Backstage

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

I flere uker spiste Sophie Calle mat som kun hadde én farge. En annen gang forfulgte og fotograferte hun en intetanende mann hele veien til Venezia. I 2007 satte hun opp et kamera ved sin mors dødsleie, i redsel for ikke å være til stede da moren døde. Og da kjæresten hennes slo opp via en e-post, fikk hun 107 kvinner til å tolke brevet. Frankrikes største kunstner er aktuell i Norge.

LILLEHAMMER / STAVANGER (KUNST): – Vi sikter mot de beste, sier direktør Svein Olav Hoff ved Lillehammer Kunstmuseum. Og en av de beste er Sophie Calle. For første gang viser hun sin kunst i Norge; først i Lillehammer og senere i Stavanger frem til 26. januar. I hennes kunstverk flettes fiksjon og virkelighet tett sammen. Men hva er egentlig Calles ekte levde liv og hva er fiksjon? Det er noe med Calles kunst som ikke lar oss stå uberørt igjen. Men hvorfor? Er det fordi hun hele tiden trår over en grense og utforsker en intimsone hos fremmede som de fleste er oppdratt til ikke å snoke i? Eller er det fordi hun opptrer så grenseløst og inviterer oss altfor langt inn i sin egen intimsone og privatliv?

KUNST har kommet inn backstage, dagen før dagen, det vil si åpningen, der Sophie Calles utstilling monteres på veggene fra et virvar av ledninger og kasser. Selv tusler den lille franske kvinnen rundt i kafeen, ringer litt og avtaler en skitur med en venninne. Presseansvarlig Wenche Elisabeth Degvold geleider oss til et bord og minner oss på den avtalte halvtimen.

- So, it's your time, sier Sophie Calle på fransk-engelsk med et lite smil, og lener seg mot meg. Hvem betrakter hvem? tenker jeg.

- - Hvorfor Norge?

Jeg ble invitert, med et spesielt ønske om å vise prosjektet fra Venezia. I andre etasje følte jeg vi måtte ha noe lettere, så der vises The Adress Book fra 1993, forteller hun enkelt.

- Men du har altså ingen formell kunstutdannelse?

Nei. Jeg kom tilbake til Paris i 1979, 26 år gammel, fra en syv år lang reise verden rundt. Jeg var venstremilitant og aktiv i kampen for å legalisere abort, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ikke et desire, ikke noen jobb, ikke en hobby. Jeg begynte å følge etter folk, i min by som var blitt nærmest fremmed for meg. Jeg ville at de skulle vise meg byen. Bruke deres energi.

- Tenkte du på disse prosjektene som kunst da?

Nei, det var et eget behov. Min far var lege og kunstsamler, med fokus på pop-art, så kunstverdenen var ikke fremmed for meg. Etter et prosjekt, også i 1979, der jeg inviterte fremmede til å sove i sengen min og fotograferte dem, var det en kunstkritiker som snappet dette opp, en venn av dem som sov hos meg, og han mente dette var kunst. Jeg ble invitert til å stille ut i Paris. Men på det tidspunktet kjente jeg ingen som drev med slike performancer, som dette defineres som, smiler Calle lurt, med en litt ironisk hentydning til den evige kunstdebatten om hva som er kunst.

La oss hoppe tilbake til starten: Calles første idé ble videreført i hennes andre verk, Suite Vénitienne, som også ble laget i 1979, men gitt ut i 1980 i bokform med foto og dagboktekster. Her fulgte Calle etter en mann hun møtte på en fest – hele veien til Venezia. Hun fotograferte den uvitende mannen, som hun bare kalte for Henri B, på avstand. Forfølgelsesprosjektet ble endret i 1981. Da snudde Calle på rollene og ba moren leie inn en privatdetektiv som skulle fotografere og følge Calle selv. Prosjektet fikk tittelen The Shadow. Hele dagen ledet Calle detektiven rundt i deler av Paris som var viktige for henne. Detektiven selv var naturligvis uvitende om hvem som egentlig hadde kontrollen og hvordan han ble ledet. For hvem er betrakteren? Hvem bestemmer? Hvor er sannheten?

- Men hvordan livnærte du deg disse årene?

Jeg jobbet som alle andre, på barer og restauranter, og jeg tjente gode penger som stripper på Piccadilly i Paris. Etter hvert ble jeg invitert til ulike kunstneropphold.

- Er det din mening å forvirre betrakteren om hva som er ekte levd liv og hva som er fiksjon?

