Skjønnhetens presisjon

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif Foto: Anne Vesaas.

KUNST 2-2014: Fotograf Sølve Sundsbø vil gjerne ha klare, enkle, presise bilder. Menneskene, derimot, vil han ha kompliserte.

Vi venter på fotograf Sølve Sundsbø på en hip restaurant i London. I forkant har vi fått en mail fra en av hans assistenter: «Mr Solve will be ten minutes delayed». Både fotografen og jeg er litt nervøse. Det har tatt oss tre måneder å få ordnet et intervju, og vi har hele tiden kommunisert med assistent og gallerist, aldri med Sølve selv. Fotografen har prestasjonsangst for å ta bilder av mannen som regelmessig fotograferer de største superstjernene (som Kate Moss, Kylie Minogue, Tilda Swinton, Natalie Portman) og gjerne har et team på tyve mann og helikoptre rundt seg når han skal ta en fotoserie. Jeg har prestasjonsangst for å ikke klare å stille de riktige spørsmålene til en mann som stort sett takker nei til å bli intervjuet.

I forkant av intervjuet har jeg snakket med fotografer, kuratorer og gallerister, som alle roser Sundsbøs bilder opp i skyene. De beskriver hans verk som grensesprengende og innovativt. Sundsbø selv skildrer de som en person som aldri søker den letteste veien ut - tvert imot: En person som utfordrer seg selv hver gang et nytt prosjekt skal formes. En perfeksjonist som forventer det ytterste av alle. Og først og fremst av seg selv.

Så kommer han da, bare åtte minutter forsinket ifølge min klokke. Smilende. Rød i kinnene, sekk på ryggen, casualt kledd. Vi hilser. Hendene hans ligner mer på nevene til en håndverker enn til en fotograf. Sterke, solide.

- He-he, beklager forsinkelsen, jeg har vært og boksa, skjønner dere. Vanligvis er det kona som gjør det, det er hun som er mesteren. Men jeg synes det er gøy, jeg også.

Vi småprater om løst og fast. Om hvordan det er å bo med fire barn i skolealder i London (veldig hektisk!). Om hvordan han kom til byen i 1994 og aldri forlot den (mange flere muligheter for meg her!). Om hvordan det var å ta portretter av kongefamilien (de er utrolig sympatiske), hvordan det er å ta bilder av supermodeller (det er en del av jobben) og hvordan det er å bli rost opp i skyene av kuratorer og gallerister (smiler: ingen kommentar ...).

Men først bestiller vi mat. Sundsbø finner noen enkle retter. Han tenker seg om:

- Jeg liker enkle ting. Enkel mat, enkle klær. Jeg tror det synes i bildene mine. Jeg prøver å skjære bort det overflødige. Forenkler. Prøver å skape et klart og presist uttrykk.

Han ser på hendene sine. De skjelver litt.

- Det er fra boksinga. Jeg kommer jo fra en bondeslekt på Østlandet. Nærmere bestemt Frogn i Akershus. Det var ingen som var kunstnere i min familie. Jeg har akademikere i nær familie, men stort sett var vi bønder.

- Så det var ikke noe selvsagt valg for deg å skulle bli fotograf?

- Hmm, nei, ikke egentlig. Og jeg kom inn i fotografering litt forsiktig, gjennom andre jobber. Men jeg fant ut at det var noe jeg mestret. Jeg var fascinert av det tekniske og tanken på å manipulere virkeligheten. Jeg kom i kontakt med fotograf Nils Vik og fikk lov til å være assistent hos ham. Espen Tollefsen delte studio med Nils, og begge delte generøst av sitt tekniske og kunstnerisk overskudd. Og så fant jeg ut at foto var en fin måte for meg å samle mange av mine interesser på. Jeg kunne dyrke musikken, min lidenskap for ski og reise samtidig som jeg fotograferte. - Jeg kan ikke synge, skrive eller tegne. En eller annen jobb måtte jeg jo ha. Og så hadde jeg utfartstrang. Så ble det London.

