Forfører og forleder

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen Foto: Anne Vesaas.

KUNST 2-2014: Siden 2007 har Sverre Malling vært regnet som en av våre fremste tegnere. Nå har han debutert som grafiker og laget sine første lito - om rottefangeren fra Hameln.

- Noen dager flyr man opp her, andre ganger føles det merkelig tungt, kommenterer Sverre Malling på vei opp trappene til sjette etasje i en bygård i Vika i Oslo. Vel inne unnskylder han rotet; han står på flyttefot mellom to leiligheter. På en kirkemodell med oldefarens fødselsår over døren, 1884, har Mallings gamle indianere og barndommens biler fått ny hvile. En egyptisk Horus-statue er nabo med et frimurerkors. Overalt er det kunstbøker; fra erotisk kunst til de gamle mesterne. Vinylsamlingen er fremtredende i disse Spotify-tider, og et avisutklipp fra 1995 avslører en Malling med lange lokker til langt ned på ryggen i sin rocka ungdom. Og midt i dette fragmentariske universet av minner og spor står hans siste tegning - av en enorm gris dekorert med kunstverk og medaljer: en collage av fortellinger på lik linje med rommet rundt oss. Og et tegnehåndverk på lik linje med kunsthistoriens store mestere.

- Dette er arbeider til utstillingen på Galleri Haaken som åpner 5. juni, der jeg jobber med å forene ulike historiske sitater og bruddstykker, sier han vagt, mens han finner frem en bunke gamle barnebøker, kjøpt inn fra antikvariater.

- Barnet er ofte i en mellomposisjon i eventyrene. Jeg fascineres av det som oppstår i grenseovergangen mellom uskyld og en instinktiv innsikt som vi fullt voksne ikke lenger har tilgang til. Barn har gjennom hele den romantiske tradisjonen vært forbundet med naturen og det naturlige. Men ofte er det også slik at barna ser og hører ting - det overnaturlige som vi voksne ikke ser og hører. Slik har barnet sin mørke dobbeltgjenger i skrekktradisjonen og kan på verste vis opptre som en ondsinnet kraft, slik vi husker fra filmer som Poltergeist eller Exorsisten. Barnet beveger seg stadig mellom troskyldighet og det irrasjonelt destruktive, sier Malling, mens han blar andektig i de vakre bøkene.

På gulvet ligger hans siste litoer, noen av dem håndkolorert med fargeblyanter. En bukett med røde ranunkler (ranunculus asiaticus) strekker seg fra rot til blomst: fra jord til himmel. Ved røttene av blomsterstengelen sitter en alvelignende fløytespiller som slynger ut virvlende notelinjer over tegningen. I want to live above the world … leser vi ut av tekstbrokkene. Dette er ifølge Malling sitater fra en gammel salmebok som han har i bokhylla.

- Men fortellingen og temaet er Mallingsk?

- Ja. Grunnmotivet er legenden om rottefangeren i Hameln, som blir en tvetydig skikkelse som pendler mellom gode og onde krefter. Denne legenden, også fortalt av brødrene Grimm, viser til en hendelse i en tysk by i 1284, hvor byens barn angivelig ble bortført. Hameln var invadert av rotter, men ble renset for disse av en fløytespillende eksentriker som dukket opp av intet. Som hevn for manglende betaling for denne gjerningen lokket han med sitt fløytespill med seg 130 gutter og jenter ut av byen, hvor de ifølge legenden ble ledet inn i en hule og aldri sett igjen. I brødrene Grimms versjon etterlates to barn - den ene blind, den andre lam - som kan rapportere hva som har skjedd. Men landsbyen dør tragisk ut, for en hel generasjon er borte. Det finnes mange versjoner, i en uoffisiell variant tar han dem med til utkanten av Transylvania og grunnlegger et nytt, alternativt trossamfunn fritt for kynisme og grådighet. Sånn sett rommer fortellingen en dobbelthet, men med tvetydige impulser i sving. Rottefangeren er denne fargerike individualisten som viser establishmentet ryggen og ser over grensene mot det gåtefulle. Samtidig er han et rebelsk vesen som legemliggjør amoralske farer og leder til potensiell villfarelse. Sånn sett er han ikke ulik kunstneren som persona.

- Hvem er denne rottefangeren? Deg?

- Ikke umulig! Kanskje kunstneren er vår tids trollmann? Men kunstneren kan også figurere som en sjarlatan som henleder til ulydighet og desorientering, ikke ulikt sekteriske ledere og ideologer. Jeg tror i hvert fall kunst, litteratur og musikk kan både forføre så vel som forlede. Som barn spilte jeg rock'n'roll-plater baklengs for finne skjulte beskjeder som en portal til den andre siden. Noen kristne slektninger skremte meg riktignok med at djevelen ville dukke opp hvis jeg fortsatte slik ...

Han åpner en ingefærøl, tar på seg en skinnjakke med frynser og ber fotografen ta et bilde i hans rette omgivelser:

- Tegningene mine er tvetydige. Det som ser ut som deilige roser, er ved nærmere ettersyn dekket av lus. Og slik er det jo også i den virkelige verden - bare vi makter å se godt etter. Et snev av djevelen i detaljen!