Barbara T. Smith

Fra Aktuell Kunst 4/2009:

Kvinner fra kunsthistorien

Barbara T. Smith - performancekunstner med kroppen som råmateriale

Barbara T. Smith var en av de første kunstnerne som arbeidet med feministisk kunst, og som var opptatt av kvinnekroppens erfaringer. Ved å skape langvarige performancer der hun brukte sin egen kropp som kunstnerisk medium, redefinerte hun hva det vil si å lage kunst.

Smith var student i maleri, kunsthistorie og religion ved Pomona College i California, og var ferdig utdannet i 1953. Hun var tidlig ute med sine performancearbeider, og arbeidet også med feministiske problemstillinger på andre måter enn flere av hennes samtids kjente feministiske kunstnere, som Judy Chicago og Miriam Schapiro. Disse opprettet både det første universitetskurset rettet kun mot kvinnelige kunstnere i California i 1970, og den første store installasjonen med problemstillinger knyttet til det kvinnelige. Smith delte dette miljøets feministiske syn på politikk, men kroppsliggjorde politikken på en helt annen måte. Kvinnene som arbeidet med kropp og performance i gruppen rundt Chicago og Schapiro, omdannet gjerne den nakne kroppen til et mektig symbol på kvinnelig raseri. Smith gjorde seg derimot sårbar. I motsetning til mange av de unge studentene var Smith eldre og trebarnsmor.

Personlige fortellinger inn i kunsten
Modernismen, der det var estetiske problemstillinger som sto i fokus, hadde lenge vært den rådende kunstretningen. Den feministiske kunsten som oppsto i USA på slutten av 1960-tallet, var viktig for å bryte med disse idealene. De personlige fortellingene ble brakt inn i kunsten.

Smith var fra starten av opptatt av en rekke problemstillinger. Forholdet til kroppen, mat, kvinnelig begjær, heteroseksuelle forhold, religion, kjærlighet og død har stått sentralt gjennom hele kunstnerskapet hennes. Hun brukte performancen som et medium til å utfordre de mannlige narrativene som dominerte i samfunnet, og var også svært opptatt av å utfordre de patriarkalske strukturene i kunstverdenen.

Flere av performancene hennes inneholder også en søken etter åndelig transformasjon. Kunsthistoriker Moira Roth, som ved flere anledninger har intervjuet Smith, mener kunstneren har en sjelden evne til å transportere eller hensette seg selv og andre. Man kan transporteres til smertefulle steder og minner, så vel som til poetiske steder og erfaringer.

Jeg bruker kunsten til å bearbeide spørsmålene jeg er opptatt av i livet mitt. Uten kunsten vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha håndtert disse spørsmålene.

Mat og religion
Verket Ritual Meal ble utført i 1969 og var det første verket der Smith arbeidet med mat. Hun lagde et helt spesielt måltid for 16 deltagere. Deltagerne kom inn i et hus der lyden av et bankende hjerte var øredøvende. Lyden omga dem under hele måltidet. Gjestene ble servert et måltid der maten var rå da den ble brakt til bordet, men den ble senere tilberedt der. Rød og hvit vin ble servert i reagensrør som ikke kunne settes ned, og mens rød vin symboliserte blod, symboliserte hvit vin urin. Gjestene spiste med operasjonsinstrumenter, og filmer fra operasjoner ble vist på veggene. Hele måltidet innga en sterk følelse av ubehag. Det ble avsluttet med at gjestene fikk blomsterkranser på hodet som takk. Verket kan knyttes til hedenske tanker om å spise andres kropper for å få disses styrke, og inneholder også elementer forbundet med magi. Verket ble skapt i en vanskelig periode av Smiths liv, da hun ble skilt og hadde en vanskelig kamp om omsorgen for barna. Smith så på måltidet som en overgangsrite eller som starten på noe nytt.

