Silvia Papas - I paint what I see

Fra Aktuell Kunst 5/2009:

Silvia Papas - Glamorøs samfunnskritiker

- Jeg ser på alle mennesker som unike individer, og i bildene mine får alle kvinnene en kulørt farge. De står frem fra bakgrunnen som er monokrom, og bygget opp av 16 grånyanser. Highlight-feltene er i sølv. Hvert menneske er spesielt, hvert menneske er komplisert. Men vi lever i en kaotisk verden, og dette vil jeg vise med mine kaotiske by-scener.

Silvia Papas er en kunstner med hele verden som sitt marked. 29. oktober skal hun stille ut i Louvre i Paris med 300 andre kunstnere, deriblant Elling Reitan fra Norge. I 2010 venter også utstillinger i New York, Spania, Norge og Italia, samt en stor retrospektiv utstilling i Sverige. First Hotel G i Göteborg har utsmykket hele hotellet med kunstnerens bilder, og her i landet har restauranten Alex Sushi i Oslo malerier av Papas hengende på veggen. Papas' uttrykk og virke kan sammenlignes med en reporter som maler det hun ser; det perfekte samfunnet vårt. Bildene er like perfekt malt og velkomponert som det samfunnet hun skildrer. Et sted midt imellom oppstår det en ironi. Silvia skildrer nemlig ikke lenger samfunnet, hun kritiserer det med en snerten eleganse og en glamorøs og delikat illusjon. Alle er vi ofre for disse kreftene og det ensidige fokuset på velykketheten, også kunstneren selv. De vakre og glamorøse kvinnene fremstilles i en verden av overflod og statussymboler. Glatte, sensuelle og forførende bilder med knallrøde leppestifter og skinnende biler signaliserer "det gode liv". Men beskjedene Capitalism og Nothing compare to you tagget på husveggene og en sammenkrøllet boks med cola-light minner oss om at det kanskje ikke er så enkelt likevel. En kvinne som bærer et barn under armen uten videre engasjement, en annen kvinne som haster av gårde uten tilsynelatende glede, en kvinne som poserer stivt på en motorsykkel, og to unge jenter som kommer faretruende rett mot oss. De ler og smiler, men det virker også på en måte tomt i denne verdenen. Kvinnene er for opptatt av seg selv, å bli sett, bli vurdert.

Pop-art og Michelangelo
Vi møter Silvia i Galleri Pingvin i Oslo som er hennes faste galleri i Norden. Hun er her på et kjapt besøk kun for Aktuell Kunst og for å vise sine tre nye motiver og serigrafier. De detaljerte veskene og kjolene i bildene er designet av kunstneren selv. Modellene er familie og venner. Bakgrunnen og gatemotivene er fotografier fra New York. Med ti gråfarger, fire rødfarger, fire gulfarger og tre sølvfarger gjengir hun sirlig nøyaktig vår urbane virkelighet med et billedspråk vi kan gjenkjenne fra pop-art: Motivene er delt opp i utallige felter, et komplisert mønster. Der er byens fargevelde "oversatt" til 16 grå toner. Hvert felt får sin fargenyanse, som er perfekt dekket med jevn farge i tre lag. Silvia blander gråtonene fra sort til den lyseste valøren, og atelieret er fylt opp av utallige flasker med farger. Slik jobber hun seg frem nesten vitenskapelig, og harmonerer fargefeltene mot hverandre. Bildene males liggende flatt og støtt på bordet.

- Jeg henter inspirasjon fra pop-arten og har lenge vært opptatt av amerikansk kunst. Men det figurative er også viktig for meg, og den italienske, kunsthistoriske tradisjonen. Kunstnere som Michelangelo, Rafael og Caravaggio er mine forbilder. Michelangelo var den perfekte skulptør, maler og arkitekt. Jeg vil kalle han et geni; det er nesten umulig å bli best i tre disipliner. Ser man på disse gamle mestrene, var estetikken viktig for dem. Jeg er også en perfeksjonist som setter estetikk høyt. Jeg synes at mye av samtidskunsten i dag mangler estetikk og er for eksperimenterende. Da jeg startet å male i min stil for 15 år siden, var jeg alene om dette i Italia. Nå er det dessverre mange som kopierer dette uttrykket, og pop-art er stort blant italienske samtidskunstnere. Silvia er kledd like elegant som sine unge, perfekte kvinner i maleriene. Hun unnskylder sin litt haltende engelsk, og har med en liten huskelapp.

- Jeg studerer samfunnet rundt meg og bruker mye tid på å observere. I paint what I see. Det er likevel det samme, enten du er i New York eller Roma. Alt i dag skal være perfekt. Too much is not enough, som jeg også skrev som et graffittibudskap på en av veggene i et maleri. For meg er det helt andre verdier man må vektlegge, som familie. Jeg tror folk forstår bildene mine og leser ironien.

Silvia reiser mye, men maler i Padova. Inspirasjonen finner hun i gatene, når hun ser på tv eller leser magasiner eller andre massemedier. Bildene hennes kommuniserer også på tvers av språk.

