Pasteller i fri presisjon

Forrige

Neste

Av Lillian Reif.

KUNST 3-2013: I tretti år leste Sofie Berntsen bøker for å bli intellektuell, nå river hun heller av coverne og dekker dem med pasteller.

Jeg hadde kanskje sett for meg noe annet. Et rom der pasteller står i sentrum, bærer på en måte et løfte om noe mykt. Men ikke her. Det er en nærmest industriell atmosfære i Sofie Berntsens atelier. En elektrisk sag ligger på gulvet. Stålrør, som blir enda mere stålfarget av det kalde februarlyset, danner en ramme rundt rommet. Kasser med arbeider ligger strødd rundt.

Sofie er på flyttefot og virker ikke helt komfortabel i rotet som hersker på hennes vanligvis så harmoniske atelier. Hun har dratt ull-lua godt nedover ørene. Selv har jeg krangla med bussjåføren og gått i kulda i tyve minutter. Stemning er litt laber. Vi trenger en ice breaker. Så jeg tar frem en flaske champagne jeg har slept med meg i trillebagen fra Berlin, og plutselig får vi begge et fårete smil. Vi har funnet en felles svakhet. Eller styrke. For som Oscar Wilde sa: Do you really think it is weakness that yields to temptations? Og når først Wilde-sitater er kommet på banen, er ikke veien lang til litteraturen; Sofie har lest masse litteratur – eller til dannelsen; Sofie har med seg sekker av dannelse – eller til frigjørelsen; den jobber hun med. Og så er vi i gang.

- Det er nesten litt respektløst, ditt siste prosjekt med avrevne bokforsider.

Sofie får et fandenivoldsk smil.

- Ja! Er det ikke det?

Hun tar meg med inn på lageret, som er fylt med gamle bøker fra loppemarkeder og bruktbutikker. Gamle atlas, kunstbøker, bøker om naturvitenskap. Noen mangler allerede forsiden, andre venter på å få coveret revet av. Hun løfter forsiktig opp en stor bok som ser ut som en gammel lærebok i geometri.

- Ja, det kan føles litt vel brutalt å rive forsiden av disse bøkene.

Hun stryker permen som om den var gammel og full av støv. Nesten slik man ville gjort med en gammel, hellig bok som har ligget uutforsket lenge. Så legger hun den tilbake i bunken. Hun drar raskt frem en kasse med covere som hun har jobbet med.

- Men jeg tenker at de kanskje får et nytt liv her. En slags reinkarnasjon. At de kan oppstå som noe annet. Du vet, disse bøkene er litt symbolske. Det å frigjøre seg innenfor kunsten har vært en lang prosess for meg. Og disse bøkene føler jeg er en viktig del av denne prosessen. Dette er et forsøk på å la det intuitive få komme frem.

Hun viser meg noen forsider hun har tegnet på. Organiske former påført med tykke oljestifter. Noen steder kan man se skrift eller skimte fragmenter av illustrasjonene under. Når jeg ser for meg noen av Sofies tidligere blyanttegninger utført med en enorm presisjon og nærmest en kjølighet, kan jeg se at spranget til de myke pastellene foran meg en markant utvikling.

- Kan du fortelle litt om denne utviklingen, eller kan man snakke om et konkret brudd med dine tidligere arbeider?

- I hele mitt liv har jeg vært en romantiker, en utforsker. Jeg har hatt et ønske om å bevege meg bortenfor det helt saklige. Og min siste utstilling i 2012 på OSL Contemporary, som het nettopp Pasteller, var helt klart et brudd med tidligere arbeider i den forstand at jeg ville utforske en helt ny frihet. I utstillingen før det, Skogen og fjellet (2009), hadde jeg fokus på en kvinnelig oppdagelsesreisende som dro for å utforske naturen og universet. Mens i Pasteller ble nok reisen mer introvert. Det ble et konstant forsøk på å tøye mine egne grenser. Ikke være så flink, ikke referere, men frigjøre meg fra det planlagte og overtenkte.

Hun tenker.

