Vilt og perfeksjonistisk

Forrige

Neste

Av Tekst / Foto Maren Engelschiøn.

KUNST 3-2012: - Jeg liker å gjøre det lette og absurde mer høyverdig, litt som i pop art, sier Silje Heggren. Den bergenske kunstneren, som er blitt kjent for sine miljøskildringer av uteliv og flyplasser, har nå satt fokus på New York. Her lar hun surrealistiske elementer bryte roen og skape spørsmål.

Vilt og perfeksjonistisk

BERGEN (KUNST): To timer med Silje Heggren og hennes ferskeste malerier er en fornøyelig opplevelse, vel verdt flyturen til Bergen. Både i kunstneren og maleriene ser jeg den spennende kombinasjonen av det viltre eller ville, og det perfeksjonistiske og kontrollerte.

Vi sitter med hver vår kaffekopp på sofaen i atelieret hennes. Innimellom reiser hun seg opp for å peke på detaljer i et bilde eller dra frem et maleri fra et dørløst kott som fungerer som lager. Noen ganger må også jeg opp fra sofaen for å se nærmere på et maleri. Hun bruker små pensler, gjerne 02-størrelse, og nøye planlagte penselstrøk. Hver farge er malt i to til åtte strøk, med akryl, og likevel - uttrykket er rebelsk. Når jeg ser meg rundt i atelieret, lurer jeg på hvorfor bildene føles så ekte, nære og dype når hun teknisk og stilmessig sett fokuserer på det som skaper avstand til betrakteren: det kontrollerte, ufrie, plettfrie, lette og tegneserieaktige.

Førsteinntrykket er rolig, pent og ryddig, både av atelieret, kunstneren og maleriene. Så kommer overraskelsene, humoren, alvoret og dybden. På skrivebordet legger jeg plutselig merke til en paljettkledd hodeskalle som får meg til å tenke i retning Damien Hirst, og maleriene blir mer urovekkende jo lenger jeg ser på dem. En repetitiv hamburgerfigur, gale proporsjoner, gribber, en selvsikker narr i damepositur. Stemningen illuderer langt mer enn finanskrise i hamburgernasjonen USA. Det er noe vilt over det perfekte.

Serien av malerier i atelieret bærer tittelen Land of Confusion etter den kjente låten og ikke minst den tilhørende musikkvideoen laget av bandet Genesis i 1986. I musikkvideoen ser vi karikerte og groteske dukker som ligner på bandmedlemmene, president Ronald Reagan og andre. Temaet i låten er at makteliten har mistet kontroll over utviklingen. Også Silje Heggrens bilder viser at noe har gått galt. En opptrekkbar ape som slår to cymbaler mot hverandre er like stor som en bygning i et maleri. Det er nesten så du hører den repeterende og robotaktige bevegelsen og lyden.

- Jeg vil at det skal være noe litt urovekkende i bildet, sier Heggren og vender oppmerksomheten min til bensinstasjonsbildet, der gribber henger på ledninger mellom lyktestolper og venter på mat.

New York-tur

For å samle bildemateriale og inspirasjon til sine miljøskildringer av New York, skaffet Heggren seg stipend og bodde i storbyen i to og en halv måned i november og desember 2010. Ett av målene var å se 100 utstillinger i løpet av de 20 første dagene, noe hun gjennomførte.

- Problemet var at jeg glemte kameraet mitt hjemme, og jeg oppdaget at jeg bare hadde 25 kroner på kontoen da jeg kom frem. Jeg tror jeg glemte telefonen også, eller så fikk jeg den ikke til å virke der. I alle fall måtte jeg ringe fra en telefonkiosk for å purre på en forsinket utbetaling, slik at jeg kunne kjøpe nytt kamera og ha penger til å overleve, sier Heggren og husker at hun var mye mer opptatt av å få seg et kamera enn å få seg mat.

Det nevnte kameraet ligger på bordet i atelieret under intervjuet, og jeg ser at det er et Canon speilreflekskamera.

- Ser du på deg selv som fotograf også, i og med at du bruker fotografier som grunnlag for å lage maleriene dine?

- Overhodet ikke, svarer hun og utdyper: - Jeg er en elendig fotograf. Virkelig elendig. Av de rundt 3000 bildene jeg tok i New York, kunne jeg bare bruke biter av noen av dem. Disse bitene setter jeg sammen til en helhet som blir utgangspunktet for et maleri. Ofte er bitene fra helt forskjellige steder.

- Du sier jo selv at du er en kontrollfrik. Likevel har du mot til å bruke fotografier, som du ikke er god til å ta, som grunnlag for arbeidene dine. Kan du forklare hvordan du tør å gjøre det?

- Jeg har en tro, en veldig sterk tro, på det bildet jeg ser i hodet når jeg tar et foto. Det bildet jeg har i hodet mitt er ofte bedre enn det som blir tatt med kameraet, og når jeg maler basert på fotoet senere, så husker jeg det jeg så i hodet.

