En blidere Munch

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 6-2013: Det nærmet seg MUNCH 150, og tegneserieforfatteren Steffen Kverneland skjønte han måtte få opp dampen for å kunne hive seg på Munch-bølgen. Syv års fordypning og tusenvis av skisser skulle pusles sammen til en helt annerledes biografi om den store maleren.

OSLO (KUNST): Som 12-åring fikk tegneserieskaperen Steffen Kverneland en bok om Munch. Akkurat da syntes han at han tegnet bedre enn Munch; den store maleren hadde jo ikke med så mange realistiske detaljer som den unge Kverneland! For det var jo det som betød noe! For syv år siden startet en ny fordypning i Munch og et prosjekt som endte i 270 sider med en fortelling om Munch der ikke én setning er diktet; all tekst er hentet fra originale kilder. Kverneland liker å gi seg selv noen vanskelige utfordringer. Hvis ikke blir det kjedelig. Han kaller det selv et sett med von Trier-dogmer. Nå selges tredje opplag av boken. Opplag to er i butikkene i Tyskland, og boken kan leses på nederlandsk og på polsk og dansk fra 2014. Kverneland har bestemt seg for å si ja til alt for å pushe suksessen og sitt livs sjanse. Derfor er KUNST på besøk i leiligheten i en funkisblokk innerst i en gate med en stor eplehage foran, Malerhaugen, en liten indrefilet på Ensjø, slik Kverneland beskrev veien i en SMS.

- Det var godt du minnet meg på møtet. Det så ut som om Francis Bacon hadde herja her for noen timer siden, og jeg satt og slappet av med kaffe og en avis.

Ifølge et intervju i Dagbladet for noen år siden står nemlig Kverneland alltid opp når han er utsovet. Akkurat det høres utopisk ut for en med små barn. Vår avtale klokken ti var kanskje litt i tidligste laget. Men vi får kaffe, og en munnkjapp Kverneland setter seg og forteller om sine syv år med Munch. Kona har også fått sin del av dette forholdet, noe leiligheten med kontor bærer preg av, og hun har kanskje nettopp av den grunn ikke lest hele boken ennå?

- Hun er min beste konsulent. Kollegaer kan være for snille i kritikken, men hun måler meg ikke mot hva som er godt nok, men hva jeg faktisk kan gjøre på mitt beste, sier han på sin Haugesund-dialekt.

Mens Kverneland bodde i Bergen fra 1983 til 1987, søkte og søkte han på Akademiet og Kunst- og håndverksskolen, men kom aldri lenger enn til det andre opptaket. I 1987 dro han derfor til en kamerat i Herslebs gate på Oslos østkant. 24 år, ambisiøs, og en som likte øl, minigolf og ludo. Han hadde gitt opp skolene og ville heller klare seg selv. På CV-en står det i dag to uker i filosofi fra universitetet under punktet utdanning.

- Jeg var rett og slett ikke trendy. Jeg tegnet og malte og var besatt av håndverket! Og det var nærmest harry på den tiden. På Akademiet skulle man finne sin stemme før du kunne tegne. Jeg føler det var en stor lekegrind, og de fleste fra den generasjonen lager det samme. I dag er jeg glad jeg gikk en annen vei, men da var jeg rasende i flere år.

Kverneland fulgte sitt eget opplegg drevet av passion snarere enn lekseplikt, og malte seg gjennom kunsthistorien, men hoppet over middelalderen. På veien leste han alt han kom over. Snart oppdaget han modernismen og Picasso. Og ikke minst ekspresjonismen. For å ha noe å leve av begynte han å tegne for avisene Dag og Tid og Ny Tid, med god respons. Oppdragene strømmet inn. Han ble tegner på fulltid.

Jeg bruker å sammenligne det med å bli forfatter; du må kunne dine klassikere før du kan improvisere med teksten din.

- Hvor definerer du deg inn som kunstner?

