Per Ove Sødal
Per Ove Sødal- Hus i kunsten
”Min motivasjon som kunstner er faktisk at jeg vil gjøre noe jeg ikke mestrer, og hvis jeg en gang føler jeg mestrer dette, så slutter jeg! Målet mitt er ikke å bli kjent, men å male følelsene – på godt og vondt. – Mange vil nok si at POS er den gladeste mannen i byen, og mange vil nok bli overrasket når de leser at det også er et mørke her inne. Men hvorfor skal jeg plage andre med min mørkhet? Derimot kan jeg bruke mørket mitt i bildene mine. I motivene er det ofte natt, kveld eller den blå timen, og husene er skakke og falleferdige. Men husene kan også bli et håp i mørke. For noen år siden laget jeg et hus til en venn som var kreftsyk. Bildet var svart som natta, men med et lite vindu med lys. Gjennom hele behandlingen kikket familien på dette lille lyset, dette håpet. For to uker siden fikk jeg en telefon om at han hadde fått tilbakeanfall, og skulle på ny feste blikket på vinduet.Jeg har akkurat landet på Kjevik flyplass i Kristiansand, i siste liten før flyplassen må stenge på grunn av det massive snøfallet. Jeg reiser inn til hjertet av byen, til Haandverkern’s spisested, og møter kunstneren Per Ove Sødal, alias POS. Vi sitter i det gamle biblioteket i den ærverdige bygningen som i 1801 faktisk var en vindmølle som var så høy at den konkurrerte med kirken, til forargelse for mang en pietistisk sørlending. POS hilser på omtrent annenhver person han møter. Eieren Bjørn kommer med drikke, og Per Ove mobber han godmodig med fotballaget hans Liverpool, som gjør det svært dårlig om dagen.
– Æ har gleda meg sånn til dette. Æ tror dette kan bli gøy! bryter han ut på kav kristiansandsdialekt, tar en slurk av ølen, og fortsetter:
– Min første kunstopplevelse var da jeg var seks eller sju år. Faren min hadde tatt meg med på Henie–Onstad Kunstsenter og viste meg Jakob Weidemanns Reisen til Getsmane. Det husker jeg ennå. Jeg er nok en nokså atypisk kunstner. Jeg startet seint i livet, og er i grunnen selvlært, selv om jeg har gått en tolvårig skole med selvstudium. Det hele startet med at min far ringte og sa han skulle tømme loftet, og vi fire sønnene kunne ta det vi ønsket. Jeg sa jeg ville ha staffeliet og oljefargene etter oldefar. Og dermed var jeg i gang. Jeg var helt hekta, slukte alt jeg kom over av kunst, og så alle utstillinger herfra til Oslo. Jeg satt i tre dager og bare sugde inn ett og ett bilde på Nasjonalgalleriet. Jeg ringte Ørnulf Opdahl og fikk mange gode tekniske tips. Husene kom ganske fort, sammen med månen. Ja, fullmåne i august er det vakreste jeg vet. Jeg har kanskje en estetisk sans og har tegnet hele livet. Min motivasjon er faktisk at jeg vil gjøre noe jeg ikke mestrer, og hvis jeg en gang føler jeg mestrer dette, så slutter jeg! Målet mitt er ikke å bli kjent, men å male følelsene – på godt og vondt. Å jobbe med kunsten er for meg et parallelt løp til mye av det andre i livet; å føle at man ikke strekker til og å takle nye utfordringer.
Per Ove legger til at faktisk alt i hans liv har vært selvlært, fra han droppet ut av skolen tidlig. Men det har alltid gått bra. Gjennom hele livet har også idretten vært svært viktig; håndball og fotball, og mange mente han kunne komme langt innen fotballen. Men når det ble alvor, gadd han ikke mer. For han er leken det viktigste. Derfor har kunsten appellert til han, selv om han i begynnelsen hadde angst for å male, stille ut og snakke om bildene sine.