Jeg forteller en historie. Alt har skjedd. Men jeg er en regissør. Som da jeg var sammen med en mann i et år og vi filmet i en måned og redigerte det ned til en time. Virkeligheten er da en time … nikker Calle, og tar en twist fra skålen.

- Verket med din mor er et av verkene som treffer meg sterkt – hvordan klarte du å lage kunst ut av din mors siste timer?

Dette var heller ikke ment som kunst. Jeg hadde hørt at folk ofte ga en siste beskjed eller en siste bønn til sine nærmeste rett før de døde. Og jeg var redd for ikke å få med meg min mors siste ord. Så i to måneder filmet jeg henne. Det skal sies at det var mulig for meg å gjøre noe slikt fordi hun var en kvinne som likte å være midtpunktet. Og som ville være en del av min kunst. Og hun døde på en vakker og rolig måte. Hadde hun, som alltid var velstelt og koketterende, dødd med tungen ut av munnen, kunne jeg ikke vist dette, ler Calle litt vemodig, og fortsetter:

Min far kunne aldri blitt filmet, han var en tilbaketrukket mann. Det ville vært imot hans ønske. To måneder etter at mor døde, spurte en gallerist om jeg ville stille ut filmen på Venezia-biennalen. Jeg hadde til da ikke orket å se på de hundre timene med film, og bestemte meg for å se på den siste timen. Det rare var at i 11 minutter visste jeg ikke om hun var død eller ikke! Jeg trodde døden var enten eller, men vi sjekket puls og pust – og visste ikke! Det var helt underlig! Mor hadde bedt meg sette på Mozart da hun var død, og etter 11 minutter gjorde jeg det.

- Men du setter noen regler til hvert prosjekt?

Jeg liker å være regissøren, å organisere situasjonen, ha kontroll - og jeg har et begjær etter regler. Jeg lever alene, jobber alene, har ingen sjef – kun en katt som jeg har forpliktelser for. Da er regler og skapte ritualer gode å ha. I begynnelsen likte jeg å lage regler for å kontrollere følelsene mine. Jeg husker at jeg kunne bestemme meg for å være forelsket i en mann fra mandag klokken fire til fredag … Det blir meningsløse regler som til slutt gir mening.- En obsession?

Ja, det ble det. Men en kontrollert obsession.

- Som ditt kunstverk The Birthday Ceremony?

Ja. Jeg var livredd for at noen skulle glemme bursdagen min. Jeg tenkte også at gaver var et bevis på kjærlighet, og når du kastet gaven, som for eksempel et par sko, etter fem år, var jo beviset borte! Til hver bursdag inviterte jeg like mange mennesker som jeg var år og en mystisk gjest som symboliserte fremtiden og det nye året. Gavene stod uåpnet i et skap til neste år, da de ble byttet ut. Men etter at jeg fylte 40 år, var jeg ikke lenger redd for alt dette. Jeg var kurert. Flere år etterpå gjenskapte jeg gavene til kunst i medisinmontre fra min far, med gavelister.- Hva er ditt seneste prosjekt?

I 1984 intervjuet jeg blinde som aldri hadde sett, og ba dem definere skjønnhet. Det ble til en fotomanifestasjon av deres beskrivelser av skjønnhet. Nå har jeg intervjuet blinde som har sett. Og ba dem beskrive det sitt siste bilde – som jeg har prøvd å fotografere. Disse siste minnene er ofte konkrete; som et utsnitt i huset, en bilulykke eller en som var skutt i øynene. Det andre prosjektet jeg nylig avsluttet, var med fattige utenfor Istanbul, altså veldig fattige, som bodde i fjellene, totalt isolerte, uten strøm. De hadde aldri sett sjøen 15 kilometer unna, og jeg tok med 40 av dem til stranden. Så filmet jeg dem bakfra og da de snudde seg mot meg.

- Har du egentlig noen private rom?

Ja, jeg har hatt fler enn de tre mennene som det er laget kunst om. Og venner som aldri har blitt til kunst, ler Calle.

- Men tilbake til verket som er vist på Lillehammer og nå er i Stavanger om din eks som slo opp i en e-post. Hvordan valgte du ut kvinnene som skulle tolke teksten?

Det begynte med Beatrice, nikker Calle til venninnen, som venter på skituren. - Så en journalist, en sosialantropolog, en skuespiller, en sanger, en dommer og en kriminolog. Kvinner som til daglig jobber med å tolke i yrkene sine.

- Hjalp det deg?

Ja, men dette var aldri et terapeutisk prosjekt, men tenkt som kunst fra starten! D'accord, sier Calle og forlater museet for en skitur i fjellene.