Tove Strømme
![]() |
- Det jeg er mest opptatt av, er det som er skjult for oss. Vi har hemmeligheter som ligger dypere enn det vi kan forstå. Hvis vi ikke tenker på dypere ting - hvorfor er vi da mennesker? Hvorfor har vi fått all denne intelligensen og denne voldsomme kapasiteten til kjærlighet? Og ikke minst - hvorfor er menneskene også slemme? Jeg undres veldig på dette med ondskap. Som faren min alltid sa til meg: "Det gode er godt beskyttet". I det ordtaket ligger mange hemmeligheter.
- Det er New York, New York, musikk og rytmer og skyskrapere, peker Tove Strømme på litografiet, som mangler én farge før det er ferdig. Vi har så vidt hilst på henne, før hun lik en tenåringsjente snakker i vei og svinser kokett rundt trykkerne på Grafisk Stentrykk i Oslo med dansende bevegelser i hele kroppen, snart 70 år gammel. Hun har overlevd kreft, en bajonett mot halsen i Ghana og to ektemenn, og har en styrke, et kreativt overskudd og et humør de færreste er forunt.
To timer til opplaget er ferdig
Det er fredag og siste trykkedag for Tove. Trykkeren Nikolai forteller at de skal legge på en siste grønn, transparent farge for å binde alt sammen. Det har vært mange prøvetrykk hele uka. Åtte farger og åtte tegninger på steinen utgjør nå det ferdige bildet.
- Jeg har nesten ikke sovet hele uken jeg, det er så spennende å holde på med dette. Og du må få med hvor glad jeg er i disse guttene mine. I dag har de mobbet meg også. Blir de stille blir jeg nervøs. Man skal ha det moro når man trykker. Alvorlige, det kan vi være når bildet er ferdig. Men du, jeg har gruet meg til å bli fotografert. Jeg er 69 år. Det er jo bare et tall, og jeg er fortsatt levende inne i meg. Da jeg var ung elsket jeg å bli tatt bilde av, og da jeg var i 30-årene var jeg så pen. Nå har jeg ikke fått håret helt tilbake etter en kreftoperasjon. Men jeg har jo blitt så gammel at jeg kan gå med caps. Caps og skaut under, ler Tove før hun forklarer videre.
- Jeg har hudkreft, og fjerner litt kuler her og der. Men denne i hodet var litt mer kritisk. Da jeg våknet opp av operasjonen og så meg i speilet, falt jeg på kne i latter. Jeg var knallrød i ansiktet og med en turban rundt hodet. Jeg så ut som et monster, og stakkars taxisjåføren som kjørte meg hjem, han skvatt til. Men man må kunne le av sånne ting. Gråte gjorde jeg senere, ler Tove videre og retter feminint på det rosa skjerfet rundt halsen. Det matcher trykket hun holder på med.
Halvannen time til trykket er ferdig
Trykkeren Snorre føner tørr gummien han har lagt på steinen. Gummien hindrer at den grønne fargen setter seg for godt ned i steinen i dette partiet. Deretter trykkes et par prøvetrykk til, og motivet henges opp på veggen ved siden av det forrige stadiet i prosessen. Alle de tre trykkerne og kunstneren betrakter den ørlille justeringen; et parti har blitt en nyanse lysere etter en etsning i skyskraperne.
- Snorre er etsningsekspert, sier Tove. - Jeg bare står her med pekefingeren, jeg. Det er best å gjøre som de sier. Og så må Nikolai godkjenne det til slutt.
- Skal vi ta ut mer varme i dette partiet, spør Nikolai, fargemesteren i teamet.
- Ja, så har dere lysnet det opp, så lyset nærmest starter helt nederst i bildet og kommer frem igjen bak skyskraperne, sier Tove.
Det blir stille, og hun sier fort.
- Jeg sier ikke noe galt nå? Det ble så stille, og det er mistenkelig. Har jeg oppført meg galt, ler hun flørtende til trykkerne.