– Jeg har nok aldri passet helt inn i formen. I 1997 tok jeg et valg; jeg ga meg selv ett år på å teste ut om det å leve av kunsten ville fungere. Det var enten eller. Jeg satset alt, og kona og våre to døtre ble med på reisen. Vi solgte et nybygget hus, og bygget etter hvert på tomta til foreldrene mine med et atelier i garasjen. Etter ett år hadde jeg faktisk klart å starte en kunstnerkarriere og fått noen utstillinger. Det har nok gjort noe med meg. Jeg er svært spontan og lever her og nå. Livet mitt er ikke så kalkulert. Så jeg hopper på invitasjoner og ideer. Når man planlegger en fest to måneder i forveien, er festen allerede over for meg. Jeg ser at mange oppfatter dette som uansvarlig og egoistisk. Men hvorfor skal alle gjøre som alle andre? Da datteren min var liten, sa jeg at det var greit at hun hoppet fra bordet hjemme, bare hun ikke gjorde det hjemme hos andre. Det skjønte hun.
De tause husene
Det var oldefaren til POS som brakte slekta Sødal til Kristiansand. I 1917 kjøpte han opp en eiendom på Skarpøya, fem minutter med båt ut i havgapet. Gården ble feriested for familien. Etter hvert har familien vokst og bygget på øya, og etterkommerne, ”Sødalene”, har markert seg i byen som musikere og kunstnere. Per Oves far tegnet og bygget også en hytte på Skarpøya i 1958, hvor Per Ove ofte jobber i perioder.
– Fargen på jordene her ute og de gamle frukttrærne i blomst, er helt unik. Vi må dra ut dit til våren!
– Men hvorfor hus?
– Jeg husker jeg satt på en barnestol ved siden av arkitekt-faren min og tegnet hus. Han døde forresten for et halvt år siden, og med han forsvant en vegg. Han var desidert det vakreste menneske jeg noen gang har møtt. Ja, det vil alle si, også min mor. Per Ove ler litt.
– Mye skjer innenfor husets fire vegger. Hos meg har det gått en smule varmt for seg; i andre hus er det kanskje ikke rom for følelser eller å være seg selv, og alle går rundt og later som de har det bra. Alle har også et forhold til hus; så å si alle mennesker bor i et hus. Husene blir et symbol på det som har skjedd der inne; alle historiene, levde liv. Ofte bruker jeg gamle løer og sjøbuer som utgangspunkt. Jeg tegner dem enda skakkere, herper dem litt, selv om jeg sikkert også kunnet hentet mye materiell fra arkitekttegnete hus eller de såkalte A-4 husene! Jeg har en venn som er psykolog, Magnar Øye, som jeg snakker med hver dag på telefonen. Han kunne sagt mye om hus som metafor i kunsten min!
Danske hus og kroer går også igjen i POS’ bilder.
– Jeg er rett og slett veldig glad i danske hus. Det er jo bare tre timer med båt over til Danmark herfra.
Per Ove har i løpet av de siste ti årene stilt ut ved steder som Henie–Onstad Kunstsenter i Bærum, Galleri Banken, Galleri Drejer og Galleri Gaiastova på Lillehammer, Norske Bilder i Paris, Galleri Union Brygge i Drammen og Lier Kunstforening. Han har også illustrert salme-CD-en Solglør og barneboka Den lille blå mannen av Ivar Storeng. Hvert år donerer han bilder til Kvinnebasaren i Ny-Hellesund, som har vært arrangert i 150 år. Og på hans utstilling i Galleri 1897 i 2003 gikk 10 % av salget til Kirkens Bymisjon.
– Jeg vil bruke kunsten min til slike formål. Under tsunamien i 2006 ga jeg også bort et maleri. Jeg mistet en venn der nede; han skulle bare sove litt lenger i bungalowen mens kona og barna dro på shopping. Det er dessverre mye rus blant ungdommen her i Kristiansand. Sammen med den tidligere Start-fotballspilleren Ole Martin Årst håper jeg å få til et prosjekt som kan gi inntekter til de trengende.
– Er du selv troende?
– Jeg har jo vokst opp i Bibelbeltet. Og jeg har min tro, men går lite i kirka. Men det er mer mitt problem enn kirkas.
