Håvard Vikhagen
Håvard Vikhagen kan skilte med utstilling på Astrup Fearnley-museet, festspillutstilling i Bergen og en separatutstilling i hele tre saler ved Henie Onstad kunstsenter i 2004, samt rekordsalg i Aalesund kunstforening i fjord. Siden 1985 har han markert seg som en av landets viktigste malere innenfor den ekspresjonistiske sjangeren.
I en tidsalder da maleriet stadig erklæres dødt og hvor kunsten "skal være" konseptbasert, har Håvard Vikhagen valgt å vedbli i maleriet som uttrykksform.
- Det å tro på det helhjertede maleriet blir ofte latterliggjort. Jeg ser jo at det kan være viktig å ha distanse til maleriet. Men for meg blir det viktigere å formulere og tydeliggjøre distansen innenfor maleriet heller enn å forlate det. Distansert teoretisering interesserer meg egentlig ikke, sier kunstneren.
Vi samtaler om det å være maler i "tiden etter maleriet", om 90-tallets postmodernistiske æra der kunstnere har blitt møtt med krav til distanse og teoretisering i kunsten.
- Jeg mener at det går an å både tenke og føle i et visuelt materiale. Maleriet er en egen erkjennelsesform som har like mye livets rett som teoridannelsen i seg sjøl. Dessuten begynner vel denne tankegangen å bli noe avleggs, synes Vikhagen, som er glad for at maleriet er tilbake.
Ekspresjonisme og nøkternhet
Abstraherte og monumentale malerier der utsnitt fra storslåtte vestlandslandskap ofte kan anes, kjennetegner arbeidene til kunstneren som er født på Sunnmøre og vokst opp i Trondheim. Det var på Sunnmøre han tilbrakte alle ferier og sommerhalvår mens han vokste opp, og det mektige landskapet der har fått en viktig plass i kunsten hans.
Stofflighet og fargevalører er noe av det mest særpregede ved Vikhagens malerier. Med sitt personlige og poetiske billedspråk traff han både kritikere og publikum da han debuterte i 1985, som en del av den neoekspresjonistiske bølgen.
- Enhver må kjenne etter hva som er mest interessant, og for meg er nok det ekspressive i uttrykket det viktigste. Samtidig forsøker jeg hele tiden å utvide rommet, å spenne opp et større rom for meg selv. Det ekspressive uttrykket kombinert med en slags observerende nøkternhet, gjerne i retning av et fotografisk uttrykk, er en slik utvidelse.
Litografiene til Vikhagen heller mot det sistnevnte, den nøkterne fotografiske framstillingen. De svarte, grå og blå landskapsbildene Fra Hjørungavåg, Masdalsklova og Hjørungavåg representerer faktisk konkrete steder, noe maleriene hans sjelden gjør.
- Det er et forsøk på å gi meg selv et billedmessig stort rom å være i. Ikke bare rive-seg-i-håret-ekspresjonisme, men heller ikke så stivt og bundet at det ikke er rom for spontanitet.
Eksperimentering i lito
Den dybden, stoffligheten og variasjonen som preger Vikhagens litografier, prøver han blant annet å oppnå gjennom en teknikk som kalles pulverlavering.
- Så vidt jeg vet er det få, om noen, her i landet som bruker denne metoden. Den gir økt kontroll over resultatet, men først og fremst gir den en forfinet overflate og en noe annen stofflighet enn vanlig litografi.
Selv om kunstneren jobber mest med maleri, har han bakgrunn i grafikk. Han gikk grafikklinja på Kunstakademiet og har gjort en del forsøk med koldnål og dyptrykk. Siden har han vært borte fra grafikken i mange år.
- Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med litografi, men har hatt litt vanskelig for å like resultatene som det tekniske repertoaret har gitt meg. Motivet kan se helt fantastisk ut på steinen, men resultatet blir ofte for tørt. En veldig fin hendelse på steinen kan dø og bli flatt i det ferdige trykket.
Derfor har han følt behov for å eksperimentere litt ved å gå i detalj på enkelte teknikker. - Jeg er fortsatt underveis i letingen etter det jeg ønsker å oppnå. Men så leste jeg om en teknikk de har brukt på noen verksteder i Danmark, som kalles pulverlavering.
Enkelt sagt går metoden ut på å bruke fargepulver fra kopimaskin. Det svært lette pulveret legges på steinen med blant annet pensel. Deretter legges steinen i et kammer som dynkes med aceton som reagerer med pulveret og fikserer det slik at det fester seg til steinen. - Det ble mye prøving og feiling. Erik Solheim ved Kunsthøyskolen og jeg visste ikke om noen som har drevet med dette før. Derfor har vi eksperimentert med hvor mye pulver jeg skal legge på, hvor lenge det skal gasses, og lignende. Jeg har for eksempel lagd trykk der tegningen bare løste seg opp og forsvant, antakelig fordi jeg hadde vært litt for forsiktig med hvor mye jeg la på. Men med det ferdige resultatet er jeg i alle fall kommet nærmere en nyansert stofflighet med fine og myke overganger.
Tekst / foto Signy Norendal