Skate-kunst

Forrige

Neste

 

Av Tekst Anders Malm Foto Dino Trto.

KUNST 2-2013: Vegg i vegg med en moské på Grønland i Oslo presses, skjæres, pusses og lakkeres skateboardplater for hånd. Woodland Woodworks lager skulpturer som du kan rulle rundt i gatene på.

- Vi ser på dette som kunst. Men det skal gå an å skate på denne kunsten, i motsetning til en skulptur som bare skal stå der, forteller Ruben Aas Arvesen til KUNST.

I en verkstedhall i Urtegata på Grønland i Oslo lyser skarpe industrilamper opp skyer av støv som settes i bevegelse under produktutprøvingen. Testpilot Aas Arvesen setter en 360-flip på egenpresset brett og ruller videre over betonggulvet mot noen paller med bjørkefiner. Fineren ligger klar til å presses sammen i sju lag med lim i mellom, og formes til den ønskede shape'n. I en sport hvor amerikanske merkevarer og slang dominerer, utgjør Woodland Woodworks en underlig fugl.

Klemt inn mellom Securitas' hovedkontor og Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen ligger verkstedhallen som huser landets mest hardnakkede skateboardprodusenter. Brettene til Woodland Woodworks er håndpressede, håndskårne, håndpussede og håndlakkerte. De to siste delene av prosessen er mest tålmodighetskrevende, men gir også størst tilfredsstillelse.

- Vi prøver å gi oss etter en fire–fem runder med pussing og lakking, men det er ikke så lett. Det blir en slags mani. For hver runde blir overflaten smoothere og blankere, og brettet blir finere og finere å se på, forteller gründer og kunstner Lars Kjemphol.

Det er nettopp der verdien i dette arbeidet ligger, i å skape noe som ikke er masseprodusert. Man skal se at brettet er laget av menneskehender, mener han.

Resultatet av slitet er kanskje vakkert, men det er ikke interessant i seg selv, ifølge guttene. Det interessante oppstår når man trår opp på håndverket og skaper opplevelser for seg selv og andre ute i gatene. Hva kan kunst være hvis man tar den med ut på asfalten? Hva kan skateboard være hvis man tar et steg tilbake og ser på det derfra?

Tjuvlånte verksted

Inspirert av DIY-kultur og Josef Beuys' kunstteorier begynte Kjemphol å produsere sine første brett i 2009 på smuglånt verkstedplass på Kunsthøgskolen via en venn som gikk der, og på en velvillig vaktmesters nåde. Beuys insisterte på at kunst på en effektiv måte skulle påvirke menneskers dagligliv, og han ønsket for eksempel at hans forelesinger på Kunstakademiet skulle være åpne for alle.

Siden de første batchene så dagens lys i 2009, har Woodland-kollektivet vokst jevnt og trutt, både i antall og produksjonshastighet. Med finerpressen som sentrum graviterer en løst sammensatt sverm av skateinteresserte rundt i verkstedhallen. Pressen, som selvfølgelig også er egenkonstruert, består hovedsakelig av to hydrauliske jekker og kraftige springfjærer på et reisverk av stål. Både Lars Kjemphol og Ruben Aas Arvesen er utdannet ved Kunstakademiet ved KHiO. I dag utgjør de to kjernen i Woodland-kollektivet, som forsøker å file ned grensen mellom kunst, håndverk og skating.

Brettene er suvenirer

J- eg er kunstner, og prøver hele tiden å finne nye måter å drive med kunst på. Mye av kunsten i dag har gjemt seg bort i gallerier, og leverer faste premisser for en viss type publikum, forteller Kjemphol.

- Vi forsøker å unngå de etablerte kanalene. Vi lager kunst for folket, setter hjul på den og ruller rundt i gatene på den. Kunstverdenen har sine standarder for hva som er kunst og ikke, på samme måte har skateverdenen sine standarder for hva som er ekte og ikke. Dette er det interessant å pirke i, mener han.

I ordinære kunstgallerier har man som oftest ikke lov til å komme nær verkene, og i alle fall ikke berøre dem. Hos Woodland Woodworks oppfordrer de kjøperne til å herje med dem, sparke og skli på dem.

- Og så kan man eventuelt henge brettet opp på veggen etterpå, mener Kjemphol.

Selv om guttene vil lage skulpturer man kan gjøre flips, slides og grinds med, har det viktigste likevel vært å skape en happening, en hendelse som utspiller seg innenfor et bestemt tidsrom og som folk kan fortelle hverandre historier om. Brettene er bare suvenirer, det er fortellingen om Woodland som er kunstverket.

