Sommersankernes havgårder
Sommersankernes havgårder
Det demrer et fuktig, ensomt landskap, like før berget skråner ut i havet. En furu oppgir å være tre, og kryper utover fjellet som en plante. Men i dalsøkkene står trærne høyere i dyp jord. Det er på avskjermede, lune plasser de gamle småbrukene ligger. Her bor sommersankerne, hvor hvite hus skjuler seg i en stor frukthave, og jordene smyger seg mellom stein og klipper ut i sivet. Og i haven står epletrærne i havbris som fyller trærnes lunger med sitt salt og legger seg til hvile på grenene. Havluften bringer sitt klare sjeleliv med seg inn over land, og gir enga en friere drøm under gresset. Den løfter bladene med samme letthet som den gir måkevingen oppdrift inn i himmelblået. Rundt de gamle småbrukene til sommersankerne er det oppdyrket mark, men jordene strekker seg ikke så langt. For bukten ligger like ved, og klippene klumper seg mer og mer sammen jo nærmere man kommer vannet. Der sivet reiser seg, forsvinner plogskjærene, og jordlukten oppløses i saltvannsdamper. Alt blir saltet i havluften: jord, gress og blader. Vind gjør døsig, og selv er den tyngre enn alt når den slukner. Slappe åndedrag! Det ligger en vinge av bly i gresset. Er man en måke i flukt over sommersankernes havgårder, vil man se friskmodellerte svaberg og et belte av gyldenrødt fjell der nede i det blå.
På hver lille havgård er det en sommersankermormor som lager de mest vidunderlige sommersankerpannekaker. En ivrig sommersanker kan på sine beste dager spise treogsytti sommersankerpannekaker bestrødd med villblåbær, villbringebær og villjordbær. Og før de inntas rulles de i blomsterblader og dyppes i lynghonning som er samlet inn av en eldgammel bamse.
Tidlig på våren våkner de til liv, sommersankerne. De kommer i flokk, og sjelden alene, fordi de er så glade i hverandre. De drømmer om hverandres lykke, og gleder seg over hvert smil. Gråte gjør de sjelden. Men skulle en sommersanker ty til tårene i sørgmodighet over at en gammel humle har slått sine siste vingeslag, da hører vi sommersankerpannekakene sprake i panna gjennom de sprukne vinduene fra kjøkkenet på havgården.
Om du ser en sørgmodig sommersanker, så er det fordi han bærer våre byrder og begraver dem i sommernatten. Når solen står opp av havet, er vi fri. Fri fra all smerte. Da er det sommerdagen som leker med oss, som om vi var barn igjen og bare et vindpust var nok til å føle at vi levde. Lar du deg friste av en sommersankerpannekake, så finner du oppskriften risset inn i svabergene. Hvis du en sen sommerkveld kommer over i en bakkehelling, dypt begravet i gresset, en sommersanker som kiler seg selv mellom tærne, da vet du at solen i dag har gitt næring til plantene, skogen og havet og alle de små føttene på nyfødte babybarn som denne sommeren har sett blomster for første gang og kjent havluften legge seg til ro på pannen som om den ville fortelle denne ene ting: at livet er vidunderlig.
De sommernettene jeg som barn ikke fikk sove var det sommersankerne som vevet drømmenes teppe hvor jeg pent kunne legge mine håp for dagene og årene som skulle komme. Sommersankerne var mine skytsengler. De reddet meg gjennom barndommen og hvisket meg stille om hemmelige stier hvor jeg kunne vandre trygt. I voksen alder har sommersankerne kommet tilbake og minner meg på hvor skjørt og fantastisk livet er. Nå har jeg selv ei lita jente. Sånn var det at disse vidunderlige vesenene kom til meg på ny, akkurat som når den siste isen smelter og slipper taket i en fjellbekk. Så, i kjærlighet og beundring for den fantastiske jenta mi har disse bildene blitt til. Tusen takk for at jeg får lov til å være mamma. Tusen takk for at det på ny er undrende blikk fra ei lita jente som legger seg rolig til hvile etter en lang dag i solen.
Alt det beste og en sommersankerklem i midtsommernatten, Marianne Aulie
Se alle Sommersankerne her