Piken ved broen


Av Mette Dybwad Torstensen.
KUNST 5-2009: I Heggedal sentrum i Asker, like ved Heggedal kulturfabrikk og Nellys café på Heggedal stasjon, ligger det et lite galleri; Pikene ved broen. På skiltet på døren står det: Når du først kommer innenfor, er det veldig koselig. Kunstneren bak prosjektet er Anja Cecilie Solvik; nå også aktuell som kunstneren bak bokomslaget til Anne B. Ragdes nyeste bok Nattønsket på Oktober forlag. Hun står smilende på trappen idet vi parkerer bilen, i et trykkerforkle og med rester av trykksverte på fingrene.
- Jeg hadde på følelsen at dere ville komme nå, så jeg gikk ut for å møte dere. <br /><br /> Pikene ved broen er et atelier / gallerikonsept. Her kan man se kunstneren i arbeid, samtidig som man kan se og kjøpe kunst. Men Anja understreker at hun ikke er gallerist. Hun er først og fremst utøvende kunstner. - Dette prosjektet ble til for å bringe kunsten til bygdefolket, og det har vært så vellykket at vi fortsetter en stund til.
Vel innenfor blir det faktisk ganske koselig. Anja tar oss rett bort til boken til Anne B. Ragde og trykket av en ensom fugl, og forteller den underlige historien om hvordan det ble akkurat henne som laget omslaget. - Bildet heter I dag er jeg en skadet fugl på livets brukne gren. Jeg har lagt merke til at det som oftest er menn som blir stående foran dette bildet på utstillingene mine. Kanskje er fuglen litt maskulin, og de kjenner seg igjen. Fuglen sitter litt medtatt ytterst på den tynne grenen. Fuglen kan jo flytte seg nærmere stammen der det er trygt og en mer solid gren. Og den kan fly hvis grenen brekker. Det er mange muligheter, men den blir sittende. Og vil fuglen klare å fly? Anja slår ut med armene og snakker med hele kroppen.
- Det hele startet med at jeg så programmet, Grosvold, der Michael Madsen leste et av sine vakre dikt. Ragde var i studoet som oversetter av diktene til norsk. Madsen er jo en av Hollywoods råeste skuespillere, men nå ser jeg på hans Kill Bill med et helt annet blikk! Jeg assosierte hans dikt med skadet fugl og sendte bildet til Anne. Hun videresendte til Madsen. Jeg fikk et brev der han skrev at han var very touched. Ragde hadde akkurat satt seg i skriverstua si for å skrive Nattønsket. Hun tok senere kontakt og spurte pent om hun kunne bruke trykket som omslag. Jeg var helt i hundre.
Anja tar en liten piruett for å vise oss hvor glad hun ble.
- Flere kritikere har sagt at det er sjeldent man ser et bokomslag som indikerer hva boken handler om, så godt. Når man ser min triste fugl, tror jeg man leser boka med større omsorg for hovedpersonen Ingunn. Men kanskje er det ikke Ingunn som sitter på grenen. Jeg tror Ragde vil at hver enkelt som leser boken, skal danne sin egen mening. Jeg lagde bildet etter en krangel med min mann, og motiver ble skissert ned på en papirlapp i en taxi. Boken handler om kjærlighet eller mangel på sådan. Alle som lever i et parforhold, vet at det er gode og dårlige stunder. Jeg har også laget et bilde som heter Skadet par ytterst på livets brukne gren.
Plutselig blir det helt mørkt hos Pikene ved broen. Anja løper bort til vinduet for å sjekke resten av åsen, og konstaterer at det ikke er hun som har glemt å betale strømregninga. Vi vender tilbake til fuglene i Anjas bilder. I de siste årene har kråker og måker erstattet mennesker i mange av hennes motiver. Hvorfor akkurat fugler? - Det har jeg også lurt på, sier hun kjapt og svinser inn på grafikkrommet ved siden av utstillingslokalet. Vi rusler etter. Hun finner frem en skisse av en mann, litt sammenkrøpet med to bæreposer, som går fra oss i bildet.