Hun legger merke til at jeg stopper opp for å tenke. Jeg prøver å se for meg muligheten av å se så mye mer enn det et kamera kan fange opp. Silje Heggren skjønner at hun må forklare med et eksempel og trekker frem et maleri fra kottet som hun har kalt Subterraneans etter en låt av David Bowie. Hun forklarer at fotografiet av den slitne meksikaneren på T-banen ikke så sånn ut. Mannen har fått et større hode for å se mer håpløs ut. Høyre del av bildet er basert på et annet foto fra et annet sted, og bak mannen har Heggren laget en bakgrunnsdekor hun ville ha der, nettopp fordi det ikke ville vært naturlig om det faktisk hadde vært der i virkeligheten.

- Hva er det du søker etter når du maler?

- Jeg vet ikke om det er så mye et spørsmål om hva jeg søker etter, som hva jeg er avhengig av. Jeg er avhengig av fokuset når jeg jobber; den meditative kontakten som oppstår mellom bildet og meg. Det er som om jeg spiller ball med egen hjerne. Jeg har en stor kjærlighet til maleprosessen. Da har jeg total kontroll.

Kunstnerens behov for kontroll er blant annet vist med ironi i et digert maleri dominert av et gigantisk ekorn i byscenen. Her er rennende maling, et vanlig kunstnerisk virkemiddel, et lite element av bildet. Bare at malingen ikke renner. Vertikale striper er malt nøyaktig og avsluttet i en kontrollert prikk.

Møysommelig prosess

Før Heggren begynner å male har hun ofte komponert et bilde satt sammen av biter av ulike fotografier. Hun jobber gjerne grovt i fotoshop for å få bildet til å henge sammen. Det hender også at hun bruker overhead som hjelp til å skisse opp motivet på lerretet, særlig hvis lerretet er stort. Forflatningen av motivet, den topografiske inndelingen av farger samt fargevalg, skjer derimot kun på lerretet. Denne prosessen er svært arbeidskrevende. Hver fargesone er nøye utført. Her er det ingen tilfeldigheter. Valget av fargene, og sammensetningen av fargene, er vesentlig for kunstneren.

- Jeg liker å få et rolig uttrykk med sterke farger. De døde flatene vibrerer på grunn av fargene. Det er ingen enkle veier til å få liv i bildene. Hvis du ser nøye på et bilde, ser du at de fleste flatene er malt i skitne farger. Jo flere farger jeg brekker slik at de ser skitne ut, jo mer får de klare fargene i bildet skinne. Elementene krasjer hver for seg, men ikke når de står sammen.

- Søker du etter en form for harmoni?

- Nei, jeg søker ikke etter et harmonisk uttrykk, men resultatet må stemme for meg. Prosessen med å få fargene og elementene til å passe sammen skjer ubevisst.

Skilte seg ut i oppveksten

Harmoni var heller ikke noe Silje Heggren søkte etter i oppveksten. Hun kunne gjort det enkelt for seg selv ved å prøve å være som alle andre, men det lå ikke for henne.

- Jeg var rar i oppveksten. Det var ikke sånn at jeg ikke hadde venner; jeg passet bare ikke inn. Jeg vokste opp i Åsane i Bergen, og der var de fleste jentene enten håndballjenter eller rånejenter. Selv var jeg hun som leste Hamsun som 11-åring. Jeg hadde også en helt annen musikksmak enn de andre. Du kan si jeg kjente meg veldig igjen da jeg så filmen Fucking Åmål. Det var ikke lov til å skille seg ut i Åsane. Men jeg skilte meg ut på mange områder. Jeg var for eksempel veldig god til å strikke og tegne, men elendig på grovmotorikk. Moren min var så bekymret at hun meldte meg på turn, men da jeg løp mot bukken, så glemte jeg å hoppe, forteller Heggren og ler uhøytidelig av seg selv.

Grovmotorisk har kunstneren visstnok ikke forbedret seg nevneverdig. Hun har fokusert på det hun er interessert i og er god på: finmotorikk.

- Jeg er hun som velter kaffekoppen på kafé fordi jeg gestikulerer så mye. Derfor blir mange overrasket over at jeg er så detaljert og pirkete når jeg maler, sier hun og veiver med armene mens jeg sliter med å fjerne det mentale bildet av den unge jenta som løper mot bukken og glemmer å hoppe. Det ligger noe litt sårt i bildet jeg har fått i hodet mitt. Likevel, når jeg ser på den selvsikre kvinnen ved siden av meg på sofaen, virker det som om hun har vært utrolig flink til å se og verdsette styrkene sine, og rett og slett dyrke disse til de overmannet svakhetene fullstendig.

I stedet for å prøve å tilpasse seg de andre hadde Heggren selvfølelse nok til å gå sin egen vei. Hun valgte kunstlinjen på Nordmøre Folkehøgskole som 16-åring fremfor å ta videregående. Etter å ha tatt grunnkurs i formgivingsfag og vært elev ved to forberedende kunstskoler, kom hun inn på Kunstakademiet i Bergen i 1998. Da hun ble uteksaminert i 2002, hadde hun fått med seg selvstudier i Berlin og et semesteropphold ved Kunstakademiet i Helsinki, hvor hun fokuserte på multimedia.