Han tømmer ølen, og avslutter før vi tar på jakkene:
– Å lage bildene mine setter i gang noe i meg. Jeg håper de også setter i gang noe i andre, som kanskje allerede er der; en følelse. I de siste årene har jeg lett mer og mer etter mitt uttrykk; å finne min signatur. Men det er viktig for meg å huske at det å være kunstner er kun en jobb. Barna mine er det viktigste for meg. Mange opphøyer det å være kunstner til noe større enn alt annet. For meg er jobben ekskona mi gjør i barnehagen, mye viktigere. Å jobbe med kunst er selvopptatt. Ja, jeg mener det. Skriv det, så får jeg mye kjeft!
Kristiansand Grafiske Verksted
Dagen etter møtes vi utenfor Sørlandets Kunstmuseum. Det er ti minus, men det har sluttet å snø, så det er gode utsikter for å komme seg hjem med fly i ettermiddag.
– Jeg elsker rufsevær, utbryter Per Ove, og forteller at han helst tar en tur i skogen når det er mørkt og regner.
– Når det er sol og fint vær, ser du ikke meg ute, ler han og setter kursen ut mot Kristiansand Grafiske verksted på Odderøya som tidligere huset en militærleir. Verkstedet eies av Kjell Nupen og trykker Anders Fredriksen, og Per Ove har vært sterkt involvert i driften og oppstarten av verkstedet, og trykker alle bildene sine her. I dag er det ingen aktivitet i den enorme bygningen. Han låser opp døra ved siden av skiltet KGV. I det største rommet står en Rolls-royce av en presse fra 1800-tallet, kjøpt i Paris. Den kalles også Picasso- og van Gogh-pressen, da man antar at de berømte kunstnerne har trykket på den. Per Ove peker på en lito-stein hvor kunstneren Frank Brunner har tegnet et nitid koffertmotiv.
– Se, så teknisk dyktig han er! Jeg jobber på en helt annen måte på mine steiner. Jeg legger først på mye farge og skraper ut husene som negativer. Så legger jeg på et par farger og spisser det hele til slutt. Når jeg starter, har jeg ikke så mye som en skisse.
I graven i selve pressa ligger Per Fronths siste lito-stein med fotografier trykket på, klar til å settes inn med farge. I et lite siderom står en samling lito-steiner som venter på å slipes og tegnes på av neste kunstnere; flere har gamle kart fra 1800-tallet fra da den gangen litografiet hadde flere trykkefunksjoner enn kunst. POS viser oss også dyptrykkpressene før vi låser oss ut igjen.
– Hei, POS, står til?
Ute i kulda støter vi på kunstneren Erik Pirolt, som mottok Kunstklubbens pris for beste grafiske verk på Høstutstillingen i 2007. Den hjemmesnekrede båten hans K.Y.S. er pyntet med blinkende julelys og står i opplag utenfor verkstedet. De to blir stående og snakke om båtkonstruksjonen som inngår i Eriks prosjekt med utopiske byggverk, og som har vært på tur langt nede i Tyskland.
– Jeg har vært jævlig redd noen ganger, den er ikke så god i stor sjø, sier Erik og byr oss inn på en kaffe. Atelieret er et spektakulært univers som ikke ligner på noe annet. I en lagerbygning har Erik bygget opp en verden av trær, skjermer, lys, bilder, etasjer, trapper, skulpturer og installasjoner. Like under taket ligger en menneskelignende dukke i en hengekøye. Erik sier at han kun har skapt en arbeidssituasjon som rommer ingenting og alt. De to kunstnerne begynner å diskutere sine ideer. Erik drømmer om å bygge en flytende øy med kamuflert natur, men har problemer med det kompliserte lovverket om ankring på samme plass i maks tre dager. Per Ove har løsningen:
– Det er jo bare å hale opp ankeret 30 centimeter og snu øya. En venn av meg hadde en husbåt, og snudde båten sakte rundt 360 grader. Men du, jeg tenker å få til et prosjekt på fyret. Hva med å slå ned påler i vannkanten rundt hele øya, og male bilder av utsikten bak, og feste disse på pålene. De må jo kunne svirre i vinden, hvis ikke rives de ned. Så kan man kjøre inntil med båt og se en kunstutstilling til havs? Det har jeg lyst til, så kan du komme i den skuta di?