Utstilling på Øyafestivalen

Det er ikke til å komme fra at et håndlaget brett fra Woodland er noe dyrere enn dem du vanligvis finner i butikken. Mellom 1500 og 1800 kroner må du ut med for å sikre deg en rullende skulptur. Alle brettene blir signert og nummerert.

- Først må en potensiell kjøper spore oss opp, og det er ikke så lett. Vi selger ikke brettene via noen butikk, så de må komme ned hit på verkstedet og kjøpe av oss personlig, forklarer Kjemphol.

Under årets Øyafestival kom Woodland inn på festivalens kunstkvote. De demonterte brettpressen og flyttet hele produksjonen inn på festivalområdet. Mange hyggelige folk stakk innom den provisoriske produksjonshallen, men festivalstanden har foreløpig ikke generert noen enorm pågang. Et besøk backstage resulterte imidlertid i at villbassene i Odd Future nå triller rundt i verden på Woodland-brett. Det samme gjør Norges egen Bob Dylan, Jonas Alaska.

Woodland Woodworks disponerer lokalene i Urtegata gratis, mot at de utfører noe vedlikeholdsarbeid på bygningen. Fra tid til annen blir samtalen avbrutt av hamring på den nedtaggede garasjeporten som utgjør inngangsdøren til verkstedet. Det er brukere av Frelsesarmeens suppekjøkken rett over gata som vil søke ly for det korte skyllet med sommerregn.

Hva med et Viskum-brett?

Både Lars Kjemphol og Ruben Aas Arvesen drømmer om at de en dag skal kunne leve av geskjeften. Men de ønsker likevel ikke å bygge opp Woodland som en tradisjonell merkevare, virksomheten skal vokse sakte og organisk.

- Vi ønsker ikke å låse oss til noen spesiell visuell profil eller logo. Vi ser på oss selv som en slags bevegelse hvor videokunst, brettproduksjon og skating inngår, forteller Aas Arvesen.

- Hvis fire personer jobber fulle femdagersuker, kan vi produsere kanskje 25 brett, så det sier seg selv at det ikke er snakk om noen storskalaproduksjon, legger Kjemphol til.

Flere kunstnere har allerede malt sine motiver på Woodland-brett. Kontroversielle Morten Viskum er en av dem, og har malt to motiver med sin patenterte avkappede menneskehånd. Flere kunstnere vil bli invitert til å følge ham.

Savner individualitet

Spaserer man rundt på Grünerløkka en sommerdag, kan man ofte få inntrykk av at det er det stedet i verden med størst rullebrett-tetthet; førtiåringer i joggesko vaggende på longboard, jenter i korte dongerishortser svinger på nyproduserte retrobrett i plast etter modell av de gamle bananbrettene fra 1970- og 1980-tallet. Skateboard har blitt stuerent og allemannseie.

- Jeg synes det er flott at skateboard har vokst seg så stort, og har ikke noe ønske om å diktere hvordan folk skal utøve sporten. Men jeg savner litt mer personlighet og individuell stil i skateboard-kulturen i dag, folk gjør stort sett de samme triksene og hører på den samme musikken, sier Kjemphol.

På det mørke, støvete verkstedet i Urtegata er de foreløpig trygt skjermet for kommersialisering og leskedrikksponsede kjempearrangementer. I en tid der de fleste amerikanske skateboardmerker har flagget ut produksjonen til Kina, insisterer guttene på verdien av å meisle ut sin egen fjøl, med alt hva det innebærer av slit og oppharvede hender.

- Det er ikke noen grunn til å sitte og furte. Finner man ikke det man leter etter der ute, får man skape det selv, sier Ruben Aas Arvesen.

Slik foregår prosessen:

Sju lag norsk bjørkefiner limes og legges i pressen over natten. To lag kuttet i bredderetning for å kunne gi brettet den riktige formen, og fem lag kuttet i lengderetning for styrke og spenst. Ut av pressen kommer en finerklump på om lag 30 ganger 90 centimeter som tegnes opp og skjæres ut, enten med båndsag for grovere former, eller stikksag hvis silhuetten skal være mer finurlig. Kantene avrundes grovt med en fres og pusses deretter for hånd. Så skal fjølen pusses, oljes og lakkes, pusses, oljes og lakkes, så mange runder man gidder. Borre opp hull, montere på truckere og hjul, rulle ut i verden.