Identitetssøkeren

Forrige

Neste

Salte kyss viser bredden i Qaradakis kunstnerskap.  

Av Gunhild Horgmo .

KUNST 6-2012: Usikkerhet over en uavklart fremtid gjør noe med et menneske. Shwan Dler Qaradaki har benyttet vakuumet og en sterk personlig historie i et kunstnerskap som uttrykkes gjennom beherskelse av en rekke teknikker og en gjennomgående tematikk.

SKIEN (KUNST) 2010: - Jeg har to hjem, men samtidig ingenting. Etter nesten 12 år i Norge venter jeg fremdeles på svar om oppholdstillatelse fra UDI. Hva må til for at jeg skal kunne kalle meg norsk?

Spørsmålet står sentralt i kunstnerskapet til Shwan Dler Qaradaki. Han er en av de mange såkalte MUF-kurderne (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening) som kom til landet på slutten 1990-tallet. De ble gitt personnummer og arbeidstillatelse, men har ennå ikke fått innvilget permanent opphold i Norge. Resultatet av en slik tilstand er et liv i konstant usikkerhet, et vakuum som medfører at man ikke kan etablere et normalt liv. For mixed-mediakunstner Qaradaki har denne midlertidige eksistensen dannet bakteppe for både en personlig og en kunstnerisk utvikling.

- Før malte jeg klassiske bilder. Det var ofte ballett som gikk igjen i motivene, og jeg arbeidet mye i akvarell. Etter at jeg kom til Norge og begynte ved Kunsthøgskolen i Oslo, forandret mye seg. Situasjonen jeg befant meg i preget meg, og arbeidene ble i større grad en gjenspeiling av livet mitt. Plutselig føltes det helt feil å jobbe med ballettdansere, forteller Qaradaki, som også arbeidet med tradisjonelle portretter og skulptur før han forlot hjemlandet.

Sterk historie

Første gang jeg møter ham er Qaradaki Skien kommunes kunstnerstipendiat for 2010 og disponerer både bolig og verksted i byen. Han fremstår som en reflektert person som på mange måter er preget av veien livet har tatt. Likevel utstråler han en utpreget positiv energi og ler ofte og hjertelig. På dette tidspunktet er han travelt opptatt med forberedelser til premieren på Salte kyss II, et videoarbeid bestående av enkeltbilder sammensatt til en digital historiefortelling. Arbeidet er oppfølgeren til Salte kyss I, og prosjektet skal resultere i en lengre film. Filmprosjektet baseres på en personlig, men samtidig politisk tematikk.

- Det er vanskelig å sette ord på følelsene mine som er sterke, men samtidig veldig fjerne. Jeg blir sint over den situasjonen jeg er i, men hva kan jeg gjøre? Selv om jeg oppholder meg lovlig i Norge, har jeg opplevd å bli behandlet som en kriminell. Det er klart alle disse følelsene preger det kunstneriske, sier Qaradaki.

Problemstillinger rundt identitet i en flerkulturell verden er dypt forankret i kunsten hans. Refleksjoner rundt hva det vil si å være norsk. Er det å ha et norsk pass? Er det hudfargen eller er det bare en følelse? Qaradaki er opptatt av hvordan identiteten vår dannes gjennom en kombinasjon av kultur, oppvekst, omgivelser og menneskene rundt oss. Kunstneren kom til Norge en vinterdag i 1999 etter å ha flyktet fra et samfunn ødelagt av borgerkrig. Han var del av et stort antall unge som reiste fra et land som ikke kunne tilby noen fremtid. Men flyktningene måtte også forlate et kjært fedreland, familie og venner. Etter lang tid på reise gjennom Europa endte Qaradaki opp på et asylmottak på Sørlandet. Det første møtet med Norge var kaldt. Både fordi kalenderen viste desember, og fordi innbyggerne i den lille bygda ikke var nevneverdig positive til mottaket, som huset et hundretalls asylsøkere fra hele verden.

Vennligst vent

Møtet med det offentlige Norge har heller ikke vært lystbetont. I 2005 fikk Qaradaki opphold på humanitært grunnlag. Året etter ble UDI rammet av en mye omtalt skandale, og det ble vedtatt at alle asylsøknader skulle gjennomgås på nytt. Qaradaki søkte om fornyelse av oppholdstillatelsen, men har siden ikke hørt noe. Utallige henvendelser til myndighetene og en spenning hver gang posten ble sjekket endte i mastergradprosjektet Be patient. Et avtrykk av avslagsbrevet som kunstneren frykter å finne i postkassen. Installasjonen består av to store, hvite plater hvor piggtråd erstatter skriften. Sammen med installasjonen spilles et lydspor med opptak fra Utlendingsdirektoratets telefonsvarer: Du står fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan.

