Kunst på Svalbard

Fra Aktuell Kunst 4/2009:

Svalbard - solid, men sårbart

Billedkunstneren Aino Grib har bosatt seg midt i det som gir henne mest inspirasjon. I Svalbards solide, men sårbare natur, der mennesket bare er gjest.

- Svalbard er ikke bare solid og bastant, men også uforutsigbart, med skiftende vær og temperatur. Man vet ikke alltid hva som kommer. Jeg henter min inspirasjon i naturen, dens farger, former og lyder. Å male er for meg å fastholde et øyeblikk i tid og sted, sier billedkunstneren Aino Grib.

På sitt atelier på Kunst- og håndverksenteret i Longyearbyen gir hun liv til alle sine inntrykk. Metodene hun bruker, er olje, kinesisk blekk og akvarell.

- Jeg liker å skifte mellom ulike metoder. Fra det langsomme der jeg må være tålmodig og vente, til det kontante der jeg må få ned det jeg vil uttrykke, i en presis strek, sier Grib, før hun utdyper:

- En akvarell er et kontant uttrykk, som ikke kan endres på, og jeg må male raskt. Jeg bruker en bambuspinne og en kniv, som er levende å jobbe med fordi jeg kan endre tykkelsen i streken ved å dreie pinnen i hånden. Med olje kan jeg uttrykke Svalbard som noe solid og bastant, noe stort og voldsomt, men samtidig stille. Å male med olje er en lang prosess. Det er mange lag som skal tørke, og jeg kan endre og male over.

Det arktiske lyset
Aino Grib er opprinnelig fra Danmark. Hun kom til Svalbard første gang i februar 2003, for å oppleve det arktiske lyset, snøen, isen og uendeligheten.
Longyearbyen er et populært sted for kunstnere fra hele verden, som kommer for å hente inspirasjon på øygruppa. Kunst- og håndverksenteret har både atelier og hybel til leie for de som vil være en periode på Svalbard. Aino Grib valgte å bli boende.

- Det første oppholdet mitt var på seks uker, og da hadde jeg ingen planer om å bo her. En måned etter hadde jeg en utstilling her, og i oktober bestemte jeg meg for å flytte hit. Det er lett å komme hit, men vanskelig å dra, sier hun.

Gjennom sine arbeid uttrykker hun på ulike måter stemningene og årstidene hun opplever på Svalbard.

- Jeg jobber med årstidene når de er der. Mørketida er som å være lukket inne. Det hele er der utenfor, du kan se det og samtidig ikke se det. Jeg vil gjengi stemningen i blåtonene, de enorme variasjonene, millioner av stjerner i tusen lag, nordlyset som flammer på himmelen, månen som lyser opp fjellsidene, forteller hun.

Og like sikkert som at sola gradvis forsvinner i oktober, kommer den tilbake i mars.

- Langsomt brytes mørket av et blått skjær, som en blå port som åpner seg. Det er sart og voldsomt på en gang når lyset skifter. I mørketiden er det ingen skygger, men med de første striper av lys får landskapet dybde gjennom skyggene, verden åpner seg og fjellene vender tilbake med sine former. Med lyset, kommer den første våren, beskriver Grib.

- Når snøen smelter, opplever jeg en ny vår. Fjellet folder seg ut og blir tydelig, ingen vegetasjon skjuler geologien. Så kommer fuglene og lydene, og det blir sommer, fortsetter hun.

Allsidig kunstner
Kunstneren er også en lidenskapelig fotograf, og har blant annet laget en dvd som er satt sammen av hennes fotografier og spesialkomponert musikk av musikere bosatt på Svalbard.

- Å fotografere er å gjengi inntrykkene konkret, slik som jeg opplever dem, både det store landskap og de små detaljer. Jeg tar mange fotografier, men jeg bruker dem ikke på atelieret. Da vil maleriene ligne for mye på fotografiene, sier hun.

Grib har hatt en rekke utstillinger, og hennes bilder er solgt til land på alle verdens kontinenter. Hun er en populær kunstner både blant de fastboende og turistene som kommer til Svalbard. Hennes karakteristiske strek er lett å kjenne igjen, og i mange av bildene går det igjen motiver fra Longyearbyen.

- Halvparten av det jeg selger, er det turistene som kjøper, og halvparten går til de lokale. Det er kjempehyggelig å bli satt pris på lokalt, sier Grib, som har bidratt med kunstverk blant annet til utsmykking av skolen og et av hotellene i Longyearbyen.

- Det er jeg fornøyd med, det er veldig deilig at flere bruker meg til slike ting. Jeg får også noen bestillinger på avskjedsgaver til folk som skal reise og vil ha med seg en bit av Svalbard hjem, sier hun.

Hun mener det er like uforutsigbart å livnære seg som kunstner på Svalbard som på fastlandet. Likevel tror hun Longyearbyen er i en særstilling i forhold til små tettsteder på fastlandet fordi det stadig flytter nye til, og på grunn av alle turistene som kommer.

- Jeg merker godt skutersesongen i mars/april, så er det stille i mai, og så kommer cruiseturistene i slutten av juni, sier Grib.

Til tross for Longyearbyens relativt beskjedne størrelse på i overkant av 2 000 innbyggere, har byen et levende kunstnerisk miljø.

- Det er godt å ha flere å dele faget med, sier Grib.