Jeg mener tegneserien er nærmere litteratur enn billedkunst. Du leser jo tegneserien som en fortelling. Jeg starter for eksempel alltid med et tekstmanus og et narrativ. Tegneseriestriper, de kommersielle i aviser og så videre, er som krimmen for litteraturen, med veldig strenge sjangerkrav. Det jeg gjør med tegneseriebøker, er mer for en roman å regne. Eller poesi. Men det er vanskelig å leve av dette. Vi er jo ikke likestilt med skjønnlitteraturen hos staten når det gjelder tildelinger … Mer som paralympics … og vi er heller ikke inkludert i innkjøpsordningen på lik linje med for eksempel skjønnlitteratur og bildebøker. Kun enkelte utgivelser velges ut. Når det kommer til Statens kunstnerstipend, faller vi i samme gruppe som video, dans og installasjonskunst! Vi faller ikke mellom noen stoler, vi er uten stol.

- Men fortell om den nye boken, den må vel regnes som en suksess innen din sjanger?

- I dette prosjektet brukte jeg alt jeg kunne. Og jeg skulle kun bruke originale tekstkilder, med skrivefeil og alt. Flere ganger var det fullstendig krise. Gulvet falt ut og ingenting hang sammen. Men så kunne jeg sove på det, ding ding ding … og så ble alt sortert, det falt på plass i en helhet dagen etter og mystiske synergier oppstod. Min tanke var også at jeg ville ha frihet til å bryte alle regler for tegneserier. Derfor har jeg skiftet tegnestiler, gjerne i samme rute, lagt inn foto, håndlagde kopier av Munchs malerier, noen helsider og ikke bare tenkt ruter, sier Kverneland, og peker på et bilde i boken av seg selv, satt inn i et landskap fra Åsgårdstrand der Munch malte.

Jeg ville faen meg finne opp kruttet og hjulet på nytt! Og responsen har vært utrolig. Jeg er vant til å sitte inne i kokongen her, og nå blir jeg lykkelig filleristet. Vanligvis når man gir ut en bok, er alt du hører en dørgende stillhet og trærne suse.

- Så hvem er Munch for deg etter dette forholdet?

Han er mye mer sammensatt enn myten om den svarte elendigheten av et hull han ofte er omgitt av, full av angst, venneløs, motarbeidet av alle og der alle dør rundt ham. Faktisk mistet ikke hans familie flere enn det som var normalt på den tiden. Christian Krohg hadde lignende hendelser, men det ble aldri en issue for ham. Munch opplevde også stor suksess som ung; han var faktisk den første kunstneren i Norge som fikk stipend av staten tre år på rad – og det allerede da han var tidlig i 20-årene! De som kunne noe om kunst, genierklærte ham, men enkelte anonyme motstandere og reaksjonære kunstnere skrev i aviser og kjempet mot ham. Han malte sitt liv, men dette var jo trenden! Husk at han faktisk begynte som impresjonist, og gikk deretter over til det melankolske og symbolistiske som var toneangivende. Syk pike var jo et motiv alle skulle male. Utover på 1900-tallet ble paletten lys, og vitalismen kom inn i bildene fra tiden etter sammenbruddet i Warnemünde. Han malte det gode liv. Det har gått sport i å fremstille ham som den lidende kunstneren, den romantiske myten, og plassere ham i samme mytelandskap som Kafka og van Gogh. Men denne romantiske suppen stemmer ikke helt. Leser du kildene og hva venner og familie uttalte, vokser det frem en lysere og mer humoristisk og sosial Munch, et mer tredimensjonalt menneske, et helere menneske, som festet og hadde seg med damer, ler Kverneland og legger til: – Materialet lå bare der for en tegneserieroman. Og plutselig hadde det gått syv år, og jeg er ikke ferdig. Men jeg har blitt bedre på research. I 2005 skulle jeg besøke Warnemünde på vinteren, der han malte på stranden, men glemte å sjekke åpningstidene … og måtte nøye meg med å kikke gjennom vinduet. Off seasons … Da var det godt å henge opp originalene mine der i høst og holde et foredrag om boken!