Galleriet i Østfolds skoger

Forrige

Neste

 

Av Mona Vaagen.

KUNST 3-2013: Soli Brug var en gang Skandinavias største sagbruk. I dag rommer gården utenfor Sarpsborg et galleri som trekker besøkende fra hele Østlandet. De tre faste, årlige utstillingene er blitt noe mange synes de må få med seg.

Du tar av fra E6 litt sør for Råde, fortsetter på en grusvei langs den stille Ågårdselva, og etter en kilometer åpner det seg et tun med staselige tømmerbygninger. Her driver Ole Dørje, i nært samarbeid med sønnen Simen, galleriet Soli Brug. De tre årlige utstillingene, to på sommeren og en førjulsutstilling, trekker publikum fra hele Østlandsområdet. Soli Brug ble kjent langt utenfor landets grenser da et Rembrandt-bilde forsvant i posten på vei fra London. Bildet var ett av 14 dyptrykk av Rembrandt som inngikk i sensommerutstillingen. Det er ennå ikke kommet til rette. Men tapet var ingen katastrofe, ifølge Ole Dørje.

- Hadde vi bare hatt ett Rembrandt-bilde, ville det vært noe annet. I stedet endte det opp med å bli en morsom historie som gikk verden rundt. The Guardian, Paris Match, BBC, alle hadde den, sier Dørje, og legger til at det hører med til historien at han fikk purrelapp fra Posten om å hente det forsvunne bildet. - Det var litt morsomt …

Gallerist, kunstner og musiker

Målsettingen er at Soli Brug skal være en viktig og seriøs kilde til kunst i historiske omgivelser.

- Samtidig skal det være en uformell stemning. Det skal være et sted hvor folk føler seg velkommen. Den kombinasjonen er noe av profilen vår, sier Dørje.

Ved siden av galleridriften er Ole Dørje billedkunstner og utstillingsdesigner. Aftenposten kåret for noen år siden ett av oppdragene hans, Fotballmuseet på Ullevål Stadion, til Oslos kuleste museum. Han har også stått bak utformingen av det nye Robert Normann-museet i Sarpsborg. I tillegg til dette er han visesanger og har gitt ut flere CD-er med egne tekster og melodier.

Ole Dørje har vært ansvarlig for Soli Brug siden 1990. Men historien om galleriet ved Ågårdselva er langt eldre. Den begynte en dag i 1975, da faren hans Willy Dørje-Berg, på den tiden sivilingeniør ved Borregaard, leste en artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad om at en av kommunens gamle juveler, sagbrukssamfunnet Sanne og Soli Brug lå nærmest i ruiner og noe måtte gjøres før alt forsvant. Herregården Sanne har røtter tilbake til 1500-tallet. En av dens berømte eiere var Norges kansler Jens Bjelke. Soli Brug var i siste halvdel av 1800-tallet Skandinavias største sagbruk, og sysselsatte nærmere 600 arbeidere.

Reddet historiske bygninger

Willy Dørje-Berg viste artikkelen til kona, keramikeren Eva Dørje-Berg, og sønnen Ole. Sammen tok de lokalavisen på ordet og reiste for å se nærmere på den tradisjonsrike brukseiendommen. Den var et sørgelig syn, gjengrodd og forfallen. Flere av bygningene var solgt til riving og bare fire av dem sto igjen.

- Da vi kom hjem, sa far: Dette kjøper vi. Mor svarte: Du er helt gal du, Willy! Det endte med at vi i første omgang kjøpte to av husene. Mor var skeptisk til prosjektet, men far og jeg fristet henne med at hun kunne ha keramikkverksted her, sier Ole Dørje, og legger til at moren i dag er veldig stolt over hva familien i fellesskap har fått til.

Etter en omfattende restaurering flyttet familien inn på gården. Snart dukket ideen om å starte galleri opp. Den første utstillingen ble arrangert i 1978. I årenes løp kjøpte ekteparet også de andre husene på gården og overtok flere bygninger i nærheten som de flyttet til Soli Brug. Deriblant en tidligere tømmerfløterbolig og en arbeiderbolig. Begge disse bygningene brukes i dag som utstillingslokaler, sammen med et stabbur og den opprinnelige kontorbygningen fra sagbrukstiden. Hele fem av husene på bruket benyttes til utstillinger.

Hvert hus sin kunstner

Dette gjør at man kan lage flere mindre separatutstillinger på én gang, noe som medfører at publikum synes de får desto mer igjen for besøket.

- I fjor hadde blant andre Erik Formoe og Inger Sitter hvert sitt hus. Det ble rene eksplosjonen. Vi har aldri solgt så mye, forteller Dørje.