- Jeg har nok vært litt for redd i mine tidligere arbeider. Har ikke gitt nok faen. Tenkt for mye. Det er jo så mange tabuer i kunsten; man skal ikke lage noe som er vakkert. Man skal være politisk, men ikke for politisk, grensesprengende, men samtidig ha en holdning om at ingenting egentlig betyr noe. En slags nihilisme som jeg ikke klarer å identifisere meg med. Jeg synes at kunst skal få lov til å uttrykke en mening, men samtidig behøver ikke denne meningen å være så uttalt, den må gjerne være ikke-verbal, men det må være noe. Kall det gjerne en nerve. Og det er det disse pastellene er.

Hun nikker som for å bekrefte resonnementet.

- Jeg har virkelig respekt for kunstnere som for eksempel Ida Ekblad, hun bare virker som hun gir så totalt blanke f. i det folk mener om kunsten hennes. For meg virker hun helt fri. Og det er dit jeg vil. Jeg vil skape uten å ha denne følelsen av sensur.

- Du har jo jobbet mye med blyant, hvorfor valgte du akkurat pasteller til dine nye verk?

- Jeg har tegnet masse i mitt liv, det er en bevegelse og en teknikk jeg kan. Som ung satt jeg i timevis og kopierte bilder fra tegneserier, lærte meg teknikkene. Så derfor føltes overgangen til pasteller veldig naturlig. Jeg kan holde stiftene i et kjent grep, samtidig som jeg får et helt nytt, nesten malerisk uttrykk med disse tykke fettfargene.

Hun demonstrerer noen bevegelser over et usynlig lerret.

- Det skjer ofte helt uventede ting med pasteller, noe organisk som man ikke nødvendigvis får med en blyant. Surrealistene mente jo at det skjedde en slags overføring fra menneskets underbevissthet gjennom kunstnerens fysiske bevegelse og over på lerretet. Rett og slett en fysisk manifestering av en abstrakt tanke. Det er kanskje noe slikt jeg er ute etter.

- Hvis vi skal gå tilbake til arbeidene dine i forbindelse med utstillingen Skogen og fjellet i Kunstnerforbundet i 2009, handler den jo også om en reise

- Ja, jeg utforsket de metafysiske elementene i naturen og universet. Det som går utover naturen, som Platon formulerte det. Og ikke minst kunstnerens forhold til naturen og hvordan det har forandret seg gjennom historien. Bare tenk på Kittelsen, hvor nært hans forhold til naturen var. Og jeg tror skandinavers forhold til naturen er viktigere i kunsten enn vi i dag kanskje er bevisste på. At vi stirrer oss i hjel på det urbane og innbiller oss at vi har fjernet oss fra naturen. At den har blitt en kilde til dårlig samvittighet i stedet for glede, fordi vi driver rovdrift på den. Og i denne utstillingen ville jeg være helt bevisst dette.

- Se naturen med nye øyne?

- Kanskje heller med gamle øyne. Jeg ville bruke en litt naiv innfallsvinkel, slik man hadde før alt var oppdaget. Så derfor tok jeg utgangspunkt i vitenskapsbøker fra 1900-tallet og blader fra 1950–1960-tallet, samt gamle brosjyrer fra Turistforeningen. De representerer en naivitet og noe rent som har gått tapt. Så jeg prøvde å ta med meg en like stor dose kunnskap som undring inn i dette prosjektet. Undersøke dette mysteriet som naturen tross alt fortsatt er for oss. Sammenligne den naturlige utviklingen med den kunstneriske utviklingen, om du vil.

- Hva slags arbeider viste du for å illustrere dette?

- Utstillingen ble en installasjon med blyanttegninger av fiktive vitenskapelige plansjer samt montre der jeg hadde samlet objekter fra naturen. Disse objektene skulle være oppdagerens funn. Og så collager som fungerer som en slags fotografisk dokumentasjon om denne kvinnelige oppdageren.

- Ja, fortell om henne!

