet. Plutselig kom servitøren løpende, la seg på kne og bukket, og løp med sine små skritt ut på kjøkkenet for å hente sushi. Du skulle forresten hørt hvordan man spiser suppe i Japan; det flyter skalldyr overalt og man slurper det høylydt i seg. Det er litt av et lydbilde på restaurantene.
Erling tar en slurk av rødvinen, og takker nei til brødet som kommer ved siden av den sesampanerte kyllingen.

Studerer eldre grafikk
Erling Valtyrson vokste opp i Ålesund med fire søsken og en far som var ute på sjøen opptil to år av gangen. Han likte å tegne, men hadde aldri et uttalt ønske om å bli kunstner. Som ung tegnet han tegneseriefigurer og fortellinger, og var nok opprørsk og kommunistisk, ifølge han selv.
- Å bli kunstner var en pang-avgjørelse; jeg satset og det holdt, ler Erling og legger brillene sine i lommen for å ikke glemme dem.
Etter å ha tatt sin yrkesavgjørelse, søkte han på fire skoler i England samt Kunsthøgskolen i Bergen - og kom inn alle stedene.

- Maleri har aldri gitt meg noe, jeg kommer liksom ikke bakenfor, slik jeg gjør i grafikk og foran noen installasjoner. En kunstner fortalte meg at det var best lærekrefter for grafikere i Bergen, dermed ble det Kunsthøgskolen i Bergen. Nå har jeg bodd her i 30 år. Likevel måtte jeg ut i de store magasinene i Europa for å studere mezzotint. I Louvre har de en enorm samling kobberplater, blant annet Rembrandts originale plater, som jeg har fått studere. Jeg kjøper alltid eldre grafikk fra 17- og 1800-tallet når jeg reiser, og studerer teknikk, håndverket, linjene og hvordan de gamle mesterene bygget opp tonen. Teknikken har jo nærmest vært uforandret i 300 år. Jeg er ingen samler, så jeg gir bort grafikken i jule- og bursdagsgaver. I ettertid har jeg sett at flere av bildene har steget enormt i verdi.

Erling trekker på skuldrene og smiler, og vinker til en bekjent som haster forbi utenfor vinduet, før vi vender tilbake til mezzotinten.

- Mezzotint er jo egentlig en mislykket repoduksjonsteknikk som oppstod på midten av 1600-tallet. Den tillot små opplag, og var ikke så egnet til massetrykk. På 1700-tallet var det engelske John Martin som lanserte den som en kunstform, og siden den gang har den kommet og gått blant kunstnere. Det er en myk, intim og nesten romantisk teknikk, som kun tillater små formater. Man tegner med lyset. Håndverksmessig er den svært krevende og det tar lang tid å lære seg å beherske mezzotint. Jeg bruker å sammenligne det med å spille et instrument; du må øve hver dag. Det er ikke som for eksempel litografi, der malere kanskje trykker et par opplag to ganger i året. Du finner sjelden motsatt eksempel forresten, der en grafiker lager noen malerier et par ganger i året.

Mezzotinten er en teknikk som krever tålmodighet, men den er også ekspressiv.
- Mange tror det er en langsom teknikk, men den krever hurtighet og presisjon. Redskapene er sylskarpe, og de må kappe kobberplaten riktig. Mange nybegynnere syntes platene ser så bra ut, men når de trykker blir det bare grøt. Å få frem de mange tonene er svært krevende. Jeg tegner aldri skisser, men skriver ned ideene for å spare den impulsive streken. Ved å skisse mister man jo dette spontane.
Av de åtte som gikk på grafikklinja sammen med Erling, er det kun to som jobber med grafikk i dag. De andre har gått over til reklame eller undervisning.

- Vi skulle nok forandre verden, men ble fort ydmyke da vi var ferdig på skolebenken.

Erling har aldri søkt om utstillingsplass, og vært heldig i sin karriere. Etter seks års utdanning i 1986 ble han oppringt av fem selskaper som ønsket å sponse han i tre år mot at de fikk kunst. Ti år etter at han startet kunstutdanningen, debuterte han i Bergen. Siden den gangen har han holdt et høyt tempo som utstiller. - Da jeg studerte på 1980-tallet så jeg opp til en japansk mester innen mezzotint, Hamagushi, som har et enormt museum i Tokyo og døde for noen år siden. Like etter hans død ble jeg spurt om jeg ville bli intervjuet i et kunstmagasin som trykket en hommage til denne store kunstneren. Det var en ære og litt rart, å komme i samme magasin som mitt ungdoms forbilde.

Fortellinger, burleske figurer og stilleben
- Kirsebær som motiv ligger faktisk til teknikken, ler Erling og tar en bit av kaken mens hans roser servitøren. - Jeg jobber både abstrakt og figurativt i bildene. I grunnen er det ikke så stor forskjell, det er former begge to. I portrettene bruker jeg meg selv som utgangspunkt og tegner foran speilet. Jeg prøver å lagre uttrykket der og da, og drodler videre på det.