De gamle tømmerveggene gir en spesiell ramme for kunsten.

- Selv mange ting du tror ikke vil gjøre seg her, passer fint. Også nonfigurative ting. Bildene til Inger Sitter satt som ei kule!

- Kunstkritikeren Arnt Fredheim har sagt at dere er litt snille på Soli Brug, at dere kunne ha forsøkt dere med for eksempel en Matias Faldbakken i ny og ne?

- Det kan nok hende. Samtidig – han har ikke sett alle utstillingene. Jeg tror ikke han var her da vi markerte 30-årsjubileet med en installasjon med meitemarker på tunet. Kunstneren var Sinikka Olsen. Hun strødde sponplater på tre ganger tre meter med sand og slapp ut tretti meitemarker hver dag. De beveget seg ut mot kanten av sponplatene, mot den gode matjorda. På veien laget de nydelige mønstre i sanden. Det var en fantastisk idé og en fantastisk installasjon. Hver dag ble det et nytt kunstverk, sier Dørje, som synes galleriet til tider strekker seg langt og tar sjanser.

Samtidig understreker han at Soli Brug ikke er det mest eksperimentelle galleriet i landet.

- Det skal vi heller ikke være.

Familien stiller opp

Soli Brug drives som en familiebedrift. Inntektene kommer kun fra salg. Ole Dørje er kunstnerisk ansvarlig, sønnen Simen Dørje er daglig leder og ansvarlig for innramming og kaféen. Sønnen Jacob hjelper også til. Eva Dørje-Berg stiller i en alder av 84 år fremdeles ut sine keramikkarbeider under utstillingene. Willy Dørje-Berg (90) klipper plener og sager ved. Begge tar seg gjerne tid til å fortelle besøkende om stedets rike historie. Ekteparet fikk i 2006 Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats med å bygge opp Soli Brug.

- Det har vært mange høydepunkter opp gjennom årene, forteller Ole Dørje. - Ett av dem var utstillingen med fire blad Krohg, det vil si Christian, Oda, Per og Guy, i 1997. Guy og Sossen

Krohg var til stede under åpningen, og på middag kvelden før. Det siste er en fast tradisjon.

- Vi har alltid en åpningsmiddag for alle kunstnerne. Vi har fest, og de overnatter her. Så vi blir kjent med dem, sier Ole Dørje, men lar seg ikke lokke til å avsløre detaljer fra festene.

Pushmania

Han forteller gjerne om Pushwagner-utstillingen i 2010, som var et annet høydepunkt. Pushwagner er en av de få som er blitt hedret med separatutstilling på Soli Brug. Ole og Simen Dørje bestemte seg for å lage en original vri på åpningen. VG ville gjerne komme og galleristene øynet et godt oppslag.

- Vi hadde stående en gammel kalesjevogn, og tenkte: Den bruker vi nå. Den skulle ikke bli trukket av hester, men bli skjøvet av folk. Pushwagner, ikke sant?

Sier han og fortsetter:

- VG sendte en fotograf fra Fredrikstad. Hun tok masse bilder, og vi dyttet og dyttet. Pushwagner var kjempefornøyd og sa til VG at dette var den beste presentasjonen av bildene hans noen gang. Hele Familien Mann-serien var utstilt på stabburet, med barnesenginstallasjon, video og det hele. Ett bilde var så ferskt at det nærmest var klissvått. Men i selve oppslaget hadde VG kuttet bort dem som dyttet, og overskriften var Det går mest i lettøl nå! sier Dørje, og rister på hodet over den tabloide vinklingen.

Vi hadde stående en gammel kalesjevogn, og tenkte: Den bruker vi nå. Den skulle ikke bli trukket av hester, men bli skjøvet av folk. Pushwagner, ikke sant? Sier han og fortsetter: – VG sendte en fotograf fra Fredrikstad. Hun tok masse bilder, og vi dyttet og dyttet. Pushwagner var kjempefornøyd og sa til VG at dette var den beste presentasjonen av bildene hans noen gang. Hele Familien Mann-serien var utstilt på stabburet, med barnesenginstallasjon, video og det hele. Ett bilde var så ferskt at det nærmest var klissvått. Men i selve oppslaget hadde VG kuttet bort dem som dyttet, og overskriften var Det går mest i lettøl nå! sier Dørje, og rister på hodet over den tabloide vinklingen.

Ole Dørje synes fremtiden for Soli Brug ser lovende ut. Ikke minst er han glad for at sønnen Simen har gått inn i driften.

- Vi har ikke tenkt å gi oss med det første, sier han, og legger til: - Drivkraften min er jeg føler at vi kan dette. Det gir et kick å lage gode utstillinger