Sverre Bjertnæs til New York

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix.

KUNST 5-2012: På rom 502 på Rica Victoria Hotel i Oslo jobbet Sverre Bjertnæs i flere uker mens han ventet på visumet til New York.

KUNST møtte ham noen uker før han reiste over dammen. Sist vi skulle intervjue ham fikk vi en mail der han spurte om vi heller kunne skrive noen linjer basert på kataloger og andre tekster. Denne gangen fikk vi en snau time med en av landets fremste figurative malere, som har trosset rammene for det figurative maleriet.

Bjarne og Sverre

I februar var det én utstilling som fikk gedigne overskrifter i norske aviser: Bjarne Melgaards og Sverre Koren Bjertnæs’ 300 tegninger på Galleri K som solgte for svimlende summer i norsk sammenheng. Galleriet var for anledningen malt i en mintfarge og med et spesialbestilt lilla teppe på gulvet. Det hele var et resultat av fem intense måneder da Bjarne og Sverre satt på et rom og tegnet. Ingen av dem hadde kontrollen da ingen visste hva den andre ville tilføre tegningen. Sammen laget de også en installasjon i New York, med tegninger i gullrammer fra 1600-tallet, en rådyr designerstol og en vase med blomster.

- Jeg har kjent Bjarne i 10-12 år og liker hvordan han leser kunsten min – helt fristilt. Han kuraterer nå en utstilling med mine ting på White Column Gallery, der han skal omorganisere mine verker. Han jobber også på en helt annen måte enn meg. Han er friere og har ikke alltid en tilsiktet funksjon med det han gjør; en tenkt mening. Men kunsten hans er motivert av hans eget selv. Jeg har ofte kommet opp med en idé og har dermed kunnet forklare verkene og prosjektene mine, og ikke minst meningen med dem. Ofte skaper man en ramme for seg selv der det er lett å lage ting. Dette ønsket jeg et reelt brudd med. Det fører ofte til en slapp lesing av kunst når man ser hva som kommer som en fortsettelse av hva som har vært hos en kunstner, som en lineær utvikling. Det som forbinder Bjarne og meg, er at vi begge har blitt betegnet som manierister.

- Epoken manierisme eller ideen om manierismen?

- Mer som et prinsipp. Mange mener at manierismen er starten på moderne kunst, det at kunstnere mistet oppdragene fra makten og kirken, medførte at de måtte lage kunst ut fra seg selv. Som de bølgende linjene hos van Gogh og i Munchs bilder. I dag er dette gammeldags, nærmest, å lage kunst ut fra seg selv. Mange anser også manierismen som et skjellsord. Men jeg liker det, å se et subjekt, selv om det kanskje er naivt. Jeg vil se et eget liv, noe reelt i kunsten, ikke kunst som bare er en kommentar til kunstfeltet eller en teori. Det skal være en reell menneskelig risiko der.

- Så du måtte slippe deg helt?

- Ja, prosjektet handlet like mye om det menneskelige aspektet som kunsten vi laget. En dialog mellom to personer der vi trengte inn i hverandres privatliv og konfronterte hverandres styrker og svakheter. Kompromissløst … og du må være til stede der og da. Jeg tror det vil åpne opp for noe større. Å lage 300 arbeider slik er sjeldent blant kunstnere. Du kunne ikke ha planer, for plutselig kom Bjarne med noe helt annet som jeg måtte fortsette på. Bildene havnet i et slags mellomsjikt. Vi visste ikke hvordan de ville bli mottatt, om det var bra eller dårlig, men det var heller ikke viktig. Mange kunstnere kan spekulere seg frem til suksess. Bjarne liker å spille opp tanken rundt kunsten sin, å ispe en selvsabotasje. Det har vi til felles. Det er ikke farlig å være selvmotsigende.

Treskulpturer fra Sri Lanka

I november 2013 skal Sverre fylle en etasje på Stenersenmuseet i Oslo med malerier, samt noe helt nytt i første etasje: 40 treskulpturer laget på Sri Lanka. Sverre forteller om de nye, og noe overraskende, skulpturene sine:

- De har hugget ut skulpturene der nede ut fra mine tegninger og ideer. Men tanken er at de ikke skal vite hva de hugger og legge sin asiatiske tradisjon i kunsten, ikke bare følge den vestlige kunstterminologien. De skal hugge inn hva de tror de lager; enten det er en statue av den engelske kunstneren Eric Gill eller et portrett av meg med hunden min der ansiktet er skåret av med et brått hugg. Du kan si at skulpturene er av kunstnere jeg har invitert inn i min kunstsamling.

Første offentlige utsmykning

Han viser frem et bilde på telefonen fra sin nylig ferdigstilte og første offentlige utsmykning på Charlottenlund videregående skole i Trondheim. En vegg er dekket av et bilde på åtte ganger fire meter i aluminium, der årringer fra et tre er skåret ut. Den blanke overflaten reflekterer hele rommet.

- Jeg ønsket å lage et åpent verk, nettopp for elevene som er i en spesiell periode i livet; fra 16 til 19 år. Verket skal ikke bare representere meg, men også invitere til refleksjon og brukes av dem som bruker rommet. Det kom en liten pjokk på knappe 16 år opp til meg, og lurte på om dette var forsvarlig bruk av offentlige midler, å lage et slikt verk? Det er greit det også, som en reaksjon!

Bjertnæs tømmer kaffekoppen og tar opp jakken. Praten er over.

- Kunst skal være en åpen opplevelse. Kunst trenger ikke å være logisk eller kunne skrives ned i en setning. Da blir det fort trangt. Bjarne kom med en idé om en madrass med en støvsuger og avtrykk av to mennesker. Det var en rar idé, men jeg kjenner den på kroppen selv om jeg ikke forstår den. Slik skal kunst eksistere på et annet plan.

Sverre Koren Bjertnæs født 1976

-Elev hos Tore Bjørn Skjølsvik (1989-1993), Odd Nerdrum (1993-1994), Statens kunstakademi (1995-1999) og to år på ArtEZ hogeschool voor de kunsten i Enschede i Nederland.

-Deltok på sin første utstilling som 15-åring i forbindelse med Nerdrumskolens gruppeutstilling hos Blomqvist i Oslo.

-Første separatutstilling i Bjarne Melgaards galleri Norsk Anarkistisk Fraksjon i 2000.

-Karakteristiske arbeider fra hans tidlige periode (1997-2004) er store portretter av ungdom.

-Fra og med utstillingen Incognito (2004) gikk han over i en mørkere motivverden hvor et tema var opplevelser av og i rus, bruk av blacklight, urbane scener, populærkulturen og interiørskildringer av offentlige toaletter.