Erling kan dele motivene sine i tre grupper; stillebenene, fortellingene og portrettene. Selv om det finnes unntak med noen malerier og tresnitt, er det mezzotinten som er hoveduttrykket. Han tilfører den tradisjonelle teknikken noe nytt med sin underlige og nærmest surrealistiske motivverden.
- Man kan jo spørre om jeg blir lei. Men jeg blir ikke det. Jeg er nok kun fornøyd med 30 prosent av det jeg lager, og gir meg selv hele tiden vanskelige tekniske og formale oppgaver å løse.

Fra sentrum og ut til Askøy
Erling ber om regningen, og vi finner en taxi i Strandgata. For åtte år siden flyttet han og kona ut til Askøy. - Leieprisene doblet seg på kort tid i Bergen sentrum, så det ble dyrt med to atelierer. I dette huset kan jeg jobbe i kjelleren og kona i andre etasje, så bor vi i midten. Vi har valgt å ikke få barn, og bruker nesten all tid på kunsten. Vi har heller ikke bil, og lever i grunnen et ganske enkelt liv. Det var godt å komme ut av byen, her stakk alle innom, og når våren kom eksploderte Bergen sosialt. Da var det ikke lett å jobbe inne.
Vi passerer brua over til Askøy med 25.000 innbyggere, og Erling leter etter brillene som han heldigvis la i lomma. Etter 20 minutter stopper taxisjåføren ved huset på Fromreide. Huset er totalrenovert utenpå. Kona Hennie er i ferd med å meditere når vi kommer inn, og Erling viser oss ned til kjellerverkstedet sitt. Katten får egentlig ikke lov til å være der, men kattespor i sverten og sorte spor på gulvet avslører pus. På hyller og bord står små gjenstander man kan kjenne igjen i stillebenene til Erling. En samling kameraer fra 1970-tallet ligger fremme. Han tar frem platen til trykket i Aktuell Kunst – med en elefant, en mann, et kattedyr og en slags venetiansk stolpe. Et surrealistisk tablå.

- Jeg laget platen i 2007, men har aldri vært fornøyd. Jeg holdt på å bli gal av alle tonene, fra det hvite til det sorte, og logistikken for å få alt til å stemme. Nå har jeg jobbet mer på den, og endelig fikk jeg det til. Elefanten er tegnet fra et TV-program. Det skal virke som et sirkus, en underlig fortelling.

Erling tar frem et sylskarpt instrument med 60-80 tagger på hver tomme, som han vugger over kobberplaten. Resultatet er en ru overflate som minner om sandpapir. Han ruller den rytmisk på hver milimeter, 50-60 ganger over platen. Deretter skrapes og poleres det detaljerte motivet frem, og trykkes til slutt som tradisjonelt dyptrykk med valsing av sverte og så gjennom pressen. Han tar sjelden prøvetrykk underveis i de mange ukene motivet vokser frem; etter mange års erfaring vet han nøyaktig hvordan det speilvendte trykket vil bli.
- Det er en spesiell lyd når du vugger instrumentet over. Hvis du treffer samme sted to ganger, skjærer en annen lyd gjennom, og du vet at du har spolert platen. På det endelige trykket vil en slik feil nemlig danne en sort strek, og det kan jo bli katastrofalt i et område som skal være lyst. Det hender jeg gjør en feil, og ødelegger en plate jeg har brukt 6-7 uker på. Alt man gjør kan ikke føre frem til noe, men man må lære av det. Stillebenene til Valtyrson er også som surrealistiske tablåer, med døde gjenstander og hverdagsobjekter satt sammen i en underlig scene. Et kranie, kunstnerens arbeidsredskaper, små skulpturer, et fiskeben, en underlig vridd gren eller vaser og former. Det siste motivet til Kunstklubben kaller Erling en bamse, for å vise at den er snill.

- Den er feminin, tæret av tiden og går nesten i oppløsning med flaten bak. Det er en bamse, fabel-aktig, ikke fabelaktig altså. Figuren vender øret mot deg samtidig som munnen vries. Bamsen lytter. Et bilde skal gi både ro og uro. Det skal ikke kunne leses med en gang, men inneholde noe udefinerbart, noe som ikke er forklart, avslutter han. Så tar vi bussen tilbake til Bergen sentrum sammen med kona Hennie, som skal på sin afrikanske dans.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

Erling Valtyrson

Emner

Relaterte kunstverk

Arrangement

Bamse

Mønster

Blomst

Blå søyle

Mellomrom

Variasjoner I

Variasjoner I

Kvinne

Rygg, Krumning

Positiv - Negativ

Mot Lyset

Positiv - Negativ

Rygg, Krumning

Klegg

Oppover

Tre Rygger

Mellomrom

Arena

Nattetanker

I Sofaen

La Liseuse

Vigdis

I Ro

Fire Akter

Variasjoner II

Gjennom Døren

Lampelys

Ved Varmen

Kvinne

På Sengekanten

Ved Vinduet

Relaterte kunstverk