– Du får søke FRP i kommunen, det tar tid. Men du får vel ikke lov å bore hull, selv om tyskerne jo sprengte på naboøya under krigen, og det er jo en severdighet i dag, ler Erik og følger oss ut.
Atelieret
Vi kjører hjem til Per Ove i Kokkleheia, og blir sittende et par timer i atelieret hans i garasjen. Det flyter rundt oss av utklipp, søppel, filler, maling, bilder og bøker. Foran den ene veggen står malekrakken han alltid sitter på. Hans mor stikker hodet innom med julekaker. Per Ove forteller hvordan hun i mange år har hatt åpen middag hver torsdag for alle barna og barnebarna. Likevel er det faren han var mest knyttet til. Hver uke kom han hit i atelieret og så på bildene til Per Ove i en time. Bildene er malt med olje og sand, noen ganger sagflis som skaper røffe strukturer. Her henger landskapsbilder, fjellbilder, kystbilder med hus og et bestillingsverk fra Ny-Hellesund i en mer naturalistisk gjengivelse. POS jobber alltid på 5–6 bilder samtidig.
– Jeg jobber mye med grunningen og strukturene. Å sette motivet er egentlig ganske enkelt.
– Er du knyttet til havet?
– Jeg tenker ofte at jeg har vokst opp på havet, og havet gir meg sjelefred.
Han finner frem en invitasjon til hans utstilling i Paris med Jan Brænde fra 2002. Bildet er veldig annerledes enn dem vi ser i atelieret.
– Menneskene har ikke vært så fremtredende i min kunst. Kanskje dukker de opp. Jeg har vært mest opptatt av husene vi bor i. Men dette motivet snublet jeg bokstavelig talt over, en mann og en dame i et smug i Rue de Rivoli i Paris, og jeg skisset det ned på en serviett.
I påsken skal Per Ove stille ut på Galleri Hovden i Setesdal. Han har vært mye der oppe og skisset ned fjellene og løene, for å ha noen kjente fjellformasjoner fra området.
– Drømmen er å kunne ta heisen opp på nåsi og male, og ta med bilde på akebrett ned. Men man risikerer vel koldbrann i fingre og tær. Munch malte ute, han var i grunnen en skikkelig rock’n roll-kunstner. På den tida var det stas å ha vondt hele tiden.
– Er det ikke skummelt å begynne å male rene landskap, da det er så mange landskapsmalere fra før, og det lett kan bli klisjé?
– Jeg mener det er tusen måter å lage landskap på. Da jeg startet, kopierte jeg faktisk slavisk Ørnulf Opdahl, før jeg begynte å finne min egen stil.
– Er du en romantiker?
– En mørk romantiker kanskje, eller en melankoliker. Bildet Dagen derpå av Munch er mitt favorittbilde. Det sier alt. Jeg blir lett rørt, har sett mye vakkert og har mange vakre minner lagret. Jeg liker at bildene skal se vakre ut, men med en liten disharmoni. Jeg lever ganske sort/hvitt, har det himla gøy og tøft; fra tak til gulv. Sonen midt imellom er ikke noe vits å ha med for meg, avslutter Per Ove, den gladeste mannen i byen ifølge kjentfolk, før han kjører meg tilbake til flyplassen og snart tar fatt på en ny natt der nye hus og løer plasseres i den blå timen.
Se flere motiver av Per Ove Sødal på www.fineart.no!
Til salgssidene:
Stor måne:
”På dette bildet sprakk faktisk steinen halvveis, men vi kjørte på for det, så du ser sprekken som et element i bildet. Derfor er hvert bilde også håndkolorerte. Den trillrunde måne-formen er faktisk tegnet rundt en asjett, mens landskapet er fra Ny-Hellesund; Olavssundet. Bildet startet med en lavering, og ble avsluttet med en sort farge.
Lange huset:
”Dette langhuset er en kro i Danmark som vi alltid stopper ved, der byens mest slitne går. Jeg er veldig glad i disse danske langhusene.
Den blå timen
”Sjøboden her finnes rett før Mandal, og holder på å dette i sjøen. Historien til de som har bodd i huset, fascinerer meg.
Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen