Moe og Malling i dialog i Porsgrunn

Forrige

Neste

Av Line Ruud Ørslien .

KUNST 3-2013: I nyåpnede Kunsthall Grenland i Porsgrunn stiller en av våre fremste tegnere, Sverre Malling, ut sammen med den avdøde tegneren Louis Moe. Publikum vil møte en verden de sjelden har sett maken til, utført med en tegneprakt man ikke trodde var mulig. Line Ruud Ørslien har kuratert utstillingen. Hun møtte Malling for KUNST til en samtale om utstillingen som åpner 15. juni, og om Mallings nye arbeider på atelieret hans i Oslo.

De siste årene har tegning hatt et stort oppsving i det norske billedkunstfeltet, og Sverre Malling er en av kunstnerne som har bidratt sterkest til dette. Motivene hans har lenge sirklet rundt tema3 knyttet til forfall og undergang. Hans nyeste tegninger er skapt etter 22. juli-rettssaken, der han var rettstegner for Klassekampen.

Malling forteller meg at han opplevde Moes arbeider som både oppsiktsvekkende, forlokkende og svakt urovekkende samtidig da han så dem for første gang. Grafikeren og barnebokforfatteren Louis Moe ble født i Arendal i 1857. Som voksen flyttet han til Danmark, noe som trolig er forklaringen på hvorfor han er så lite kjent i Norge i dag. I Danmark er han mest kjent for sine mange barnebøker, som han både skrev og illustrerte selv. Moes produksjon er stor og spenner fra avbildninger av søte troll og dyr til dramatiske skildringer av Ragnarok og dommedag. En verden ikke langt fra Mallings detaljert tegnede scener.

To kunstnere og en utstilling

Mens Louis Moe hadde tilholdssted i det urbane København til vanlig, var det på landstedet i Vrådal i Telemark han tilbrakte feriene. Stedet ga Moe både nærhet til naturen og ro til å tegne. Noen av arbeidene hans er i dag stilt ut på et galleri i Vrådal sentrum, og det var der jeg som kurator første gang fikk øye på dem. På veggene hang det menneskeliggjorte frosker og fremstillinger av erotiske scener mellom dyr og mennesker om hverandre, og det var noe i form og strek som minte om Sverre Mallings arbeider. Da jeg ba Malling se nærmere på denne spennende, og for meg ukjente kunstneren, viste det seg at Malling alt både kjente til og beundret Moes kunstnerskap. Han så første gang et av Moes arbeider i en brukthandel i Oslo. Ut fra dette oppsto ideen om å stille ut de to kunstnerne side om side.

- Louis Moe inviterer til en gåtefull verden med tvetydigheter og forvrengte speilbilder av uskyld. Det er noe med hans bisarre, underliggende tone som gjør at vi aner at det finnes ugler i mosen. Det ligger nok i uttrykkets kombinasjon av det groteske og det naive. Enkelte kjenner kanskje til hans søte barnebokillustrasjoner. Men Moe har definitivt en mørkere side hvor han nærmer seg blytunge symbolister som Félicien Rops, Gustav Adolf Mossa og Max Klinger. Det er et merkelig misforhold mellom de innbyrdes motstridende motivene i Moes kunstnerskap. Vi ser en hang til både det sukkersøte og det groteske. Barnslighet og melankoli om hverandre. Og disse ytterlighetene er én og samme ting når det kommer til stykket. Det er akkurat som om Moe bevisst ville la motstridende prinsipper stilles ansikt til ansikt. At vi nettopp SKAL dvele ved kontrasterende ytterpunkter i vår forestillingsverden. Slik at kampen mellom dem aldri helt blir helt avgjort. Og at kunst er det stedet hvor slike motsetninger kan brytes ned og vendes på, sier Malling og setter seg i sofaen, omgitt av bøker og musikk som er til inspirasjon for ham gjennom dagene i atelieret.

- Hvilken betydning mener du det har hatt for Moes kunstnerskap at hans arbeider skilte seg slik ut fra andre kunstneres arbeider i samtiden?