Ser alltid et motiv
Grib beskriver sin egen måte å jobbe på som å feste og holde fast i øyeblikket. Gjennom sine mange turer på sin svarte Ski-Doo 600 kubikk Touring snøskuter om vinteren og båt om sommeren har det festet seg mange inntrykk fra øygruppa, som hun bruker i kunsten.

- Jeg jobber med formene og kontrastene. Det betyr alt å holde fast i et øyeblikk, et glimt, i nuet, noe som får meg til å komme videre. På et vis er det også slitsomt, for jeg ser alltid et motiv. Når jeg har vært på tur og sett noe som er spennende, kan det gå en til to måneder før jeg bruker det, forklarer hun.

For Aino Grib er det veldig viktig å komme seg på tur. Hun oppsøker naturen så ofte hun kan, noen ganger bare i nærområdet for å få med seg stemningene som skifter med årstidene.

- Landskapet, stemninger, situasjoner med dyr ... alt lagrer seg og dukker opp igjen senere. Der og da gjør jeg noen raske skisser eller tar noen bilder for å huske situasjonen, sier hun.

Og hun ser på seg selv som en gjest i Svalbard-naturen.

- Dette er dyrenes verden, vi er her på besøk. I naturen føler jeg meg veldig lille og veldig glad. Jeg trives selv om det er tøft og kaldt med vind og snø. Det er også en ro i det, som er like god hver gang, sier hun og bruker en av vinterens skuterturer til en isbre i nærheten av Longyearbyen som eksempel:

- Det var kaldt, men likevel hadde jeg den varme følelsen av å være der. Alt er uforutsigbart, man vet ikke hvordan lyset eller været blir, eller hva som er rundt neste hjørne. Og fargene i breen kommer mot deg som et brak.

Grib forteller at hun jobber best i mørketida, fordi hun da ikke blir distrahert av det som foregår utenfor vinduene hennes.

- Når lyset skifter, må jeg ut og se, og er det fint vær, må jeg på tur. I mørketiden får jeg bedre arbeidsro, sier hun.

Det lille i det store
Grib bruker ofte dyr som motiv i sine kunstverk. Særlig isbjørn, hvalross og fugler går igjen.
- Jeg har heldigvis ikke hatt noen farlige situasjoner med isbjørn, men hver gang jeg ser den, opplever jeg en blanding av fryd og frykt. Jeg har prøvd å holde tellinga på hvor mange jeg har sett, men det begynner å bli litt vanskelig. Det er i hvert fall 25, smiler hun.

Hun har også sett hvalross, rev, sel og fugleliv på nært hold.

- Hvor opptatt er du av klimadebatten? Er den noe som kommer til uttrykk i kunsten din?

- Selvfølgelig påvirker klimadebatten meg, og jeg er påvirket av den. Jeg ønsker å gjøre andre oppmerksomme på det som finnes rundt oss, det er dette vi har. Men det er ikke et aggressivt budskap med en løftet pekefinger, svarer Grib.

Hun håper hennes kunst vil gi inspirasjon til å ta vare på det vakre i naturen, og bruke ressursene på et fornuftig plan.

- Jeg synes det er viktig med en bevissthet rundt sårbarheten her og håper at de som er her på korte besøk, tar det med seg. Bildene vil alltid minne dem på det de har opplevd her, og skape assosiasjoner. Dette er der, og det håper jeg at jeg kan gi til andre. Jeg har et ønske om at også neste generasjon skal få oppleve det, sier Grib.

Røft, solid og sårbart
Hun er opptatt av å uttrykke naturen som stor, uendelig og robust, men også sårbar, og bruker sin siste utstilling på Galleri Svalbard som eksempel.
I samarbeid med gullsmed Jytte Kløve lagde hun i år utstillingen Saxifraga og vide vidder, som hun omtaler som en foreløpig oppsummering av sine år på Svalbard.

- Jytte Kløve brukte blomsten Saxifraga som inspirasjon til sine smykker, jeg har brukt Svalbards vidder. Streken min er den samme, men jeg lot bildene henge fritt og brukte bare svart og hvitt i kinesisk blekk, som ikke er distrahert av noe annet. Ingen av smykkene var i montre, men hang på spesialsydde bannere. Linjene i Jyttes smykker harmonerer godt med mine, sier Svalbard-kunstneren.
Grib mener måten utstillingen ble laget på, nettopp fremhever det spesielle med Svalbard.

- Vi lever i et landskap som er røft og solid, men samtidig sårbart. Gjennom utstillingen fikk jeg frrm kontrastene. De sterke linjene var lagt opp på et sårbart vis, akkurat som ute. Ved å gå rundt kunne man oppdage andre vinkler. På baksiden kunne det være ingenting, eller noe man ikke hadde ventet.

Akkurat slik opplever hun selv å være i Svalbard-naturen:

- Alt er uforutsigbart. Man vet ikke hvordan lyset eller været blir, eller hva som er rundt neste hjørne. Man kan ikke planlegge etter en kalender, men må innrette seg etter naturen og følge den. Det passer meg godt.

Tekst / Foto Karine Nigar Aarskog

Kunst på Svalbard

Emner

Relaterte kunstverk

Adventdalen

80 degrees north

The new kids on the block

Utgave 1 2012

Magdalenefjorden

Svalbard

Hornsund

Landskap fra Svalbard

Relaterte kunstverk