- Dette er Otto. Han var en uteligger i Kristiansund, og var mitt første møte med samfunnets outsidere. Mitt forhold til verden forandret seg litt med Otto. Jeg har vokst opp med en mor som lærte oss å respektere alle, og kjøpte gjerne øl til Otto og de andre uteliggerne. Mange mener nok at dette er litt misoppfattet omsorg, men bruker vi alle fem minutter av dagen på å se og hjelpe de som har falt litt utenfor, vil verden kanskje bli et bedre sted å bo.
Anja kommer på en annen historie for å illustrere hvordan hun opplever vårt samfunn. - Min morfar Gunnar på 85 år var i Oslo for første gang siden 1952, og ville gå på en pub han husket det hadde vært mange snertne damer på i 1952. Da vi satt der, kom en mann bort og ville selge oss =Oslo. Vi spanderte øl på mannen, og hadde det riktig hyggelig, da securitas bad ham om å gå. Rune gikk. Det hjalp ikke at vi sa det var vi som inviterte ham til vårt bord. Kanskje er Otto og Rune de triste fuglene i noen av mine arbeider.
Historien går inn på oss. Anja er oppriktig i sitt engasjement og empati for sine medmennesker. Gjennom tynne, enkle streker, og noen ganger små tekster, beskriver Anja noe sårbart og vart i bildene sine. Men Anjas fugler er også satt inn i en mer humoristisk kontekst, og da gjerne med kunsthistoriske referanser. Det hele blir ganske så komisk i bildet Venus fra Møre som har referanser til Manets prostituerte Olympia (som igjen er en kommentar til Tizians Venus fra Urbino).
- Tanken på en prostituert måke som får kneipp servert av sin slavekråke, er til å le seg skakk av, flirer hun. Frokost i det blå viser en ganske så cooky måke som prøver å sjekke opp en blygrå måkedame i en scene som kan minne om Eduard Manets Frokost i det grønne. I midten ligger janteloven, slengt på dynga, som illustrerer deres frokostbord. Dette er håndkolorerte dyptrykk.
Hverdagsangst og filterløs
Anja er proppfull av energi. Og morsom. Men bak de mørke øynene ligger det noe mer. I hennes billedverden finner man da også alle stemningsleier: Det nære som i bildet Hold fast, med et barn som griper i en voksen persons ubrukelige hånd med sin store, voksenaktige neve. Og bildet Barfot pike som viser et barn som holder om seg selv med store armer. Det morsomme som i bildet Klem en Klimt og Fucking frogs. Mens i bildene Om eg fekk vingar ville eg då fly? og Sometimes it snows on angels, ser vi sammenkrøpete skikkelser med senkede vinger.
- Viten om at mennesker gjør vonde ting mot hverandre, og kanskje da spesielt mot barn, kan gi meg litt hverdagsangst. For meg er det lett å være åpen om det, nettopp fordi jeg har kontroll. For de som har en hverdag som styres av angsten, er det kanskje vanskelig å snakke om det. For mange er det en skam å være psykisk syk, og da blir det ikke akkurat lettere å takle sykdommen. Nylig ga jeg bort fem bilder til en psykiatrisk avdeling i Kristiansand. Mange mener jeg burde velge humorbilder til dette formålet, men jeg valgte de alvorlige ut fra omsorg for beboerne. Jeg mener det er viktig å bli møtt og få sine følelser bekreftet gjennom bilder de omgir seg med. Det er som når sønnen min blir sint og jeg ikke tar han på alvor. Da blir han jo enda mer sint! Anja har selv kommet opp med begrepet hverdagsangst; diagnosen filterløs er fra hennes tidligere fastlege. Etter å ha nektet å motta antidepressiva, skiftet hun lege.
- Jeg mener man har rett til å ha svingninger i humøret sitt, det å ha et bredt følelsesregister gjør meg i stand til å møte andre mennesker med empati. Det er gjerne disse møtene som inspirerer meg i mitt arbeid. Jeg leter etter melankolien, for da kommer alvoret av seg selv. Dessuten tror jeg litt lett hverdagsangst er sunt. Jeg leste forresten nylig at Ane Dahl Torp skal være med å sette opp en teaterforestilling om mishandling av barn, eller samfunnets evne til å overse. Hun sa at det er iblant vanskelig å få slike historier ut av hodet. Kanskje er det typisk for kunstnere å være litt filterløs. Kunsten er min kanal og lufteventil. Men når jeg trenger terapi, baker jeg brød.