- Han kom nok dårlig ut her i Norge, i og med at han flyttet til Danmark og skiftet statsborgerskap. For land i den geografiske utkanten, særlig Norge som manglet selvstendighet, var det nærmest en moralsk forpliktelse å skape nasjonal kunst. Enkelte har riktignok betraktet hans motiver fra landstedet Juvlandsæter i Vrådal i Telemark som kjærlighetserklæringer til norsk natur. Men jeg ser få spor både av det norske og av tradisjonelle folkelige motiver. Her er han vidt forskjellig fra Theodor Kittelsen som han til stadighet blir sammenlignet med. Jeg kan forestille meg at Moe som illustratør fant større romslighet i Danmark. Ellers er det viktig å påpeke at Louis Moe plukket opp hansken fra 1890-årenes symbolisme, en retning som etter århundreskiftet ble sett på som avleggs og tilbakeskuende. Dermed ble han aldri en del av avantgardens fremtidsrettede fortropp. Han passer derfor, sørgelig nok, ikke inn i kunsthistoriens progressive kunstvilje og kanon.

Moe og Malling - undergangstema med hundre års mellomrom

I Vrådal henger det flere arbeider av Louis Moe, og flere private samlere har stor interesse for ham. Vejle kunstmuseum i Danmark har en samling i sine magasiner, og Moes danske familie har et rikholdig arkivskap i kjelleren. Flere reiser ble foretatt for å låne inn arbeider til utstillingen, og for både meg som kurator og for Sverre Malling førte det både til oppdagelsen av mange nye arbeider og til et utvidet syn på Moes kunstnerskap. Sammen valgte vi å la utstillingen fokusere på Louis Moes mindre kjente og mørkere arbeider, noe titler som Bjørnen og døden, Syndernes dødedans og Ragnarok vitner om. Moe var opptatt av tema knyttet til både menneskets og verdens undergang, og hentet sine motiver fra både gresk og norrøn mytologi. Veien er ikke lang til Mallings atelier: Her henger hans nyeste arbeider med middelalderske torturinstrumenter og flagellanter; medlemmer av en middelaldersk sekt som pinte seg for å fordrive sjelelig synd. Jeg spør:

- På hver deres måte er Moe og du opptatt av spørsmål knyttet til arvesynd og onde krefter i mennesket. Hva er det som opptar deg med disse temaene?

- Vanskelig spørsmål. Med fare for å virke pretensiøs kan det jo dreie seg om en form for katarsis. Det er et ord som ofte oversettes med renselse, men som etymologisk sett også kan bety nytelse. Jeg mener at lidelse og renselse langt ifra ekskluderer nytelse. Alt peker tilbake på et dynamisk misforhold i oss selv. Et ønske om å bringe det andre, det ukjente, så nært at vi skjønner at det er oss selv. Også er det jo slik at når den man tror man er trer i samhandling med noen man ikke visste at man var, at det virkelig begynner å svinge.

- I de nye tegningene arbeider du i en slags collageteknikk ...

- Jeg har alltid vært tiltrukket av surrealismens språk. Og i de nye tegningene har jeg ønsket å gå tettere på et broket montasjespråk med løse narrativer. Jeg er også svak for fotografiets bruk av dobbelteksponeringer. Jeg liker den oppstykkede strukturen med brutte fortellinger. Og så handler det jo om å ikke lukke meg selv inn i tilstivnede regler.

- Hvordan har rollen som rettstegner påvirket deg som kunstner?

- Rollen som rettstegner var helt ny for meg. Det omfattet en forflytning fra egenkomponerte fiksjonsbilder til et oppdrag i offentligheten. Nesten som en skjønnlitterær forfatter som tar skrittet til å skrive politiske essays som angår offentligheten direkte. Jeg tenkte ikke nødvendigvis på tegningene som kunst, men da de ble vist, etter juryens ønske, på Høstutstillingen, ble de uunngåelig del av det diskursive kunstrommet. Jeg har fortsatt en del ambivalens til hele saken. Men jeg håper at tegningene kan bearbeide 22. juli-hendelsen og videreføre og nyansere bildet av terroristen. Det er smertelig og ikke enkelt. Jeg tror det handler om å undersøke det ubehagelige vi i hverdagen fortrenger og forakter, men som like fullt preger oss.

Utstillingen står til 15. september.