- Rosafargen er nydelig, legger hun til. - Vi kvinner elsker den, og gutta her må bare finne seg i den. Men nå må jeg ut og ha en sigarett i kulda før vi kjører siste farge.
Hun forsvinner ut med trykkerne Snorre og Terje. Nikolai blir stående igjen og viser oss den gamle pressa fra 1890-tallet, som i sin tid gikk på damp. Selv kjøpte han den av en samler i Sverige, som naturlig nok hadde fått plassproblemer.
- Vi måtte rive ned veggen der borte om morgenen, flytte pressa inn, og mure veggen opp igjen om kvelden. Et par år etter måtte vi gjøre samme prosedyre for presse nummer to.
- Er det alltid så mange mennesker som må til for å trykke et opplag?
- Ja, det er et teamwork mellom kunstneren, en farger og to trykkere. Tove hadde i dette tilfellet et maleri som jeg så på hennes atelier, og tipset henne om at det egnet seg godt som grafikk. Tove bruker jo helt andre farger enn de man trykker med, så jeg må prøve å forstå hvor hun vil. Hennes grønnfarge består av en helt annen blå og gul farge enn den jeg må blande for å komme frem til samme nyanse. Hun lager grunnsteinen, deretter kommer vi med vår ekspertise. Sammen når vi målet med å legge på en farge på steinen, trykke denne, slipe bort fargen, legge på farge nummer to, trykke denne, slipe og så videre. Det er derfor det heter originalgrafikk; opplaget er originalene, da den originale steinen skal destrueres og tegningen slipes bort. Et opplag kan aldri gjenskapes.
En time igjen til trykket er ferdig
Tove kommer inn igjen. Hun peker på maleriet som er utgangspunktet for trykket, og sier at hun ikke har vært rolig siden Nikolai var i atelieret hennes. Heldigvis er grafikk et selvstendig uttrykk, og malerier kun et utgangspunkt. Det skal ikke bli likt.
- Da kjører vi opplaget, Tove, prøvetrykkene er klare, sier Nikolai. De to trykkerne tar plass på hver sin side av pressa. Den ene legger i ark, den andre tar de ut etter at steinen har satt av den siste grønne fargen på motivet. Mens 150 ark trykkes blir vi stående og prate med Tove, som er utdannet både ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole fra 1956-58 og ved Teaterhøyskolen.
- Hvorfor dette uttrykksbehovet? Det må ha vært sterkt?
- Som datter av den kjente kunstneren Olav Strømme er det naturlig, svarer hun.
Hun ble introdusert for kunstens verden som 13-åring, da hun flyttet fra moren sin til faren.
- Jeg elsket pappa så høyt. Han ble dessverre tatt til fange det siste året under krigen. Min mor ble så nervøs av dette, og skilte seg fra han. Da jeg var 13 år, sa moren min til pappa: "Du - hun må være hos deg. Hun er så kunstnerisk, og akkurat lik deg." Så jeg, pappa og en søt husholderske bodde sammen til jeg giftet meg. Jeg har donert mange av pappas arbeider til Henie-Onstad Kunstsenter. Dessverre henger de i magasinene, det er enorme arbeider. I år er det 100 år siden han ble født, så det skal være en stor kunstutstilling på Rådhusgalleriet.
Da Tove var 26 år ble hun med sin arkitektmann til Ghana der hun gikk på Kunstakademiet i Kumasi.
- Det var revolusjon og urolig i Ghana på den tiden, og jeg ble truet på livet en gang. Vi kjørte en åpen 2CV, og hadde ligget for nær en lastebil. Det var nok. Noen soldater holdt en bajonett opp mot halsen min og ville drepe meg. Jeg hadde på meg solbriller, og da han ba meg ta de av, så jeg at han var sterkt dopet. Heldigvis hadde jeg erfaring fra Teaterhøyskolen, og klarte å spille helt rolig. Det reddet livet mitt. Han ble fengslet senere.