Celebration of the Holy Squash
Som datter av en kristen begravelsesagent kjente Smith godt til kristne og ikke-kristne tanker om død og gjenoppstandelse. I Celebration of the Holy Squash fra 1971 parodierte hun utviklingen av kristendommens tro og ritualer ved å skape sin egen religion rundt en hellig squash. Hun samlet venner til fest, de mediterte sammen, og Smith serverte så mat i en stor uthulet squash. Squashen ble senere støpt om, som et relikvium etter en hellig begivenhet. Sammen med vennene gjennomførte hun så en tidagers seremoni som blant annet innebar å tilbe relikviet, og å avholde en squash-dåp og en squash-messe. Med dette verket skapte hun en feministisk religion, basert blant annet på squashens evne til å gi føde og på de feminine antropomorfiske formene. Dette i motsetning til den for Smith problematiske tilbedelsen av en moderlig gudinne som kristendommen innebar. Ved å skape en helt ny fortelling ønsket hun å utfordre patriarkalske narrativer.

Feed me
Dette verket var et av Smiths første performancearbeider, og ble utført i San Francisco Museum of Conceptual Art i 1973, som del av et større performance-arrangement. Smith satt alene og naken i et adskilt rom en hel kveld, og var omgitt av ting som kunne brukes til å "mate" henne, som kroppsoljer, parfyme, vin, musikk, blomster, te og marihuana. Smith ser i denne sammenhengen på mat som noe sanselig, knyttet til berøring, smak og lukt. I løpet av natten kom besøkende inn til henne en og en, mest menn. Hun fikk blant annet ryggen skrubbet, røyket marihuana, drakk vinen, hadde en transformativ opplevelse med en besøkende og hadde samleie med tre.

Jeg ventet for å se om mennene ville forstå verket, om de ville forhandle med meg for å finne ut om det de tilbød, faktisk var noe jeg ønsket eller ville like. Å gi meg et tilbud eller en gave.

I og med at en naken og sårbar kvinne tilbrakte en kveld med mannlige deltagere i en utstilling arrangert av en mann, kunne man fristes til å se det som antifeministisk. Men tvert imot leses det av assisterende professor i kunsthistorie Jennie Klein, som har publisert en rekke artikler om Barbara T. Smith, som svært viktig. Klein mener det inneholder en rekke temaer som fortsatt opptar feministiske kunstkritikere i dag, som bruken av og betydningen av kvinnekroppen, kvinnelige kunstneres stilling i forhold til mannlige kunstnere og mannlig styrte institusjoner, og rollen som den feministiske kroppskunsten spilte på 1970-tallet i Sør-California. Verket utfordrer kunstmuseet som institusjon. I 1970 protesterte en kvinnelig kunstnerorganisasjon over mangelen på verk av kvinnelige kunstnere på tidens store museumsutstillinger. Dette var starten på en kamp for likestilling innen kunstinstitusjonen som fortsatt ikke er avsluttet. Med verket Feed me plasserte Smith seg selv inne på det tradisjonelt "maskuline" museet som en levende skulptur, i stedet for å ta avstand fra museet som utstillingssted. Flere mannlige kunstnere i samtiden hadde også brukt nakne kvinner som del av sine verk, blant annet representert ved Yves Kleins bruk av kvinner som "malerpensler". I Feed me endret Smith den passive, nakne kvinnelige modellen til en aktiv agent.

I verket var Smith oppmerksom på matens betydning i kvinnens posisjon som livgiver og forer. Mens mange av de feministiske kunstnerne som omgav henne, arbeidet med tema knyttet til sin rolle som mødre og livgivere, ba Smith det i hovedsak mannlige publikummet om å mate henne. I prosessen søkte hun også å skape en slags feiring av åndelig og erotisk overskridelse.

Udødelighet for de usynlige
I Intimations of Immortality fra 1974 installerte Smith en parkbenk i et galleri. Hun inviterte kvinner som vanligvis satt i parken i nærheten, til å ta plass på benken, mens hun selv satt i parken. Kvinnene var hjemløse og alkoholiserte, tilbrakte dagene med å spille kort og sladre i parken, og var vanskelige å overtale. Ved å skape dette verket ønsket Smith å ære en gruppe kvinner, nemlig de eldre og hjemløse, som var visuelt usynlige i 1974. Hun mente de fortjente en sjanse til udødelighet, snarere enn å bli glemt. Da hun skapte verket, var Smith selv veldig fattig. Selv om hun var kunstner, et yrke som vanligvis kaster lite av seg økonomisk, men som i det minste innebærer et liv med et høyere kall, så hun liten forskjell på seg selv og disse kvinnene. Ved å invitere dem inn i verket endret hun deres marginaliserte eksistens til en historisk dokumentert begivenhet. Verket pågikk i en måned, og i denne perioden fikk de hjemløse kvinnene lunsj og honorarer. Smith skaffet dem også medisinsk behandling i etterkant. Verket ble avsluttet med en parade gjennom Los Angeles' gater.

