Inger Karthum: Hvilke minner er igjen når vi blir gamle?

Forrige

Neste

 

Av Metet Dybwad Torstensen.

KUNST 6-2008: Når skriften er borte heter et av Inger Karthums motiver. Når skriften på gravstenen vår er visket ut, er det trolig heller ingen som husker oss. For hva er igjen når vi dør? Hva har vi brukt livet vårt til? Og hva husker vi fra livet når vi blir gamle? Det var noe med en varm hånd, en prestekrage og en blå sykkel, skriver Karthum i en tekst. Slike nostalgiske og universielle tanker opptar trolig flere enn denne kunstneren fra Hadeland.

- Fra Brandbu sentrum er det fem kilometer hit. Når du for første gang ser Randsfjorden etter flere gule og sorte skilt, tar du av til venstre. Her bor jeg

På trappen til et flere hundre år gammelt hus tar Inger Karthum meg hjertelig imot, entusiastisk og med mye energi og mye på hjertet; en ekte nordlending på Hadeland.

- Huset vårt ble i sin tid kjøpt av AK Nilsen, som var kapellmester på Det Norske Teatret i årevis. Med pengene han tjente på å skrive visa om Gjest Bårdsen, som du sikkert kjenner, fikk han råd til å kjøpe dette huset, forteller hun mens jeg tar av meg skoene.

Det er fyr på peisen, og lunsjen står klar på kjøkkenbordet med nyrørt bringebær rektor-mannen hennes har plukket samme morgen. Fra stuen bjeffes det iherdig.

- Kan han hilse på deg? Han er ikke farlig altså, men lurer bare på hvem det er.

Byksende ut kommer en glad liten schnauzer som snuser og hopper opp på meg.

- Nok er nok, sier Inger strengt, og ler av at det er vanskeligere å oppdra en eldre hund enn barna. Hun har to sønner adoptert fra Korea.

Den lille firbente har slått seg til ro under en nydelig glassskulptur; en jernstang med en blå engel i en boks der sollyset skinner gjennom foran vinduet.

- Det er en glasskulptur av Maud Bugge Gjeruldsen. Hun er knyttet til Hadeland glassverk slik grafikeren, maleren, glasskunstneren og professoren i estetikk Arne Jon Jutrem var i sin tid. Vi stilte ut sammen ved et par anledninger for en del år tilbake. En fantastisk glassbolle signert Jutrem pryder stuebordet vårt. I 2007 hadde jeg også utstilling sammen med den eminente glasskunstneren Ulla Mari Brantenberg, og i juni 2009 åpner vi utstilling sammen i Risør kunstforening under kammermusikkfestivalen. Jeg er, som du sikkert skjønner, meget fascinert av glass. Det underliggende. Og nå ringer ordet "UNDERSTRØMMER" i hodet mitt når jeg lager mine bilder og videoer. Vil du ha kaffe eller te forresten?

- Gjerne kaffe.

- Flott, det er det jeg har laget. Skal vi spise først, så tar vi en tur opp på atelieret mitt etterpå? Da barna var små bestemte jeg meg for å innrede verksted hjemme, så jeg kunne være her når de kom. Årene går så fort. For meg er den vikigste tiden på døgnet når barna kommer hjem. Da kan vi snakke om hva som har skjedd i løpet av dagen. Når kvelden kommer er vi alle mer slitne og opptatt.

Utsmykning, undervisning, grafiker og de store spørsmålene om liv og død I 2006 leverte Inger utsmykning til kommunestyresalen i Gran rådhus, og året etter sto Reinsvoll skole for tur. For tiden er hun opptatt med en ny utsmykning til inngangspartiet ved Skreia ungdomsskole på Toten. Hun underviser også et par timer i uka i kunsthistorie ved den videregående skolen.

- Utsmykningsoppdrag gir kunstnere en mulighet til en jevn inntekt. Du får en tredjepart av honoraret når kontrakten skrives, en tredjepart ved levering av skisser og resten ved ferdigstillelse. Men jeg er veldig stolt av dette oppdraget, da det var mange innsendte forslag. Lærejobben holder meg litt på jorda. I utgangspunktet skal det mye til å motivere elever til å lære kunsthistorie. Men jeg har tro på lek og læring. Når jeg lager rebusløp over hele skolen, syntes de det er kjempegøy. De er akkurat så gamle at det ikke lenger er barnslig å være barnslig.

Det tikker inn en SMS fra sønnen som lurer på når mamma kan hente ham nede i sentrum. Det er to timer til neste buss. Inger skjenker i mer kaffe, og forteller kjapt sin livshistorie.

Inger er født i 1952 i Narvik. I 1974 startet hun på Tegneskolen i Stavanger. Fire år senere tok hun grunnfag i kunsthistorie i Bergen, hvor hun også møtte sin mann. Senere fikk hun grafikkutdannelse hos Herman Hebler. Hun ble antatt på Høstutstillingen i 1985, og Østlandsutstillingen i 1992, og selvom hun ikke hadde den rette formelle utdanningen, ble hun tatt opp som medlem av Norske Grafikere på første søknad. Selv mener hun at hun har vært heldig som har møtt så mye velvilje. Hele tiden har hun vært opptatt av de store spørsmålene som død, kjærlighet og livet, de store tingene som egentlig er hverdagslige, fordi de berører oss alle.