Tove fikk to barn i Ghana med sin eksmann, men han sviktet henne til fordel for en 16-åring med stor rumpe, i følge henne selv. Hun tok med barna hjem til Norge og Måløy. For å fullføre kunstutdannelsen sin reiste hun til England, og tok to år på Royal College of Art i London i 1965 mens barna bodde hos besteforeldrene. Vel tilbake jobbet hun som kunstner og med handikappete barn for å få endene til å møtes som alenemor.
- Jeg etablerte et godt liv med barna. Da jeg var liten fikk jeg alltid kjeft for at jeg var trassig. Når man er voksen er dette derimot en drivkraft. Man har til tider krefter man ikke aner at man har.
Toves bilder er preget av sterke farger og delvis abstrakte motiver. Det er nesten monokrome landskap fra natur eller by, som brytes av sterkt kontrasterende lysstråler som piler gjennom grunnfargen. De er både modige og harmoniske. Men dette endelige formspråket, fylt av poesi, musikk og havet, fant hun først i 1994, mens hun stelte sin mann som lå syk med kreft.
- Jeg løp inn til ham og ropte "kom og se, jeg har funnet det!" Jeg hadde funnet formen som stemte med poesien inni hjertet mitt, og den kommer jeg aldri til å forlate.
Tove stopper opp et øyeblikk.
- Jeg tror forresten jeg fant det en gang for lenge siden også, men så skal man lære det og det på akademiet, så det glapp. En stund laget jeg runde, figurative bilder med dans; jeg har danset hele livet selv. Jeg laget også en serie mørke bilder da jeg så Berlinmuren for første gang. De kalte jeg Boken om mitt liv som ingen kan lese. Midt i en stor utstilling fikk jeg beskjeden om at jeg hadde kreft, og måtte male i rødt, for å få energi. Da fikk bildene tittelen Boken om mitt liv som ingen kan åpne.
Trykket er ferdig
Nikolai avbryter oss.
- Nå er vi ferdig, Tove. Gratulerer.
- Å, la meg få se, sier hun som et lite barn, og legger til usikkert. - Er dere fornøyde?
- Du har rytmen, det varme, valørsprangene; jeg tror dette vil selge bra. Nå skal det tørke til tirsdag.
- Og musikken er der, legger Tove til. - Tusen takk, jeg er så glade i dere, dere gjør jo alt for meg.
- Men det er jo du som lager den første nøkkelsteinen, Tove, protesterer Nikolai.
- Ja, selvfølgelig, det gjorde jeg, takk for at du sa det.
- Så tar vi styringa, ler Nikolai.
- Og jeg som har blitt mobbet i dag.
- Ja, vi må jo holde deg våken, sier Nikolai, og begynner å legge arkene på tørkeristene.
- Er det noen kunstnere som inspirerer deg, skyter vi inn.
- Ja, Georges de la Tour. Han var sønn av en baker og levde på 1600-tallet, tror jeg. Innen musikk er det Mozart, mot min vilje, og populærmusikk som Beatles. Og CC Cowboys. Låta Tilgivelsens kunst burde de spille mer på radioen. Det er en kunst det; å tilgi. Dessuten liker jeg jo pianomusikk. Jeg er litt romantisk av meg.
- Det er mye melankoli i bildene dine også?
- Ja, på Teaterhøyskolen hørte jeg at jeg var melankolsk, så det var godt lest.
Vi stopper for å ta noen bilder foran vinduet. Tove poserer som en modell, og erter den unge fotografen:
- Der lurte jeg deg.
På vei ut i snøføyka legger hun til.
- Jeg har kjempet mange slag, men er så takknemlig for livet jeg har levet på godt og vondt. Når man har hatt det tøft, kan man lettere forstå og hjelpe andre. Jeg liker i grunnen snille mennesker best. Jeg har alltid selv vært ydmyk. Det er en viktig egenskap.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristian Solli Sandbæk