Anja er egentlig livende redd for å synge og opptre. Et par ganger i året tvinger hun seg likevel til dette i ulike performanser. En av de mest kjente heter Love me Tender.
- Jeg hørte på en Elvis-look-a-like-konkurranse på radioen. Mange menn ringte inn for å synge. Bare en dame var med, og hun sang Love me Tender. Det var ikke så pent, men veldig sårbart. Slik oppstod performansen som jeg blant annet har vist på Björg Thorhallsdottirs Hjertefred-arrangement i Sandvika 2008. Performansen er noe forskjellig fra gang til gang, jeg har for eksempel hoppet ut av et vindu syngende, men en brudekjole er alltid med.
Anja henter fram brudekjolen, og fotografen ser øyeblikkelig muligheten til en foto-session. Anja ser på både brudekjolen og underkjolen som et bindeledd mellom flere generasjoner. Det er et plagg båret innerst mot huden. Hun rakk å fotografere sin farmor kun iført en underkjole, noe som resulterte i et generasjonsarbeid hvor fire kvinner i fire generasjoner bærer den samme underkjolen.
Det nære
Anja er født i 1974 og oppvokst i Kristiansund, men etter videregående "rotet" hun rundt nede i Oslo-gryta og ville være kunstner. Hun leide seg et krypinn på Majorstua, malte og malte. Etter hvert begynte hun på Asker Kunstfagskole med fordypning i grafikk, der datteren hang i en babybjørn det siste året. Jeg fikk vel litt panikk og latet vel som ingenting hadde skjedd. Men hun er veldig stolt over at hun gikk på kunstskole noen uker gammel, kommenterer Anja med et smil.
- Da jeg fikk min sønn, tok jeg det med ro og skjønte at en baby fortjener full oppmerksomhet fra sin mor. På Asker Kunstfagskole traff hun grafikeren Jan Albert Kolstad. Han så hennes talent som grafiker, og siden har Anja fortsatt i lære hos han.
- Kolstad er en av Norges dyktigste grafikere, og når man jobber med gamle teknikker, er det viktig å oppsøke de gamle "mestrene" innen faget. Jeg følte jeg også måtte være "fornuftig" og velge en mer formell utdanning, og tok siden en Bachelor i estetiske fag med hovedvekt på foto og grafikk på Høyskolen i Oslo. Et par oljemalerier står snudd bort langs veggen. Anja snur dem. Figurer med Anjas trekk i ansiktet vender blikket bort eller ser ned. Sårbart og intimt.
- Jeg ønsker å lage kunst som rører. Det som rører meg selv, rører kanskje andre. Det er ofte de banale tingene. Som å bli sett og ivaretatt. Å finne noen å bli glad i, eller å ha det godt med seg selv.
Anja kaller selv hodet sitt for et popcorn-hode. Hun jobber hele tiden, selv om hun ikke er inspirert. Det lærte jeg av Joyce Tenneson: Alltid et prosjekt! Jeg prøver å holde meg til ett av gangen. Kunsten er jobben min, og som andre jobber, blir også jeg drittlei. Det er både et privilegium og slitsomt å aldri å være ferdig på jobb. Nei, jeg sier som min kollega, Marit Vidvei, her på Pikene ved broen: Når det stormer som verst etter timevis på verkstedet; Kjøra på! Og da gjør vi det.
Relaterte kunstverk

Når det fødes et barn, fødes også en mor

Why birds can sleep on branches

Stonehenge with flowers / De seks dårlige jomfruer

Skjulested

Måne

Omgitt av skjønnhet

Du er verdifull

Trygg

Ensom i lyset II

Fanga i en perfekt verden

Butterflies

Kreativ stabling

Raushetens randsone / Opp med rota

Når sårbarheten ligger utenpå

Lev

Huskeliste

Min skatt

Fuglane

Tanke og minne

Syk fugl

Fullt hjerte, tom sal

It's time to fly

Magisk skog

Livets vingeslag

Livets port

Du er en engel II

Du er en engel I

Flowerwave

Even angels

Elsk i dag

Livet

Utgave 1 2012

I dag er jeg en skadet fugl

Helt perfekt

Today

Sterk i motvind

Liten jeg?

Bli min

Fjellfugl

Fjell II

Goethe er teit

Blå blomst

Damer på bar

Elsk meg

Høst

Come with me

Måken Jonatan

To teflonhjerner på kafe

Flygelpusling