- De første verkene mine handlet mye om frihetstrang og det å bryte ut av noe. Jeg ville slå hull i veggen og dra ut for å lære. Jeg laget ansikter som på en måte brøt frem. Så kom en del år med refleksjon over verdens urettferdighet, og om å bestemme selv om du vil se eller delta på dette. Jeg laget blant annt et bilde av et ansikt som holdt seg for øynene. Det var også en fase med broer og portaler; symbolske og hellige, der man går inn under buen og ut på den andre siden kan hende. I dag er det helt andre ting som opptar meg. Moren min døde ganske nylig. Hun var den siste som virkelig husket min barndom, og mye av ungdommens sårhet kom tilbake. Når du har rundet 50 år, kommer du i en fase hvor du opplever livets skjørhet og forgjengelighet på en ny måte. Flere venner dør, og du stiller spørsmål om hva du har gjort i livet.

Hun blir stille og tar en bit av brødskiven.

- Det mest fascinerende med kunsten er likevel dens kraft, og styrken som ligger i det å skape. Den har en evighetsaspekt; du kan glemme tid og sted og bli borte.

Karthum har også brukt fotografier fra morens gamle album i sine bilder. Disse er private og personlige, men spørsmålene som oppstår i kunsten hennes gjelder oss alle.

- Jeg husker at i barndommen drakk vi alltid kaffe på familiens gravsted. Vi pyntet, luket og memorerte og snakket om de som var døde. Det var en fin ting å gjøre. Spesielt gjorde historiene om pappas søster som døde av tuberkolose inntrykk på meg, og bilder av henne er brukt i det ene verket i Aktuell Kunst. Jeg besøkte gravstedet nå nylig. Naturen hadde tatt nesten alt tilbake; det var fullstendig gjengrodd. Da kom jeg på ordene: Så lenge skriften er synlig. Da er det noen som husker oss. I ettertid har jeg gått mye på kirkegårder og samlet tekster som mer eller mindre forvitrer i bildene mine.

Var det ikke mer? Det var noe...

I 2004 begynte Karthum med sin spesielle form for datagrafikk. Hun var blitt invitert som festivalkunstner, og skulle lage en plakat for Vossa jazz. Hun scannet inn en gammel etsning, og begynte å eksperimentere i Photoshop.

- Jeg hadde sverget på å aldri forlate de gamle tradisjonelle teknikkene, og begynne med "det svineriet der", ler Karthum, mens hun følger meg opp en bratt trapp til atelieret med kongelig utsikt ut over Randsfjorden.

Inger regnes også som videokunstner. Til Vossajazz i 2004 laget hun en video som ble vist på ni meter bredt lerret. Mennesker i alle aldere og av ulik etnisk opprinnelse forsvinner en etter en ut av bildet. Når havet kommer rullende inn over lerretet, er kun en liten, ensom, rødkledd jente igjen. Men også hun forsvinner, og igjen står musikken, personifisert ved en bassist som spiller sine dype toner alene ut over salen. I tillegg presenterte Karthum en annen video med en danser som danset med nordlyset. På gulvet under danseren var Karthums bilde montert bak pleksiglass som en slags installsjon.

- I 2000 stilte jeg ut i Utenriksdepartementet i Ecuador sammen med en kvinnelig kunstner (og venn) fra Quito. Jeg obeserverte så mange vakre ansikter i dette landet som jeg filmet eller fotograferte. Etterhvert filmet jeg kvinner i alle aldere og fra mange ulike himmelstrøk. Disse portrettene har jeg blandet med reklame som handler om å leve lenge og være vakker. Jeg vil tro at videoen vil gi et flertydig inntrykk, men noen vil antagelig komme på tanker om nærhet og distanse, om de enorme forskjeller, men også likhet mellom mennesker, om vårt meningsløse forbruk og fokus. Musikken til videoen er laget av Svein Olav Blindheim som for øvrig har laget musikken til alle mine videoer. Meningen var at en mann skulle skrive teksten, men hvorfor skal menn skrive om kvinner? Det endte med at jeg skrev den selv.

Inger setter på filmen Når du minst venter det. Jeg blir sittende flere minutter med gåsehud og tårer i øynene, lyttende til vakker musikk mens det ene utrykksfulle og vakre ansiktet avløser det neste, der den røde tråden er en scene hvor en gammel dame sakte går nedover mens en ung jente hopper forbi. Av utallige kunstneriske videoverker jeg har sett opp gjennom årene, er dette trolig det jeg vil huske best. Over skjermen ruller teksten:

Gjennom livet. Udødelig. Lenge. Tilfredse og dypt utilfredse. Var det ikke mer? Det var noe med en hånd på kanten av et bord. Det var noe med en blå sykkel. Et smil som sluknet langsomt. Det var noe.