Petite Werenskiold Skaugen
|
Petite Werenskiold Skaugen er oldebarn av selveste høvdingen Erik Werenskiold, og en sterk og selvstendig kvinne med bilder som har vært populære i Kunstklubben gjennom mange tiår. Aktuell Kunst møter kunstneren som mestrer å bli fargerik i en sort drakt.
- Velkommen, hilser en begeistret Petite oss i sin leilighet på Fagerborg i Oslo. - Huset er en del av Jessenløkken som ble bygget i 1923 da arkitekt Hals var byplansjef i Oslo. Det er et eksempel på harmonisk klassisk byarkitektur. Rommene, de ytre og indre, er i balanse, derfor valgte jeg å bosette meg her. Arkitektur er en viktig del av min hverdag. Vi behøver vakre omgivelser. Jeg er overbevist om at mennesker blir både gladere og friskere i en estetisk hverdag. Hvis jeg var politiker, ville jeg engasjert meg mye for eksempel med sykehusarkitektur og utsmykking. Vi trenger daglige mentale løft som vår estetiske hverdag bør gi oss. Men kom inn, kom inn.
Hun vinker oss inn på kjøkkenet som er fylt med hennes egen keramikk. På et bord ligger en av hennes keramiske skulpturer; en turkis kvinne som danner et fat med kroppen sin.
- Som kunstner bør man være leken, åpen og sta. Jeg liker godt å prøve meg frem med forskjellige materialer. Jeg har arbeidet med skulptur og keramiske relieffer, skulptur og maleri. Jeg putter en banan på dette fatet, da reagerer menn. Humor er viktig. Det er viktig å være gæren på en riktig måte og ikke riktig på en gæren måte, ler Petite høyt og hjertelig og peker på sin blå kvinneskulptur men en liten mann på hodet.
- Menn lurer på om det er slik kvinner ser på dem, små og unnselige. Jeg sier kanskje at det heller er et symbol på at menn har en stor plass i kvinnesinnet, men tolkningen overlater jeg til betrakteren. Jeg kan lage en beretning som kan tolkes på mange måter. Hvis jeg og kunsten min klarer å formidle noe vakkert, som gir flere assosiasjoner til tilskuere, ville jeg være fornøyd. Nei, nå snakker jeg mye. Jeg blir fort revet med; dere skal jo få kaffe, avbryter Petite seg selv.
Barndom blant kunstnere
Leiligheten i Fagerborggaten nærmest puster kultur. Bokhyllene opp til taket bugner av god litteratur, et piano ruver på kjøkkenet, og folkekunst fra alle verdens hjørner fyller hyller. På veggene henger malerier og tegninger, signert hennes oldefar Erik Werenskiold og en rekke andre kunstnere som Ludvig Eikaas, Johs Rian, Ulf Valde Jensen og Petite selv. Hun peker på et halvferdig maleri som oldefaren aldri fikk fullført av hennes mor før han døde.
- Mange av bildene har jeg fått av min far som tok meg fast med på Theatercafeen, Kunstnerens hus, Kunstnerforbundet og Kunstforeningen fra jeg var et par år gammel, så jeg traff mange eksentriske kunstnere i min barndom. Kunstens vei ble et naturlig valg for meg. På mange måter skulle jeg levd for hundre år siden. På den tiden var kunstnerne mer fokusert på kulturtilbudene og hadde et samlet engasjement. Man var fokusert på "boken" som kom ut, "det nye teaterstykket", "utstillingen" og "den nye komposisjonen". Det virket samlende og ga i større grad muligheter for diskusjon. I dagens verden er det en umulighet å oppdatere seg i alle aktuelle kulturtilbud.
Til Mexico alene
Petite trives med en forutsigbar hverdag, men blir det for mange dager i trygge omgivelser, må hun overraske og utfordre seg selv. For et par år siden, tok hun et års avbrekk på reise til diverse land: Mexico, Tyrkia, Spania, Arizona, California og New York - alene.
- Det ga meg utvilsomt fornyet inspirasjon og mot. Jeg tok med mine indre bilder hjem, og bearbeidet dem da det konkrete ble visket ut. I Mexico arbeidet jeg med silketrykk, sang i kor og lærte mye spansk. Den indianske koloritt var svært inspirerende. Men det var krevende å bo i et land med så store klasseforskjeller. Vil dere ha mer kaffe? Jeg har mye på hjertet. Nei, melken koker visst over!
Petite forsvinner en rask tur inn på kjøkkenet, og kommer tilbake med to store keramiske kopper med kaffe latte.
- For øvrig vil jeg fortelle at jeg alltid har brukt mye tid i gallerier i utlandet. Senest i Uffizi Galleriet i Firenze i påsken, hvor jeg hadde glede av å se Sandro Botticelli og Renessanse-kunstnerne.
Helt nye bilder i ny "stil" til Kunstklubben
De siste bildene Petite her presenterer i Aktuell Kunst virker som en frigjøring fra det figurative og det fabulerende som er karakteristisk for hennes fantasiverden.
- Alle mine bilder har en ornamental oppbygning, Jeg søker balanse. I mine tidligere arbeider har jeg ofte vært inspirert av folkekunsten, som har en ærlighet og et enkelt formspråk som berører meg. I disse mer abstrakte komposisjonene er det en mer meditativ fortelling. Det koloristiske er likevel alltid i fokus i mine bilder. Jeg ønsker å lage stemninger hvor tilskueren åpner for sin egen fantasi. Som kunstner må man lytte til sin egen indre stemme, og være ærlig, avslutter Petite og setter seg foran pianoet og spiller til ære for fotografen. Musikk fyller den vakre leiligheten.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas