Selvsabotøren

Forrige

Neste

Sverre Bjertnes i sitt atelier i Fredrikstad.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto: Bjørn Wad.

KUNST 6/2013: Sverre Bjertnes var vidunderbarnet som sto tidlig opp hver morgen for åtegne. Han droppet ut av Steinerskolen og flyttet inn hos Odd Nerdrum for å følge den figurative maletradisjonen. Noe han gjorde med bravur. I dagsaboterer 35-åringen sin egen flinkhet. Gjerne med sprittusj.

FREDRIKSTAD (KUNST): I den gamle Hydrogenfabrikken i Fredrikstad har flere kunstnere flyttet inn. En av dem er Sverre Bjertnes. Han er opptatt i telefonen og forsvinner ut idet vi kommer inn. Sverre Bjertnes har laget sin første kunstvideo, og klipperen må ha tilbakemelding. Bjertnes' assistent, Martin Schreiner, viser oss rundt og forteller om kunstnerens massive produksjon. Her i hovedkvarteret tegner vi sammen på tegningene til Stenersenmuseet og New York.

Rundt oss står et tyvetalls skulpturer som skal til New York og Stenersenmuseet. De er hugget ut på Sri Lanka. Bjertnes sender detaljerte skisser og ideer, men ikke modeller. Tilbake får han skulpturer hugget i mahogni. Tanken er at de rundt 20 håndverkerne ikke skal vite nøyaktig hva de hva de skal gjøre, men tilføre sineasiatiske kunsttradisjoner og oppfatninger. Et team grovhugger, og et annet team tar detaljene. Til slutt kommer skulpturene tilbake til Bjertnes som hugger videre, maler på dem eller tilfører andre elementer. Det kan være bilder av andre kunstnere fra Bjertnes' egen samling, alt fra Bjarne Melgaards tegninger til malerier fra hans egen svigerfar. Trekassene skulpturene kommer i, blir til sokler.

Bjertnes kommer inn igjen og tar på seg dressjakkeover nystrøket skjorte. Malerantrekket. Han kikker på en skulptur, et selvportrett med plastpose over hodetog metall stukket inn i kroppen som en voodoohandling. En annen skulptur viser Bjertnes som sitter på huk med hodet i hendene. Den er uten nese og øyne,dem hugget kunstneren vekk sist uke. På andre soklerer skoen hans, buksa som har falt ned og hatten hugget i tre. En rose uten blomst har fått påmalt en regnbue. En lyspære er tent i et hus.

– En slags lost in translation. Hva skjer med ideenemine når de tilføres en orientalsk forståelse? Vestlige kunstideer møter østlig kunsthåndverk.

- – Som da du og Melgaard samarbeidet og byttet på å tegne på samme tegning i 2012?

– Ja, selv om det var mer kontrollert. Jeg vil åpne for tilfeldigheter.Det kan kickstarte et annet uttrykk. Jeg malertilfeldighetene og det som skjer i livet mitt. Jeg er ikke selvbeskyttende og krever at andre heller ikke er det.

- – Men visker du ikke ut deg selv i kunsten da?

– Jeg har regien uansett. Får frem sammenhengene.Det er forskjellige historier som legges oppå hverandre.

Bjertnes vandrer hvileløst rundt. Idet jeg tror han stopper opp på en fin samtale-avstand, ser jeg han forsvinnei øyekroken.

- – Men blir det interessant for andre, ditt liv?

– Jeg stoler på at det jeg finner interessant, kan andre også synes er interessant. Det som er reelt og ladet for meg, kan andre også finne sine egne historier i.

- Som Edvard Munch?

– Nei. Ingen er som Munch. Bjarne Melgaard ligger nok tettere opp mot Munch enn jeg. Etter Edvard Munch hardet vært få selvekspressive kunstnere her i landet, man gikk gjerne en helt annen vei, nærmest mot det formale.

Her i Fredrikstad har kunstneren Ben Allal hatt enslik kickstart på Bjertnes' motiver.

– Men jeg må bare gi tilbakemeldinger på filmen. Vildere se?

Filmen skal vises i New York. I fjor laget Sverre Bjertnes en film med Bjarne Melgaard, det vil si atMelgaard sendte en fotomodell istedenfor seg selv for åsvare på Bjertnes' spørsmål. Det ble en underlig kombinasjon.Nå har Bjertnes rigget tre dager i et studio oghyret inn et fullt spillefilm-crew. Martin Schreiner og Bjertnes skrur av lyset og setter på filmen. Ler. Nikker.

– Dette er jo bra? Det er Harald Paalgard som filmerog Hanna-Maria Grønneberg som snakker med GardEidsvold. Musikken er av hennes far, Magnus Grønneberg. Ellers består de 20 minuttene av tre dialoger somjeg har skrevet: Først fra Botanisk hage, deretter et dokumentariskklipp fra en cargokultur. Så kommer en scene foran fugleberget på Naturhistorisk museum påTøyen, en samtale fra en jakthytte - som for anledningener bygget inn i museet - og til slutt er vi i bygningender vi har gjenskapt rommene til de to paranoide brødrenefra Brooklyn som var maniske samlere hele livet,men som ble kjent da begge ble funnet døde i sine egnefeller. Der ender filmen, nærmest i en musikalscene.

– Det er bra, nikker Martin. – Vi satt her og brainstormet,og så ble det sånn! Med Sverre Bjertnes vetman aldri, han kan snu på sekundet.

Vi ser kjæresten Hanna-Maria Grønneberg flytte rundt på tegningene til Bjertnes i det overfylte rommet.VG, norsk leverpostei og Carlsberg gir små pekom at dette er en norsk filmproduksjon. Noen av Bjertnes'skulpturer og malerier skimtes i kaoset. Hva er detsom er så viktig med det han gjør? sier Grønneberg.Det han representerer, svarer mannen i filmen. Er detBjertnes selv de snakker om? Skaper han en myte omseg selv?

–Nei, det er ikke meg. Direkte mening er ikke lengernoe mål for meg. Jeg vil at ting skal være åpne nok til atpublikum skal kunne legge sine egne opplevelser inn idet de ser.

Til slutt stopper vi foran et stort grafisk verk: Rainbow Crucifixion. Motivet viser Kristus på korset med enregnbuefarget bakgrunn. Maleriet med lignende motivfra 2004 gikk for 480 000 kroner på Blomqvist i år.

- Men Kristus på korset, er det den lidende kunstneren?

– Nei, jeg synes det er et stort privilegium å få jobbe med kunst. Visste du at regnbuen var symbolet for deførste kristne? Men det er også symbolet for homofilibevegelsen;en legning de kristne i liten grad tolererer. Motstridende regnbuer.

Bjertnes mener at samtidskunsten er for lite tilgjengeligfor folk flest, og ønsker å nå flere ved å lage grafikk,noe få av de fremste samtidskunstnerne i hansgenerasjon gjør.