Asle Svarverud
Fotograf Asle Svarverud - En av de siste mestrene innen tradisjonell landskapsfotografi
- Jeg lager figurative bilder med abstrakte kvaliteter, der plutselig nøkken eller Buddha kan dukke opp. Jeg reiser rundt for å finne landskap som trigger kreativiteten, og er opptatt av å kjenne et landskap til bunns. Derfor finner jeg motiver like gjerne langs Mosseveien og her i lokalmiljøet som på Lofoten. Det vakre er når komposisjon og lys går opp i en høyere enhet.
Fotoene til Asle Svarverud er utrolig skarpe og tonerike. I tillegg kommer hans evne til å fange landskapets stemninger og forenkle det storslagne. Han gjengir Nord-Norges metrologiske teater og dramatikk like naturlig og vakkert som en båt utenfor Nesodden eller noen vannliljer ved Gamle Mossevei. Med sin eminente tekniske ferdighet og kunnskap har han også blitt trukket frem som en mester av utallige fotografer her i landet. Bildene presentert i Aktuell Kunst har blitt til en februarmorgen på Flakstadstranden i Lofoten og langs en kjøretur fra Namsos til Bodø langs Helgelandskysten. Mange har trukket frem Harald Sohlbergs Natt over Rondane som en inspirasjon til disse blå fjellstemningene av Svarverud.
|
Hvert eneste år reiser Svarverud til Lofoten med sitt digre kamera. Når været endelig tillater det, kjører han ut på et ønsket sted, rigger opp utstyret på et gedigent stativ og kryper bak kassekameraet med en hette over hodet. Dermed ser han verden opp/ned og foreviger øyeblikket på ett negativ, som kan måle opp til 20 x 25 centimeter. Han må være selektiv, og under rigging får han tid til å bli kjent med motivet. Så begynner den krevende jobben i mørkerommet. Et møte med Svarveruds bilder er et møte med både det klassiske landskapsfotografiet og den klassiske fototeknikken.
- Da jeg møtte Lofoten for første gang i april 1986, visste jeg at jeg hadde funnet mitt landskap. Det er noe alle landskapsfotografer leter etter. Før jeg kunne sette mitt stempel på bildene, måtte jeg fråtse i alle klisjeene. Det var så vakkert og overveldende, og alle "postkortene" måtte fotograferes. Til slutt kunne jeg fordype meg og jobbe mot mitt uttrykk. Nå kjenner jeg hver krik og krok. Vinteren i Lofoten er min favoritt fra februar til mai, med de svarte fjellene som stuper ned i sjøen mot den hvite snøen. Men som fotograf må du vente på været, så det blir mange kaffekopper på kunstnerhuset i Svolvær. Jeg husker det hadde vært tåke i 14 dager og en svensk maler ringte hjem: Jeg ser ingenting, så jeg maler bare abstrakt. Utfordringen er at motivene aldri dukker opp igjen. Man må bekjempe sin egen latskap, og ikke vente timevis på lyset, men benytte anledningen.
Vi står i Svarveruds studio på Holmlia utenfor Oslo. Her har en leilighet blitt til et fotostudio, mørkerom og et rom hvor Svarverud kan retusjere og finstemme de fremkalte fotoene i flere dager med blekk, pensel, hansker og lykt. Fotografen prater lidenskapelig i tekniske vendinger om fotografiets vitenskapelige utfordringer, lysmålinger, filtre, zone-systemet og navnet på kamera, papir og de kjemiske løsningene han benytter som konserveringsmidler og selentoning. I neste øyeblikket legger han ut om det nitidige arbeidet som foregår ute i felten med blikk for komposisjon, stemning og motiv, og om mørkerommets evige magi der et blankt papir blir til ett foto.
- Det er ikke mange av oss igjen i Norge som holder stand i dette faget med storformatkamera og mørkeromsarbeid. De ringte meg nettopp fra Fotosentralen og sa at papiret jeg brukte var tatt ut av produksjon. Da får man litt hetta. Med digitale kameraer kan man spy ut bilder i et ubegrenset opplag. Men man mister det taktile. Når du jobber analogt blir hvert bilde originalt og unikt. Jeg prøver alltid å fremkalle etter samme prosedyre, men det vil alltid bli forskjeller. Derfor har jeg aldri opplag på mer enn tre, fem og 30 på de ulike formatene mine. Dessuten vet man ikke per dags dato hvor holdbart det digitale fotografiet er. Det er jo ikke sikkert man om femti år kan komme tilbake til kunstneren og få en ny kopi fra en filbank på PCen. Det analoge fotografiet holder derimot i minst hundre år, det er jo bevist. Som de første fotografene og pionerene bruker jeg alltid nye kjemikaler og leverer bildene i såkalt museumsstandard.
