Stig Andresen
|
- Å stole på intuisjonen når du skaper og maler, og å tro at intuisjonen holder, det er jeg opptatt av. Det krever mot å tørre å stole på akkurat det, men jeg mener det er viktig å ha tillit til at det er mye som dukker opp underveis i prosessen som ikke kan forklares hvor kommer fra. Jeg tror vi har mye i oss som vi ikke kan klare å tenke rasjonelle tanker om, men som kommer fram utenom tankene. Det må vi ta vare på, det er spennende.
En storslått utsikt over Mjøsas sørende, kombinert med et uhyre smakfullt innredet kjøkken og en lun pastasalat som har kilt og kjælt med samtlige smaksløker, gjør at det er lett å føle seg vel på besøk hos kunstneren Stig Andresen (55). Rene linjer i stål, nøye valgt belysning og skarp grønne og turkise innslag i ellers hvite og svarte omgivelser vitner om en klar tanke omkring estetikk og interiør. Begge deler har Stig Andresen for lengst innrømmet at han er mer enn gjennomsnittlig opptatt av. Vi tror ham.
- Jeg er en uhelbredelig estetiker. Noen ganger er det vanskelig å komme utenom. Men når jeg holder på med maleriene mine og jobber med fargene som smelter sammen og blir til nye, er jeg veldig bevisst på at det ikke bare blir pen estetikk. Jeg vil ikke at bildene mine skal være smykker, men at de skal gi noe mer.
Han liker arkitektur, er avhengig av musikk og svært opptatt av design. I tillegg er han kunstner, men ser ikke seg selv som en tradisjonell maler. Han sier han ikke liker å bli satt i bås, og det er tydelig. Men Stig Andresen har blitt satt i bås før, av venner og bekjente som mente han var en uhelbredelig urbanist uten evner til å klare seg på landet, borte fra eksos, kaffebarer og det pulserende bylivet. Nå bor han i Feiring på sjuende året, med kona Anne-Brit Soma Reienes, som også er kunstner, og datteren Rebekka på åtte.
Ut av byen
- Jeg er tross alt født på en gård i Fosen i Trøndelag og vet hva det vil si å bo på landet. Det var nok kanskje verre for Anne-Brit som er byjente fra Stavanger, smiler Andresen. Det er tidligere på dagen i Andresens atelier, og pastasalaten er ennå ikke påtenkt.
Valget om å flytte fra Homansbyen midt i Oslogryta ble tatt da lille Rebekka kom og husleia gikk opp. Først tenkte de på Asker, men det virket så fryktelig langt unna sentrum. En litt underlig tanke her vi sitter en drøy times kjøring utenfor Oslo, retning Gjøvik.
- Det var en grå høstdag da jeg så huset her for første gang, og jeg var nok ganske skeptisk. Men det var noe ved det som ikke gav meg fred. Etter en stund måtte vi bare ringe opp igjen og høre, og da det ikke var solgt, måtte vi bare slå til. Selv om det jo er vesentlig lenger unna enn vi først tenkte. Og det er forståelig at kunstnerparet falt for fristelsen. Feiring betyr "fagert sted" og huset de kjøpte ligger definitivt fagert til. På den to mål store tomta har fire hus blitt bygget sammen til to, med moderne arkitektur og innredning. I hagen er en idyllisk dam og en storslagen utepeis for lune sommerkvelder, og utenfor arbeidsværelset sildrer bekken som renner gjennom tomta. - Vi har brukt mye tid på huset og på å pusse det opp. Jeg hadde virkelig ingen romantisk drøm om katt og kaniner på landet da vi flytta hit. Det var mer det praktiske det gikk på. Her kunne jeg realisere helt andre ting med en kunstnerlønn enn jeg kunne i Oslo. Men nå trives jeg veldig godt her. Særlig om sommeren, da bor vi praktisk talt ute!
- Etter sju år har alle cellene i kroppen blitt skiftet ut, vet du, så det er ingen av cellene i kroppen min nå som har bodd i Oslo, ler Andresen. - Men noen ganger savner jeg byen veldig. Det har vært enkelte dager da vi bare har satt oss i bilen og kjørt inn for å trekke inn litt byluft.
Vil videre
Maleri, skulptur, glass, stein, plexi og metall. Stig Andresen har jobbet med en rekke materialer og uttrykk. Men det var med pappsøyler han først slo gjennom som kunstner. Pappsøyler og vinkelsliper. - Det var en utrolig fysisk prosess å lage dem. Jeg gikk på de halve pappkjernene direkte, med en voldsom energi. Karvet ut, freste og skar før jeg malte oppå. Da jeg var ferdig var jeg helt gjennomvåt og tenkte litt sånn: "Har jeg gjort det?". Utrolig mange har spurt meg senere om jeg ikke skal lage flere søyler snart, men det skal jeg ikke. Det passer meg ikke. Jeg vil ikke gå tilbake dit, det er jeg ferdig med. Jeg ønsker å finne nye utrykk hele tiden i stedet for å havne fastlåst på ett sted, med ett uttrykk som liksom skal være meg. Det tror jeg det er mange kunstnere som ender opp med. De blir anerkjente, etterspurte og selger godt, og så tør de for sitt bare liv ikke å gjøre noe annerledes. For da vil publikum rygge og bli skeptiske og salget vil svikte. Der vil ikke jeg ende opp, sier Stig Andresen. Han siterer Rauschenberg for å forklare.
