Lise Simonnæs
|
Lise Simonnæs - Små titteskap i pleksiglass med mystiske, drømmende og vakre bilder malt på organza-lerret
Boksene til Lise Simonnæs er som små teaterscener der du ser inn i en vakker og poetisk, men likevel surrealistisk verden. Scenen er noen ganger konstruert med flere lag gjennomsiktig organza-lerret bakover i boksen, slik at du kan skimte de ulike handlingene eller planene i bildet. Figurene flyter, svever og hopper. Vi ser små piker i hvite blondekjoler som holder små hemmeligheter i hendene. De små pleksiglass-verdenene bærer også på små hemmeligheter.
Første gang jeg så Lise Simonnæs' bilder var på Galleri A i Oslo i 2005. Jeg ser mye kunst, og noe biter seg fast. Jeg husker at jeg tilfeldigvis passerte galleriet, og ble utrolig nysgjerrig på disse boksene med vakre malerier i små titteskap, og måtte inn. Figurer fløt eller svevet rundt i en vektløs tilstand i et slags rom med lukkete øyne. De var som om de drømte, eller var det drømmen vi så på? Var de sjeler på vei et sted? Engler? Var de i en flytende tilværelse på vei til eller fra noe? Det hele var så sart, feminint og vakkert, og de små titteskapene skapte flere spørsmål enn svar. Tre år etterpå fikk jeg en invitasjon fra Hole Artcenter der den samme kunstneren stilte ut nye bilder. Denne gangen holdt jentene små hemmeligheter i hendene sine. Noen var satt sammen i røde rom med trapper. Andre var omringet av en eventyrskog.
- Jeg skjønner at folk kan finne bildene mine litt dystre eller skumle. Det er ikke bevisst fra min side, men jeg har nok en dragning mot det mystiske og mytiske. Poesi er også et stikkord. Jeg leter etter en stemning eller klang. Jeg vil finne roen og stillheten i en vektløs tilstand. Tilstanden kan sammenlignes med å sove samtidig som man er våken. Jeg har fra jeg var liten likt å jobbe med bitte små pensler i et nitidig nøyaktig uttrykk. Det blir en slags meditasjon.
Vi møter Lise i hennes hjem på Smestad. Da hun og mannen kjøpte det arkitekttegnede huset fra 1952 skulle de kun forandre litt. Det endte med at huset ble totalrenovert, og fikk et lite tilbygg med nordlys som gjør at plantene trives ekstra godt. Kveldstimen her inne er helt spesiell. Lise tar oss med inn i et åpent rom med stue og kjøkken, der et enormt skrivebord utgjør atelier- og arbeidsplassen hennes med et stort landskapsbilde i tung gullramme over.
- Vi har arvet det maleriet, men kan ikke finne ut hvem det er som er kunstneren. Men det er utrolig vakkert. Jeg tenkte egentlig jeg skulle skaffe meg et atelier, men jeg får gjort mye mer ved å jobbe hjemme. Da kan jo også mann og barn se noe til meg; her maler jeg flere timer dag og kveld, forteller hun mens hun lager caffe latte. Art through the ages av Gardner ligger på det store trebordet, og avslører et grunnfag i kunsthistorie fra universitetet. Hun har også pedagogikkutdanning samt utdannelse som tekstilkunstner fra Bergen Kunsthåndverkskole i 1982. Siden da har hun jobbet utelukkende som kunstner, med sin første separatutstilling i 1988. Det er likevel i billedkunsten Simonnæs har funnet sin helt spesielle teknikk hvor hun kombinerer tekstil, maleri og pleksiglass. For åtte år siden lokket kjærligheten henne og tre barn over fjellene til Oslo, fra barndomsbyen Bergen.
- Den tredimensjonale arbeidsmetoden kom jeg frem til på Kunsthåndverkskolen, men teknikken ble lagt på hylla da jeg og kollegaen min Ellen Svensen fikk så mange utsmykningsoppdrag. Alt begynte med at vi skulle lage gardiner til et utsmykningsoppdrag på Cafe Opera i Bergen. Da jeg flyttet til Oslo, måtte jeg på nytt finne mitt uttrykk. Vi hadde levd i et slags kreativt felleskap, og plustelig stod jeg på egne ben. Heldigvis var respons positiv fra første stund.
En katt grafser plustelig på det store vinduet, og vil inn. Den kommer smygende og vil kose med matmor Lise og oss.
- Den mistet moren sin tidlig, og og jeg har hørt at det kan gjøre katter veldig kosete. Stakkars, hun ble nesten knust da hun ble påkjørt for en stund siden, men hun klarte å karre seg hjem til oss. Lise setter katten fra seg, og den fortsetter å klø seg mot bena våre. Hun tar frem et bilde med sine svevende figurer, der hun fikk naboungene ut i svømmebassenget og lot dem flyte rundt i store, flagrende kjoler som hun fotograferte.
- Jeg liker denne magiske, nesten surrealistiske verdenen. Jeg er også fascinert av vann, og figurene er i et grenseland mellom det svevende og flytende. Det er indre bilder. Jeg holder nå på med en utsmykning med flytebilder til Statoil-Hydro, og var ute på en av plattformene. Det er en underlig verden der ute; isolert, som en parallell verden til hverdagen på land.
- Det er svært intimt med slike tittekammere, vi blir nesten som kikkere?
- Ja, det blir som ulike scener jentene er lukket inne i, en liten verden på veggen, som vi får små glimt av. Hun setter seg ved skrivebordet med en syltynn pensel, og viser hvordan hun jobber; først med den malte MDF-platen som bakgrunn, deretter første lag med silkeduk i en viss avstand til bakgrunnen, montert i en pleksiglassramme. Noen ganger kommer enda et silkeduklag og en pleksiglassboks. Til slutt settes delene sammen. Maleriene må hele tiden tilpasses de andre figurene og elementene malt på lagene bak. - Jeg er egentlig en utålmodig person, men med disse bildene kan jeg sitte i timesvis og pusle, smiler Lise og møysommelig legger ørlite mer hvitt på blondekanten til en av pikene.
For et par år siden fant nemlig Lise et hvitt blondeskjørt på et kostymelager på NRK. Hun får døtrene og venninnene til å ta det på og fotograferer dem. Deretter klipper hun ut de fotograferte jentene, lik papirdukker, og bruker disse som grunnlag for maleriene sine. Resultatet av dette ble serien med små jenter med lukkede hender om små hemmeligheter.
- Når jentene får på dette skjørtet ser det ut som om de føler seg litt annerledes, de retter ryggen og blir nesten som prinsesser. Alle kan relatere seg til barndommen når de ser disse jentene, så bildene blir personlige for de fleste betraktere.
I enkelte bilder er en av jentene med den lille hemmeligheten i hånden omringet av en eventyrskog med enorme blomster. Blomstene er inspirert av gamle grafiske stikk. I andre bilder er det røde, arkitektoniske rom som er miljøet rundt jentene, der ofte to eller tre figurer er i samme boks, men avskilt av en trapp eller et annet skille. Slik vokter de hver sin lille hemmelighet, hvert sitt rom i rommet og hvert sitt lag inne i boksen, lik i en drøm eller en bevissthet.
- Figurene har ingen kontakt med hverandre, og er adskilt i hver sin verden, enten på hver sin silkeduk, eller i et malt rom i det malte rommet. Men hemmeligheter er ikke alltid negativt, ikke ensomhet heller. For selv i sosiale sammenhenger er man alene i seg selv, avslutter Lise mens hun forsiktig lukker den ene verdenen hun maler på og setter på pleksiglasset.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas