Speil

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen .

KUNST 1-2010: For tre år siden ble kunstneren Tone Dietrichson og idrettsproffen Stig Inge Bjørnebye introdusert for hverandre av en felles bekjent. Til tross for sine svært ulike ståsteder og levde liv fant de et felles rom og en gjenkjennelse hos den andre. Prosjektet Speil ble født. Samtalene og møtene bar frukter på to ulike hold: Stigs bok Løsrivelse som kom ut på på Aschehoug forlag i 2009, og 10 malerier og flere trykk fra Tone som har blitt vist på Galleri Kjeldaas og i Stavanger Kulturhus, og som skal videre til Skogmuseet, Rygge Kunstforening og Liverpool i 2010. Vi møtte Tone og Stig på Tones atelier i de gamle verkstedene på Avløs i Bærum.

På veggen henger et av Tones hovedverk i serien; maleriet Speil, der en mann og en kvinne dypper hendene i samme kilde. Møter de hverandre i det samme rommet, eller er det den maskuline og feminine siden hos et menneske som nærmer seg hverandre? Et lys kommer ovenifra, nærmest guddommelig eller som om vi er under vann. En skorpion, et par øyne og et gyroskop skimtes mellom lagene av maling. Gyroskoper et kjent i de fleste kulturer og består av et balansert hjul på en aksel som er opphengt så den fritt kan røre seg i alle retninger. Det vil alltid være i balanse. Stemningen i bildet er magisk. Tone setter ingen streker under svaret.

Det er viktig å presisere at det ikke er fotballspilleren som møter kunstneren, slik mange medier vinkler samarbeidet vårt, og har polarisert dette. Stig er jo vant til å stå foran 60 000 mennesker, mens jeg har 20 år bak en lukket dør på atelieret med radioen som eneste kontakt med omverdenen. Men vi er likevel to mennesker som har funnet en gjenkjennelse i den andre, og på hvert vårt hold har vi uttrykt fruktene av dette. I samtalene har vi nikket gjenkjennende til det den andre sier; vi har gjenkjent hverandres følelser. Det Stig har sagt, har truffet en klangbunn i meg på et dypt plan. Jeg har ikke illustrert Stigs tekster, eller brukt han som modeller i mine bilder, forteller Tone engasjert og skal til å tenne en røyk. Stig overtar stafettpinnen.

Ja, dette har vært på et dypere plan enn det som kan passe inn i tabloide former. Vi har to vidt forskjellige livserfaringer og ståsteder og er to vidt forskjellige mennesker som har funnet to parallelle rom og prosesser. Da jeg bestemte meg for å skrive boken min, var det et oppgjør med meg selv for å plassere ting vekk fra skuldrene mine. Leserne som derimot forventet et oppgjør med fotballen, ble nok skuffet. Boken kan like gjerne leses som en refleksjon over samfunnet. Jeg vil ikke være en profet, men jeg håper, ved å lese min historie, at folk kan kjenne seg igjen og kanskje ta et oppgjør med seg selv. Og at jeg inspirerer til å leve et ærlig liv, og ikke late som man er noe annet enn den man er, forteller Stig, litt roligere enn Tone, som ennå sitter med den utente røyken i hånden, totalt til stede i samtalen. Hun skyter inn:

Ja, i dag har vi flere og flere hjelpemidler for å spare tid, men greia er jo at vi puster fortere og fortere. Alle ønsker vi å bli sett, godtatt og ha en betydning. Men mange mister seg selv på veien, og viser andre den de tror den andre mener man skal være. Se, Tone ligger ned i svingen der Det er ikke rart vi har høye tall for depresjoner, angst og selvmord. Mye handler om å bli sett, gjentar Tone og tar en slurk av kaffen. Vi har opplevd at folk gråter på foredragene våre, og kjenner seg igjen i tekst eller bilder. Vi treffer på et punkt Vi er jo faktisk mange som går med de samme følelsene. Ja, akkurat som vi sitter her og gjenkjenner noe i hverandre; speil, speil, speil, speil, sier Tone og peker på meg, fotografen Anne, Stig og seg selv. Nettopp slik virker også foredragene! Du fikk jo Åpenhetsprisen også, Stig, fra Mental Helse Norge på Verdensdagen for psykisk helse! Stig nikker og tar et wienerbrød.

Ja, jeg tenkte ikke i de baner da jeg skrev boka. Det er jo en slitt klisjé at man skal sette ord på følelsene sine, men jeg tror at de fleste av oss kjenner altfor lite etter. Vi jakter på. Eller flykter fra noe. For 30 år siden hadde vi det ikke så travelt som i dag, nå får vi jo invitasjon til julebord allerede i september og flyr rundt i et forferdelig tempo. Men man tenker ikke over dette! Det er for mange trender og krav som svever rundt og forstyrrer vårt indre og egne valg. Både Tone og Stig vender samtalen inn på dagens jag etter ting, men snakker straks om et enda mer dominerende jag i samfunnet; nemlig statusjaget og hvor du er på samfunnsstigen. I gangen henger Tones enorme maleri Maskefall. I det nærmest abstrakte maleriske rommet i bildet antydes en fortelling; scener som viser marsjerende soldater, en mannsakt bakfra som speiler seg, barn i en gruppe, samtalende mennesker, bygninger, et dyr og ikke minst; masker som har falt av noen. Mye og lite er sagt på en gang. Kan det være vår verdenshistorie? Alle menneskers egen historie?

Det finnes ingen riktig eller feil tolkning av bildene. De er det du ser, det du selv legger i dem. Derfor heter også utstillingen Speil. Det er egentlig helt uinteressant hva jeg legger i dem, selv om noen ønsker å høre hva eller hvordan jeg tenker når jeg maler dem. Men derfor har jo maleriene en tittel, en slags nøkkel å åpne bildet med. Men jeg er opptatt av lyset mer enn å dvele med smerten. Bildene handler ikke om uro, frykt, angst og mørke men de kan "skildre" disse tilstandene. Likevel er det lyset og livskraften jeg er opptatt av. Skikkelsene kan i noen bilder oppleves kanskje som sårbare, men rommet som omgir dem, er ikke fysisk, men psykisk. Altså det ytre rommet og kraften, hvori skikkelsene befinner seg, gjenspeiler skikkelsenes indre verden, liv, tanker, drømmer og lengsler. Et tankerom, altså. Et dynamisk kraftfelt om du vil!

Både Stig og Tone mener de har tort å kjenne på denne smerten. Men mange har kritisert Stig for at han, med sitt økonomiske fundament og rom, nettopp kan tillate seg og ta seg tid til å stille slike spørsmål. Det er nok den grunneste kritikken jeg får. Altfor mange knytter rikdom til lykke. Skatteoppgjøret skulle hatt en kolonne til; inntekt, formue, skatt og lykke. De fleste vet jo at lykkekolonnen ikke ville henge sammen med de andre, men likevel virker det som at i underbevisstheten setter folk likhetstegn her. Vaskebakke tok livet sitt, og mange spurte seg hvorfor? Han som hadde så mye penger! Jeg har ikke noe imot luksus, jeg lever nok et luksusliv selv, men man må finne en balanse. Jeg kan godt like Ferrari, men ikke de som dytter den foran seg. At folk skaper og gjør suksess, er positivt.

Det var godt sagt, Stig! smiler Tone engasjert og tenner endelig røyken sin.

Gjemmer du deg bak bildene dine, Tone, eller skyver du dem foran deg? Det var et godt spørsmål. Bildene er jo meg, det er jo det jeg kan eller det jeg ikke kan, helst. Det er vel derfor jeg holder på år etter år å gjøre det jeg ikke kan. Jeg prøver å finne opp et språk som er mitt. Ved siden av å være mammaen til Tora, er dette hovedingrediensen i livet mitt. Jeg prøver alltid å la bildene speile meg, og være brutalt ærlig. Eller jeg speiler meg i bildene for å se for jeg aner ikke hva som kommer. Så jeg kan ikke si jeg verken skyver dem foran meg eller gjemmer meg bak dem. En utstillingsåpning er likevel skrekkelig, folk kan jo si akkurat hva de vil om bildene. Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg og står for det jeg har skapt, og jeg kan aldri prostituere meg og male noe andre liker! Men jeg kan lett bli såret.

Var det like tøft å utgi en så ærlig bok, Stig?

Nei, faktisk ikke. Det var andre ting som drev meg, nemlig at jeg ville komme med en riktigere fremstilling av meg selv. Og skape en tekst som fikk andre til å reflektere over sine egne liv.

Jeg husker du kom ned hit, og var så rørt og litt trist. Sønnen din hadde kommet tuslende i tøfler inn på kjøkkenet, og du tenkte plutselig på alt du hadde gått glipp av som fotballproff. Det er de små, nydelige, nære og magiske øyeblikkene som ofte raser forbi oss, som vi må ta vare på, sier Tone. Ja, som Halldis Moren Vesaas i et av sine siste dikt, der hun først beskriver at hun sitter på trappa og ser en linerle hoppe over tunet, og avslutter diktet: Kanskje nok berre dette i dag, skyter fotografen inn. Men må man ha levd et langt liv for å komme til denne erkjennelsen? Eller ha en sterk opplevelse eller få kreft for å forstå slike ting?

Jeg tror vi alle har ulike bunner å lande på, ikke alle trenger å synke helt til bunns for å forstå, svarer Tone og stumper den halvrøykte sigaretten. Vi avslutter foran det sterke bildet Mitt hjerte/løsrivelse i rød og oransje farger av Tone. En sammenkrøpet, muskuløs mannsskikkelse knuger armene rundt de bøyde bena mens han ser ut til å fyke inn i, eller ut av, en slags tunnel. En form har falt ut av brystet hans; et hjerte? Innerst i tunnelen ser vi et labyrintsymbol. Fjell utgjør det eneste figurative elementet i det abstrakte rommet. Mannen lukker øynene i smerte. Føttene er knuget sammen, lik en Kristus-figurs føtter som henger på korset. En dame syntes det var rart at han var så fysisk sterk, denne figuren som var så svak! Slike tilbakemeldinger er interessante for meg. Hennes bilde av psykisk syke eller mennesker med angst var nettopp at de skulle være små og tynne. Men å være sårbar gjør en sterk. En psykolog sa derimot at det ikke var en løsrivelse, men en fødsel. Naturligvis! ler Tone.

Jeg får hjelp av fotograf Fin Serch-Hansen til å fotografere maleriene mine. Deretter skannes fotoet inn, og jeg korrigerer farger på skjermen med en som kan dette; Roy Hammerstad. Jeg printer så ut en versjon og bruker mange timer på å håndkolorere med akvarell og kritt. Dette håndkolorerte bildet skannes så inn igjen og bearbeides i to omganger. Til slutt printes ut et forhåndsbestemt opplag som signeres, nummereres og håndkoloreres. Hvert bilde blir en original. For meg er ikke denne prosessen så annerledes enn å jobbe i et grafisk verksted. Der er du også prisgitt trykkeren som blander farger og i grunnen utfører hele håndverket i tett dialog med deg. Nå flyttes bare denne prosessen fra pressa til foran en skjerm, og begge er like krevende for alle parter.