- Jeg jobber helst om natten, når resten av verden sover. Jeg liker best å jobbe alene for å være fokusert. Det er en egen magi om natten, en egen stillhet.

Bildene til Silvia er nettopp stille, selv om motivet er et bråkete by-kaos. Silvia nikker bekreftende. Det skjer mye i bildene hennes, men alt har perfekt harmoni, akkurat som hos de gamle mestrene.

Bakgrunn innen reklame og fashion
- Jeg jobber for mye til å bli gift. I'm married to my art. Your passion becomes your work, you know, ler Papas med sin litt kjølige eleganse og stille vesen. Hun ble født i Conegliano i 1969 og flyttet til Padova i 1974. Etter endt universitetsutdannelse jobbet hun som motedesigner fra 1988 til 1989, og fra 1990 til 1992 som reklamedesigner og scenograf i Italia og Hellas. I 1993 returnerte hun til Padova for å jobbe med maleriet. Hun søkte noe mer kreativt som reklame- og fashionbransjen ikke kunne tilby, der det etter hvert føltes for kommersielt.

- Som barn malte og tegnet jeg alltid, og vokste opp med en kreativ mor, og en bestemor som var maler. Men jeg tenkte aldri at jeg skulle male bilder og bli kunstner. Skjebnen ville meg vel. Enkelte ganger møter man noen som forandrer livet ditt. Det var en mann som så mine bilder og viste dem til et galleri. Siden 1996 har hun hatt en lang rekke utstillinger i Europa og USA med stor suksess som i Stendhal Gallery og Westwood Gallery i New York, Gallery IN i Miami, Galleria Akropolis i Brescia i Italia, Galleri Casteel i Tyskland og Galleri Pingvin i Oslo. Og i 15 år har hun malt kvinner. Hennes neste prosjekt er å male menn. - Jeg vil male the evolution of men. Mannsrollen har endret seg betraktelig. Mens kvinnen har ervervet mer og mer frihet, er det nesten omvendt for mannen. I Italia er det dessverre vanskelig å være karrierekvinne; menn vil fortsatt ha kvinnene hjemme ved kjøkkenbenken. Men jeg ser at i Norge har man kommet mye lenger. Den italienske regjeringen legger heller ikke forholdene til rette for oss kunstnere. It's hard sometimes. Men jeg må male, hvis ikke, blir jeg syk, smiler hun og retter litt på krøllene.

- Bruker du noe av deg selv i figurene?

- Mange sier øyepartiet og øyefargen er fra meg. Jeg maler alltid kvinner med grønlige øyne.

Likheten er faktisk slående. Slik blir disse kvinnene portretter av kunstneren selv, ute i verden, som en reporter og betrakter av det livet Silvia maler. Men skjønner de, som Silvia, hvilken verden de lever i? Det kan ikke kunstneren svare på.

Ny serie
Sakte endrer Silvia litt på sine motiver, uten å miste det som er signaturen Papas. Planen er å male byene "by night". En blå- og grønnfarge skal også erstatte den gule, rosa eller røde tonen, hun må bare blande seg frem til den perfekte fargen. Og hun skal utforske sine by-bakgrunner. Til nå har New York vært favorittbyen. - Jeg skal lage en serie der jeg reiser rundt, og vil bruke bymotiver fra blant annet Oslo, Madrid, Roma, Milano, Sydney og Wien, og kvinnene i disse landene. En annen idé jeg jobber med, er å male mennesker som har foretatt plastisk kirurgi, enten med små arr, eller dette "superperfekte" resultatet. Vi lever nettopp i en business of illusion.

Fotografen ønsker å bruke den samme bakgrunnen som kunstneren har i sine bilder, og Silvia blir med til Youngstorget. Folk stopper opp og lurer på hvem dette er, men ingen tør å spørre. De bare stirrer på oss. Silvia poserer som en modell, og forteller at hun kjører motorsykkel i fritiden og spiller strandvolleyball i 2. divisjon i Italia. Derfor elsker hun også Miami, der hun kan trene året rundt. Hun ler når vi kommer med en rosa lekeparaply som gir en komisk kontrast til hennes sorte fuskepels og elegante klær, og stiller sporty opp på fotografens ideer. Plutselig kommer vi midt oppe i et hundeslagsmål. Silvia er den kreative, og spør om å få låne den ene hunden. Hun stiller seg opp som sine kvinner, i et slags tablå, med et lite, ironisk glimt i øyet, og sier:

- Det virker som om alle single mennesker i dag har en hund - en bestevenn i en trøblete verden. Men hvorfor går man rundt og bærer på hunden sin?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Silvia Papas - I paint what I see

Emner

Relaterte kunstverk

If You Had It All

Never stop Dreaming

Miami Life

Alfa Romeo, Montreal Woman II

Alfa Romeo, Montreal Woman I

Miami vice

Relaterte kunstverk