- Det typiske var jo at det var mannen som dro ut for å oppdage nye kontinenter, og at det var kvinnen som satt igjen og ventet. Så for meg var det viktig at hun var kvinne. Rett og slett fordi jeg er kvinne selv, og det er den rollen jeg ville ha hatt. Og da ser jeg tilbake på oppdagere som for eksempel Catharina Kølle (1788–1859, norsk vandrer, reiseskribent og maler). Det de gjorde, var så banebrytende da verden fremdeles var et vilt og romantisk sted som kunne utforskes for første gang. For mange vitenskapsmenn var naturen et sted som måtte temmes, men for min kvinnelige oppdager er verden fremdeles et romantisk sted med plass for undring, der hun lager sine grafer og vitenskapelige plansjer og undrer seg over de store mysteriene.

- Og det er ikke første gang du bruker vitenskapelige diagrammer og grafer som utgangspunkt for tegningene dine. Hva er bakgrunnen for dette?

- Jeg har bare alltid vært interessert i vitenskap. Både det vi ser på som tradisjonell vestlig vitenskap, men også kinesisk og japansk vitenskap som går mange tusen år tilbake i tid og langt utover det vi i vesten ser på som akseptabelt.

- Mener du som et slags alternativ til vår sanselige verden?

Sofie tenker seg om.

- Ja.

- Du utforsket mye av dette i din utstilling på Kunstnernes Hus i 2007.

- Ja, jeg er veldig interessert i det overskridende innenfor metafysikken, men det må være forskning, ikke kvasikunnskap. Og her kommer Albert Einstein inn. At han var veldig uredd i sin forskning, opptar meg. Uredd for hva det var lov å forske på. Som for eksempel tidsreiser og uendelighet. Jeg har inkludert ham i flere av mine arbeider, både helt konkret der jeg bruker bokcoveret til en av bøkene hans, men mer i form av inspirasjon fra hans grensesprengende måte å tenke på menneskets eksistens. Vitenskap åpner opp og begrenser på samme tid, og det synes jeg er spennende å utforske. Jeg gir tegningene navn som Mod2 (Supersymmetry) nettopp for å lage dette spennet mellom fiksjon og virkelighet.

- I installasjonen Any way you want it i galleri MGM i 2008 får man nesten følelsen av å se på kontrollpanelet til et utenomjordisk romskip. Henter du inspirasjon fra science fiction?

- He-he, ja, jeg har brukt mye tid på å lese science fiction-tegneserier, og spesielt bladet Heavy Metal som tar for seg underlige univers og fantasiverdener. Og igjen så er det dette med å utforske grenser for hva som er tillatt å spekulere i og ikke. Som for eksempel universets uendelighet. Det er jo ubegripelig og uforklarlig. De største mysteriene ligger jo faktisk i naturen, i universet og i kjærligheten.

Sofie har endelig tatt av seg ull-lua, og et hode med sandfargede krøller får utfolde seg. Vi går tilbake til kassene med pasteller som skal være klare til utstilling i Samtidskunstmuseet, et prestisjetungt oppdrag Sofie prøver å ikke la seg påvirke for mye av (Herregud, jeg skal ha et kjempestort rom i førsteetasjen!). Vi snakker videre om dannelse og om hvordan det var å vokse opp med kunsthandler Kaare Berntsen som far (Jeg hadde aldri noe ungdomsopprør), og om hvordan det er å jobbe for faren ved siden av kunsten (Det setter mindre press på kunsten, noe som virker befriende), om å jobbe med kunst og antikviteter (He-he, jeg har en knack for antikviteter, er en skikkelig kremmer) og mer om frihet og New York.

Så mye snakker vi om NYC, hvor vi begge har studert, at vi må ta oss ned til et lite stykke americana i Oslo, nemlig Nighthawk Diner på Grünerløkka. Den er oppkalt etter Edward Hoppers kjente maleri, og selv om Hopper-bildet har dette kalde og ensomme over seg, er stemningen her inne en helt annen. Den er frodig og varm og akkurat slik man forventer at en amerikansk diner skal være. Vi fortsetter samtalen vår om amerikaneres uredde livsholdning.

- De er frie på en helt annen måte enn oss, sier Sofie.

(Og de er heller ikke redde for å bruke pasteller, tenker jeg, men jeg sier det ikke, for i motsetning til amerikanere vet en nordmann at noen ganger er det best å holde munn og heller ta en bit hamburger til). I stedet ser jeg på hvordan Sofies krøller får hoppe rundt mens hun snakker, ganske fritt – egentlig.