Sakte kunst

Forrige

Neste

Av Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan.

KUNST 6-2013: Slow Food har nok de fleste hørt om, men Slow Art? Husk begrepet, for Slow Art er i ferd med å bli en global bevegelse.

LONDON (KUNST): I april hvert arrangeres Slow Art Day. Bak denne bevegelsen står newyorkeren Phil Terry.

- Slow Art Day er en reaksjon på hvordan kunst konsumeres på gallerier og museer. Folk kaster et raskt blikk på hvert bilde og ser i gjennomsnitt åtte sekunder på et kunstverk før de ruser av gårde til neste, og slik unngår de å få med seg kunstens dypere innhold.

Phil Terry er verken kunstkritiker eller historiker, men administrerende direktør for Creative Good, et konsulentfirma som lærer bedriftsledere hvordan de kan få bedre relasjoner til kundene sine.

- Vendepunktet for meg kom da jeg besøkte en utstilling i New York kalt Action / Abstraction. Jeg ble stående en time foran Hans Hofmanns maleri Fantasia. Jo lenger jeg så på det, desto mer så jeg, og helt spontant begynte jeg å lage en masse koblinger, ikke bare til kunst, men også til livet generelt. Og bak meg hastet folk forbi.

Terry ba fire bekjente bli med ham til The Metropolitan Museum of Art for å se på noen malerier, og det langsomt; veldig, veldig langsomt.

- Responsen deres var utrolig positiv. De følte seg beriket av opplevelsen, noe som ga meg ideen om å gå videre og få med meg folk, ikke bare i USA, men rundt i hele verden.

Slow Art Day organiseres gjennom Internett (www.slowartday.com). En frivillig velger seg et galleri, et museum eller en kunsthall, og så kan man registrere seg for å møte frem på denne dagen.

- Etter å ha sett lenge og vel på hvert verk, spiser man lunsj og diskuterer sine opplevelser av det man har sett.

Terry er ikke den eneste som anbefaler Slow Art. New York-kunstneren Tim Slowinski begynte å bruke begrepet på slutten av 1980-tallet og hevdet at kunst skulle skapes langsomt for å oppnå tilstrekkelig dybde. Hans idé ble tatt opp av to ledende kritikere, Michael Kimmelman og Robert Hughes, sistnevnte da han opponerte mot rask, overfladisk kunst av Damien Hirst.

Robert Hughes er en av tungvekterne blant kritikerne, og hans bok og TV-serie The Shock of the New, som kom i 1980 og som handlet om kunsten etter impresjonistene, anses som en milepæl og lærte en hel generasjon om samtidskunst. Men Hughes er ikke mye positiv til utviklingen etter dette og mener at kunsten skades av markedets penge- og publisitetshunger. Behovet for å synes i massemedia fører til kompromiss med innholdet for å kommunisere raskt, omtrent på samme måte som reklamen.

Hughes ser saken i et lengre historisk perspektiv. Ikke fordi han er en tørr akademiker eller bakstrever, men fordi han savner den humanismen som han mener utgjør sjelen i god kunst og som er blitt borte. I samtidskunsten savner han det ansvaret som tidligere generasjoner gikk i bresjen for; å tolke og vise hva samtiden handler om. Som Goyas Krigens katastrofer eller Pablo Picassos Guernica. Han ser ingen ting i den unge generasjonen som når opp mot Anselm Kiefers verk og Paula Regos malerier. Hughes ser dem som få, levende lysglimt, kunstnere som griper dypt inn i seg selv og klarer å videreformidle kunst som maner til ettertanke. Kunst som skapes langsomt, men alvorlig og intenst og som skal gripe oss på samme måte.

Hughes er på oppdrag for Slow Art, og han tviler ikke et øyeblikk på hvor endringen i samtidskunsten satte inn. Det var da Fast Art begynte, morsomt og raskt. Hughes anser Andy Warhol og hans silketrykkmalerier av Elvis Presley og Marilyn Monroe, hvor Warhol benyttet fotografier som han overførte til lerret, som innledningen på Fast Art. Hughes oppfatter Warhols måte å kommunisere raskt på, samt hvordan han skaper publisitet, som en slags mal for kommende generasjoner av kunstnere. Prakteksempelet er Jeff Koons som helt og holdent er viet til markedet og penger, mener Hughes, og som dessuten er totalt selvopptatt og til og med mener at han befinner seg på samme nivå som Michelangelo.

Det sies iblant at vi får de politikere vi fortjener. Kanskje har vi også de kunstnerne vi fortjener, mener Hughes. At den overfladiske, raske kunsten speiler vår samtid. Men det finnes tilstrekkelig mye alvor både blant allmennheten og en del kunstnere til at kunstens sjel kan reddes. Og den redningen er Slow Art. Ideen har begynt å ta av; i debatten og i kunstverdenen, også globalt. Phil Terrys innfall har lyktes over all forventning, og i år ble Slow Art Day holdt på mer enn 100 steder rundt om i verden.