Fra VG til bryllupsfotografering, postkortbilder, India og Lofoten
Det var tilfeldig at Svarveruds lidenskap for foto ble vekket, i den grad man kan snakke om tilfeldigheter.
- Jeg begynte som løpegutt i VG da jeg var 16 år, og ble etter hvert forfremmet til fotoassistent. Det var tøffe tider for en ung mann, og jeg ble nok herjet med. Jeg husker første gang jeg skulle ut på egenhånd og fotografere til 5 på gaten. Det var et slikt kamera du kikket ned i på toppen, og jeg så ingenting. Da sa damen: Kanskje du skal gå en meter tilbake. Jeg sto 2 centimeter fra intervjuobjektet.
Etter 4 års læretid i fotograffaget tok han svenneprøve hos fotograf Rude i Oslo i 1971.
- Jeg er faktisk utdannet portrettfotograf, og jobbet først som bryllupsfotograf ved Rådhuset i Oslo. Jeg gikk rett og slett lei. Det hendte at folk skilte seg før de fikk hentet bildene! Etter noen år startet jeg å fotografere postkortmotiver for MITTET FOTO, men gikk også lei solskinnsbilder. En utfartstrang gjorde at jeg tok hyre på en lastebåt i tre måneder fra Oslo til Sør Afrika og India med én krone dagen i lønn. Ung og idealistisk reiste jeg rundt i India og skulle ta bilder av fattigdommen. Det ble for sterkt, så bildene har aldri blitt til noe prosjekt. Jeg lærte kanskje mer om meg selv på turen enn det å fotografere. Dette var i 1975. Jeg reiste på 3. klasse og sov mens kamerautstyret lå ubevoktet på hattehyllen. Ingen stjal noe. Indernes antimaterialistiske syn fascinerte meg, og deres evne til å godta skjebnen karmaloven hadde gitt dem. Da jeg stod på døren hjemme, veide jeg 67 kilo og min mor skrek da hun så meg, ler Svarverud mens han klapper seg på magen.
Etter en tur til Nord-Afrika, Egypt og Libya, troppet Svarverud opp på Arbeidskontoret i 1979. Han fikk jobb som verneassistent på en varmestue. Siden har han fortsatt å jobbe vakter i omsorgsyrker, for å ha penger og frihet til å dyrke sin lidenskap: Landskapsfotografiet og årlige reiser til Lofoten. I flere år forfinet han sin kunnskap om Ansel Adams berømte zone-system. En reise til New York med sin kone på 1990-tallet førte han til et 3-måneders workshop på School of Visual Art med John Sexton som handlet om avanserte mørkeroms teknikker. I 2005 ga Svarverud ut boka Norske landskap i samarbeid med UD, som har fått stor oppmerksomhet.
- Det norske landskapet har alt: Fra den nordnorske, barske nasjonalromantikken til Østlandets intime skogsinteriører. Jeg elsker å være på veien i campingvogna, ha tid og bearbeide et motiv i timevis. Utfordringer er å forenkle, å ikke ta med alt. På 1990-tallet var jeg utlært i Norge, og måtte til USA for å finne kunnskap. Jeg ble drillet i Ansel Adams zone-system som kort fortalt går ut på at man skal eksponere for skyggepartiene i motivet og fremkalle for høylyset når man tar sort/hvitt bilder. Man deler nemlig motivet inn i fem soner; fra det lyseste til det mørkeste ved hjelp av en lysmåler. Har batteriet gått i lysmåleren, er jeg litt fortapt. Jeg terper hele tiden på at uten et bra negativ får man heller ikke et bra bilde. Foran hvert motiv prøver jeg å previsualisere det jeg ser til et bilde på veggen. Så tar jeg frem de nødvendige verktøyene jeg har i beltet som fotograf. Når jeg så overskrider det håndverksmessige, kan jeg bli en kunstner.