- "Når jeg merker at jeg mestrer en ting, så slutter jeg med det," sa han, og det er litt sånn for meg også. Blir jeg for flink til noe, så er det ikke interessant lenger. Jeg føler i stedet at jeg hele tiden er på vei til å finne noe bedre enn det jeg allerede har gjort.
Han har i tillegg til bilder jobbet mye tredimensjonalt, med utsmykning både av næringsbygg og kirker, men det er en stund siden nå.
- Jeg gikk litt lei det, men nå kjenner jeg at jeg kunne tenke meg å gjøre noe sånt igjen, sier han og ser ut ateliervinduet der en isfri Mjøsa hviler stille i vinterdagen.
Stor plass
Først hadde Stig Andresen atelier hjemme, men i fjor flyttet han inn i underetasjen på Coop nede ved hovedveien. Med rundt 200 kvadratmeter betonggulv og en panoramautsikt over Mjøsa gjennom vinduer i hele den ene veggen er Andresen godt fornøyd. Langs veggene står flere ulike serier med malerier i ulike formater og fargeskalaer, i et hjørne en kjøkkenbenk og midt på gulvet en arbeidsbenk og en svært karismatisk skinnstol. Tydelig preget av et langt liv i kunstens tjeneste står den trassig midt på gulvet, med hull i skinnet så polstringen tyter ut. Andresen blir varm i stemmen. - Stolen ja, den har fulgt meg lenge. Jeg insisterte på å overta den etter noen venner som skulle kaste den for mange år siden, og siden har den blitt med overalt. Fra Oslo til Sandnes og tilbake til Oslo igjen. Og nå står den her da, smiler han, og setter seg ned på den slitte kelim-puta på setet. Han har bodd mange steder i Oslo, i flere omganger, og det var her han i læretida som gullsmed møtte kunstnere og kom inn i et miljø som ansporet ham til selv å bli kunstner. Så dro han til Vestlandet.
- Tiden jeg var i Sandnes var en veldig viktig del av mitt liv som kunstner. Sammen med tolv-tretten andre var jeg med å bygge opp Sykkelfabrikken, den nedlagte DBS-fabrikken, til lokaler for kunstnere. Jeg lærte en masse.
Etter at Andresen brakdebuterte med søylene sine på Wang kunsthandel i 1990, gikk han etter hvert mer over til grafikk og litografi framfor maling.
- Søylene er mer maleriobjekter enn de kan kalles malerier, og jeg har egentlig ikke stilt ut så mange malerier siden. Maleriet som uttrykk har blitt dømt nord og ned en rekke ganger i den moderne tid, men det har vist seg å ikke stemme helt da, kunstnere driver jo med det ennå. Jeg tror det er en grunn til det, at maleriet er så klassisk. Og nå er det nettopp malerier han konsentrerer seg om. Hvis det går som han vil, blir den neste utstillingen som åpner 14. april hos Gulden Kunstverk i Øvre Eiker, en ren maleriutstilling. Hvis han rekker det.
- Jo da, jeg tror det skal gå. Jeg jobber med akrylmaling etter at jeg ble dårlig av løsemidlene i oljemalingen. Det er en helt annen arbeidsprosess. Olje kan du jobbe med over tid, akrylen gir deg i høyden en time, så er det kjørt. Da sitter det der. Men det passer meg bra at det går fort. Noen ganger bruker jeg til og med varmepistol for at det skal gå fort nok, ler han og stikker en snuspose under leppa.
- Jeg bruker både transparente og opake, det vil si tette, farger. Det gir utrolig spennende muligheter til å lete fram nye farger når én glir over i en annen. En slik maleteknikk har mye til felles med litografi. Lag på lag med farger legges oppå hverandre. Jeg lar meg fascinere av det som oppstår, og jeg liker å bli overrasket over hva som skjer med bildet underveis. Hvis du vet på forhånd hva som skal dukke opp når du maler, er det da noen vits?
Den som lyser
På kjøkkenet hjemme hos Stig og Anne-Brit er den før omtalte pastasalaten blitt servert, fortært og lovprist. Det snakkes om landskapet og lyset som stadig skifter utenfor vinduet over "fjorden". - De kaller nemlig Mjøsa det her oppe, fjorden, selv om det er en innsjø. Jeg tror det har med respekt for det mektige og mystiske vannet å gjøre. Mjøsa betyr forresten "den som lyser", forteller Anne-Brit mens sollyset kommer sigende fram og gir flekker av skogen et gyllent skinn. Og det er vanskelig ikke å la seg berøre av naturen når man bor slik til, det innrømmer Stig Andresen. Selv om mange urbane vaner er tatt med ut på landet og byen besøkes hyppig, så har miljøskiftet sakte satt preg på kunsten hans.
- Bildene mine har forandret seg etter at vi flyttet til Feiring, de har jo det. Men over tid de siste sju-åtte årene. Plutselig så jeg for eksempel at fargene fra dammen i hagen hadde dukket opp i bildene mine, sier han og smiler.
- Det er klart at alt du tar inn av inntrykk påvirker deg og kommer til uttrykk gjennom kunsten du lager. Før malte jeg mest arkitektur og litt natur, mens nå er det heller omvendt, med mest natur. Mange vil nok si at jeg hele tiden forandrer og fornyer meg, og enten setter de pris på det eller synes det er litt masete. Men jeg tror fingeravtrykket mitt er godt synlig likevel, uansett hva jeg lager.
Tekst: Ingunn Liabø Fauske