- Hvilken reaksjon fikk du fra lærerne ved Kunstakademiet når du brukte så liten pensel og var så opptatt av detaljer? spør jeg og refererer til en holdning om at penselstrøkene fortrinnsvis skal være raske og ekspressive.

- Jeg ga blanke faen i hva lærerne ved Akademiet sa. Jeg er lite lydhør for kritikk. Når professorene fortalte meg hvordan jeg skulle male, tenkte jeg at de tok feil. Jeg mener at alle regler innen kunst kan brytes. Spørsmålet er hvilke regler du skal bryte, sier Heggren selvsikkert.

- På Akademiet brukte jeg mye tid på allmennutdannelse fordi jeg ikke hadde gymnas. Det ble mindre fokus på malerisk teknikk, og jeg hadde liten produksjon i denne tiden. Det viktigste med Akademiet var at jeg lærte å tenke som kunstner.

Avgangsarbeidet hennes besto av tre 10-toms design på vinylplater, med andres musikk. Det ble laget 100 eksemplarer av hver.

Spiller med egne regler

Etter intervjuet, idet jeg får følge tilbake til flybussens holdeplass, forteller Heggren om en annen regel hun er nødt til å bryte. For er det ikke en uskreven regel der ute om at en kunstner må ha fullt fokus under arbeidet og ikke kan forstyrres på noen som helst slags måte?

- Jeg er en av dem som må gjøre flere ting samtidig. Hvis det bare er maleriet og meg, vandrer tankene mine så langt ut på viddene at jeg mister fokus på maleprosessen. Jeg hører på radioen, ikke musikk, når jeg maler. Radio er en større distraksjon enn musikk. Selv når jeg ser en film på tv, må jeg tegne eller spille mobilspillet Tetris samtidig for å få med meg hva filmen handler om, sier hun og legger ivrig til at hun er en svært dyktig Tetris-spiller.

Hun er en multitasker som man sier. For få år siden sjonglerte hun mellom å være billedkunstner og å lage video- og lydinstallasjoner samt musikk. I tillegg har hun designet platecovere, jobbet som DJ og radiovert. Hun har også funnet tid til å være kurator. Etter at hun ble mor til Vilma for 15 måneder siden, har hun imidlertid begrenset seg til å male fordi de ikke har fått barnehageplass. Musikk er likevel en viktig del av henne og noe hun har til felles med samboeren, Torbjørn Brundtland, som utgjør halvparten av det kjente bandet Röyksopp.

Også når det gjelder musikk, video- og lydinstallasjoner har Heggren fokusert på detaljene og vært en kontrollfrik.

- I stedet for å lære meg å klimpre på en gitar, satte jeg meg inn i å programmere lyder, forklarer hun. Hun valgte ikke det enkleste på dette feltet heller. Silje Heggren valgte det som føltes riktig for henne.

Tidligere serier

Blant Silje Heggrens tidligere serier kan nevnes Transit fra 2009 som viser ulike scener fra flyplasser.

- Flyplassbildene viser det internasjonale området. En lukket verden. Jeg tok de fleste fotoene på Kastrup, men det kunne like gjerne vært et annet sted. Du er ikke i Danmark, men på internasjonal grunn. Det er internasjonale regler som gjelder. Resultatet er at vi driver med shopping og venting. Du skal videre eller vente, forklarer kunstneren.

Hun har ikke noe godt forhold til flyplasser. Det har blitt mye venting, og da har hun følt på stemningen. Det er som om alle går rundt i et stort bur.

- Det er det verste stedet jeg vet. Jeg er hun som ikke finner frem og som blir ropt opp: Searching for Silje Heggren, og må sitte på med et sånt flyplasskjøretøy for å rekke gaten i tide, ler hun.

Silje Heggren har også laget flere serier rundt konseptet fulle folk på byen.

- Maleriene viser mine egne venner på byen. De handler om nordmenn som drikker seg bøttefulle i helgen og hensetter seg til et helt annet sted. Det skapes en gruppementalitet, og du blir med i noe som er større en deg selv. Du blir med for å la deg forføre, sier kunstneren.

Kunstgalleriet i Stavanger

Når dette bladet kommer for salg, har Heggren akkurat avsluttet utstillingen av serien Land of Confusion i Kunstgalleriet i Stavanger. Vi spurte Elin Halvorsen ved Kunstgalleriet hva hun tenker om Heggrens arbeider:

- De gir assosiasjoner til popkunst, men mens popkunsten gjerne har et dødt reklamepreg, har Heggrens bilder et mer vitalt og forfriskende språk, sier Halvorsen over telefon fra Stavanger.

Halvorsen mener at Heggren skiller seg ut fra andre som blir samlet i popkunst-sjangeren. I stedet for å gjengi et motiv fra virkeligheten ved å gi det plakatpreg, overdimensjonerer Heggren enkelte elementer og toner ned andre og leker både med grafittielementer, kynisme og humor.

- Hun er veldig treffsikker. Måten hun gjengir en stemning på er presis og viser at hun er en erfaren kunstner, mener Halvorsen.