Å endre Los Angeles' geografi
Smith kom selv fra en bedre bydel i Los Angeles. På 1970-tallet var byen preget av stadig større skiller mellom bydelene, og en rekke arbeidere fra byens Ford- og manufakturfabrikker bodde i de nedre delene. Flere av Smiths performancer, blant annet Celebration of the Holy Squash, inneholdt parader gjennom Los Angeles' geografiske områder, og Smith gjennomførte disse for å framheve byens stadig mer adskilte områder.

I 1975 skapte Smith en performance som inviterte publikum til å gjenopptegne byens kartografi, ved å delta i et antikapitalistisk arrangement uten noen klar produktiv hensikt. A week in the life of ... skulle støtte et lokalt kunstnerkollektiv. Performancen startet i et galleri, og det velkledde publikummet skulle by på 36 adskilte enheter av Smiths tid. En profesjonell auksjonarius solgte et opphold i en badstue, et besøk til unike steder, et måltid vannmelon, en piknik på gulvet i en bank, og en hel uke av Smiths liv. I løpet av denne uken ville hun flytte inn i kjøperens hjem og leve i tråd med denne personens livsstil hele uken. Alle tidsenhetene unntatt én ble solgt, og skribenten Laurence Grobel kjøpte den hele uken som en del av sin research til artikkelen "Performance Live!". Minst en av tidsenhetene omhandlet mat og ernæring, og kunstneren Rachel Rosenthal kjøpte en brevveksling med Smith. Hun brukte utvekslingen av brev til å utforske sitt ambivalente forhold til mat. I motsetning til mange kvinnelige kunstnere i perioden, som knyttet mat til avsky og ambivalens, knyttet Smith mat til nytelse. Hun var også villig til å vise fram en kropp som ikke hadde vært nektet god mat. Mens fett historisk sett har hatt en rekke positive konnotasjoner, er det ikke slik i dag, noe som har fått kvinner til å utvikle usunne relasjoner til egen kropp. Smith ønsket å feire gleden over god mat, og derfra er veien kort til feiringen av seksuell glede og tilfredsstillelse.

Stadig aktivitet
Det tok lang tid før Smiths verker, da i form av dokumentasjon av performancene, ble vist i særlig grad på utstillinger. En utstilling ble avholdt i 1974, og en annen stor retrospektiv utstilling ble vist ved Pomona College i 2005, på stedet der hun først begynte som ung kunststudent. I tillegg har hun deltatt på flere større gruppeutstillinger de senere årene. Nylig var hun representert på OCAs utstilling «Whatever happened to sex in Scandinavia», da med verket Field Piece. Hun skal ha blitt inspirert til å lage denne monumentale skulpturen ved synet av gresstrå på et jorde. Skulpturen besto først av 180 høye "gresstrå", og Smith brukte årene fra 1968 til 1972 på å lage disse for hånd sammen med assistentene sine. Omkostningene var betydelige, og verket krevde mye eksperimentering. Publikum ble oppfordret til å kle av seg og gå inn i verket. Lyset ville da tennes, og en harmonisk summing ville lyde, trigget av betrakterens nærvær. Smith har selv sagt om verket at det er sterkt knyttet til eksistensielle spørsmål. Mens det er en hel verden som omgir oss, eksisterer den ikke virkelig eller får ikke virkelig mening unntatt nettopp der du selv befinner deg.

Tekst Line Ruud Ørslien / Vegard Kleven

Barbara T. Smith

Emner

Relaterte kunstverk

Sarah

Uten tittel, original

Uten tittel, original

Uten tittel, original

Kroppen min er fin

Aftentimen

Naturist Selfie

Nemi tegneseriestripe 4

Jazz hands

Par

Pardans

Par og stjerner

To svevere

To kvinner

Elskere på benk

Cambré

Figure IV

Figure

Figure III

Figure II

Relaterte kunstverk