Etter bare å ha gått fire måneder på London College of Printing ble han oppdaget av den kjente mote- og portrettfotografen Nick Knight, og begynte som assistent hos ham. Ryktene sier at Sundsbø var den fotoassistenten som har holdt ut lengst hos Mr. Knight, med implikasjoner om at han kanskje ikke var så lett å jobbe for.

- Hvordan var tiden som assistent?

- Nick Knight var streng, men generøs. Jeg vet ikke om jeg er den som har vært der lengst, men jeg var der i tre og et halvt år, og det var selvfølgelig en utrolig lærerik periode med intens jobbing. Der fikk jeg kunnskap og kontakter å ta med meg videre da jeg skulle starte mitt eget studio. Jeg var på ingen måte utlært, men jeg fikk med meg et grunnlag som har hatt alt å si for min egen kreative prosess.

- Hvordan da?

- Ja, på den måten at jeg kan bryte reglene fordi jeg har opparbeidet meg nok trygghet og kunnskap. Regler, det er jeg ferdig med! Jeg har lært meg håndverket som fotograf fra bunnen av. Jeg begynte med analogt kamera og fremkalling i mørkerom for tyve år siden med forbilder som Morten Krogvold, og siden har den digitale revolusjonen utvidet grensene for hva som er mulig. Jeg kjeder meg fort hvis jeg må gjøre det samme om igjen på flere prosjekter. Jeg liker å finne et helt eget uttrykk for hver fotoserie. Men selv om jeg har den tekniske tryggheten i bunnen, er det ikke sagt at jeg alltid er sikker på om et prosjekt vil fungere. Jeg blir også usikker, men jeg lar ikke den usikkerheten stoppe meg. Jeg fortsetter å pushe grenser. På den måten blir jeg aldri helt trygg. Kanskje er det den usikkerheten som blir den usynlige nerven i bildene mine.

KUNST er spent på å se studioet der mange av de fantastiske bildene til Sundsbø skapes. Vi rusler gjennom nabolaget Shoreditch, hvor Sundsbøs fotostudio ligger. Han forteller om hvordan Shoreditch opprinnelig var en sliten bydel der unge, uetablerte kunstnere kunne boltre seg i store, tomme lokaler, men nå er blitt et «posh» nabolag med forretningsfolk som vil bo i en hip kunstnerbydel. Sølve smiler ironisk: - Nå er det jo nesten ingen kunstnere som har råd til å bo her lenger.

Studioet ligger i et svartmalt mursteinshus, og vi kommer inn i et lokale som virker strippet for alt unødvendig. Det er stort, men veldig nøkternt. Vi blir tilbudt kaffe av en av de fem ansatte. Det er vanskelig å forestille seg at stor kunst blir skapt her. Det virker for jordnært. Men så er det vel kanskje det fotokunst handler om, å forvandle det ordinære til det eksepsjonelle.

Mange av bildene dine ser ut som om de er manipulert og bearbeidet?

Sundsbø retter seg opp, tar et godt tak med begge hender rundt kaffekoppen og snakker ivrig:

- Alle bilder er manipulert! I det øyeblikket du setter kameraet foran øyet, har du allerede begynt manipuleringen. Da velger du ut den delen av virkeligheten du vil vise. Det er jo slik med foto at betrakteren forventer å se en slags gjengivelse av virkeligheten, så det er ikke så mye manipulasjon som skal til før folk reagerer.

Sundsbø drar seg over haka. - Jeg skulle ønske folk fikk litt bedre opplæring i hva et bilde er for noe. At skolene underviste i det på samme måte som man lærer om tekst. Et bilde er alltid bearbeidet. Enten det er en modell som blir gjort slankere, et kunstfoto der fargene er forandret, eller et studioportrett som er gjort for å uttrykke noe helt spesielt. Fotografen manipulerer bildet hele veien - ved å ta akkurat det utsnittet av verden, ved bruken av lys, i mørkerommet, i Photoshop.

Han blir entusiastisk: - Svart/hvitt-foto ble lenge regnet som veldig autentisk og realistisk. Men det er jo bare tull. De er akkurat like mye manipulert som dagens digitalfoto. Og når var forresten verden i svart/hvitt? Jeg bare spør?

- Men når det er sagt, er det mange av bildene mine som ikke er digitalt bearbeidet. Hvor jeg kun bruker lys og komposisjon for å få det uttrykket jeg vil ha. Og i de bildene jeg har bearbeidet digitalt, har likevel alltid den kreative prosessen skjedd før bildet ble lastet opp på en datamaskin. Det skjer på location, i kameraet!

- Jeg leste et intervju med deg der du sier at din stil er å ikke ha en bestemt stil. Stemmer det?

- Det der har jeg sagt en gang for lenge siden, og så spør alle journalister om det. Men det henger sammen med det jeg sa; at jeg hele tiden må søke nye uttrykk, at jeg ikke blir værende i noe trygt, men utfordrer meg selv med nye teknikker, nye temaer, nye modeller. Også det at jeg alltid prøver å redusere bildene mine. Jeg spør meg selv: Hva kan jeg ta bort for å få et enda klarere uttrykk?

- Men bildene dine er ikke minimalistiske, tvert om, noen av dem er ganske fantasifulle.

- Jo, men det finnes ikke noe overflødig i dem. Ikke et eneste element.

- Du blir brukt av store navn, som for eksempel Chanel og Hermès, til å ta bilder av vakre kvinner. Ofte portrettert som sterke og med kontroll. Men du tar også bilder av menn, portretter som gir en helt motsatt følelse. Jeg ser mye sårbarhet i disse mennene. Er det noe du kan kjenne deg igjen i?

- Ja. Og jeg tror det er fordi jeg portretterer menn annerledes enn vi er vant til å se dem. Ofte i situasjoner der deres egoer er litt utsatt, blottet på et vis. Litt ute av kontroll. Jeg leker med tabuer, tester grenser for hva som kan aksepteres, tar på dem dameklær, for eksempel. Eller at modellen er fysisk naken. Vi er ikke vant til å se menn nakne i offentligheten eller i kunsten, slik man er med kvinner. Og da er det lett å lese sårbarhet inn i et slikt bilde.

- Er det følelser i bildene dine?

- Ja, absolutt. Jeg investerer veldig mye av meg selv, mine egne følelser, i prosjektene mine. Og jeg vil at betrakterne skal ha en følelsesmessig opplevelse når de ser bildene mine. For eksempel hører jeg deg bruke ord som sanselig, sårbart, romantisk, sterkt. Ord som jo i høyeste grad beskriver følelser. Og det er heller ikke noe kynisk over bildene mine. Jeg vil nok heller si at jeg representerer noe romantisk. En ideell verden kanskje. Med mennesker som er slik jeg selv ønsker å være eller hvordan jeg vil de skal være.

- Hvordan er det?

Sundsbø ser rett på meg. - Det jeg sa før om å like det enkle er sant, men jeg liker ikke enkle mennesker. Jeg vil ha dem kompliserte. Ja, de må være kompliserte og tørre å vise sårbarhet.

Så er det KUNSTs fotograf som skal til pers. Hun skal ta et bilde av Sundsbø. Vi snakker om hva man vil uttrykke i et portrett. Vil man være vakker eller interessant? Ja takk, begge deler, blir vi enige om. Sundsbø poserer. Så får jeg se portrettet. Enkelt og rent, men med et mystisk, skinnende lys. Og det sier vel i grunnen alt man trenger å vite.

Og det er kanskje der det fascinerende i Sølves Sundsbø arbeid ligger, enkle bilder som uttrykker kompleksitet.