- Jeg hadde som de fleste studenter kommet til et veiskille da jeg nærmet meg studieslutt. Men i tillegg til å bekymre meg over hvordan jeg skulle klare meg som kunstner, måtte jeg også reflektere over hvor kombinasjonen kunstner, innvandrer og kurder skulle føre meg. Be patient materialiserer det jeg kaller et piggtrådbrev. For meg har det vært det fryktede avslagsbrevet, for andre kan det være et brev som fastslår uhelbredelig sykdom eller dødsfall.

Rett før den avsluttende mastergraden fikk kunststudenten en alvorlig diagnose og måtte hjerteopereres. Piggtråden i Be patient symboliserer også arrene han i dag har fra inngrepet.

- Du bruker mye av ditt eget liv i kunsten. Er det budskapet eller en skapende kraft som driver deg?

- Det er nok en kombinasjon av begge elementene. Men for meg er idéen det viktigste, deretter kommer det estetiske. Jeg må formidle noe, og det jeg gjør blir gjerne politisk.

Ulike teknikker

Med utdannelse fra Kunstakademiet i Suleimani i Irak er Qaradaki klassisk skolert innen tegning og maling. Etter videre kunststudier ved NISS og KHiO har han beveget seg mot et mer eksperimentelt uttrykk og arbeider i dag hovedsakelig med foto og video. I Salte kyss ser man bredden i Qaradakis kunstnerskap. Her er frihåndstegninger i et tegneserie-inspirert uttrykk kombinert med mer klassiske figurative fremstillinger, maleri og manipulert foto. En stemme forteller kunstnerens historie med en poetisk, men samtidig realistisk tilnærming. Lydbildet utfylles med kurdisk musikk, lyden av rakettsalver og fuglesang. Filmene er et komplekst arbeid satt sammen av et bredspektret uttrykk som likevel skaper et helhetlig resultat.

- Bruker du de forskjellige mediene for å formidle ulike budskap?

- Prosessen starter alltid med at jeg har en idé i hodet. Deretter vurderer jeg hvilket medium som egner seg best for det uttrykket jeg er ute etter. Salte kyss er et resultat av alle teknikkene jeg har lært. Det har blitt et arbeid hvor lyd og bilde danner en helhet. I dette prosjektet føler jeg også at jeg behersker både idé og det visuelle på en god måte. Jeg er ikke så opptatt av å oppnå en stil rent estetisk. Mitt kunstneriske uttrykk skapes ikke nødvendigvis av det visuelle, men av hvordan jeg angriper tematikken.

I Salte kyss forteller Shwan Dler Qaradaki sin sterke historie. Gode minner fra barndommen og fotografier av familiemedlemmer gjenskapes sammen med mer skjellsettende opplevelser fra tiden på flukt. Fotspor har jeg (...). Hjemme her og hjemme der, sier fortellerstemmen, og setter ord på noen av følelsene som til en viss grad oppleves uhåndgripelige for kunstneren. Men norsk-kurderen benekter at han bruker arbeidene sine som terapi.

- Jeg konfronterer minner fra barndommen som jeg kanskje trodde jeg kom til å glemme. Men jeg bruker ikke kunsten bevisst som terapi. Likevel får jeg uttrykt mye personlig gjennom mange av prosjektene mine. Det er tøft å arbeide med det jeg føler innerst inne. Under åpningen av Salte kyss I klarte jeg ikke å se filmen, det ble for sterkt. Likevel føler jeg at det er en viktig historie å fortelle, spesielt til unge mennesker, forklarer Qaradaki.

Politisk budskap

Qaradaki er engasjert av Den kulturelle skolesekken og har vist Salte kyss I på ungdomsskoler og videregående. Blant elevene har han både møtt unge i samme situasjon som han selv og fått formidlet et budskap han mener det er essensielt å videreføre til neste generasjon. Den samfunnsengasjerte kunstneren har også sterke meninger om barn og unges rolle innenfor det religiøse liv.

- Jeg jobber aktivt mot bruk av hijab, særlig for barn. Kvinner som mener de selv har valgt å bruke hodeplagget, har ikke skjønt det. Jeg har diskutert dette emnet med mange muslimske kvinner, men ennå ikke fått et tilfredsstillende svar på hvorfor de bruker hijab. Det er fint å ha en tro, men den trenger ikke komplisere livet. Hijaben er blitt et symbol på det islamske terrorister står for, og jeg mener at kvinner som bruker den må ta et oppgjør med nettopp dette. Det opprører meg også at foreldre tar barna sine med i moskeen. Barn burde ikke tvinges til å inkluderes her før de er fylt 18 år og kan gjøre seg opp sine egne meninger.

Qaradaki er opptatt av motsetningene mellom øst og vest og har tidligere vært i media i forbindelse med et kunstnerisk utspill som vakte oppsikt. Han ønsket å bruke asken fra en død norsk kvinne som virkemiddel i et prosjekt på idéstadiet. Siden Wenche Foss hadde erklært at hun ville donere sin kropp til forskning, skrev Qaradaki en forespørsel til både henne og Fabian Stang om å få benytte skuespillerens aske etter hennes død. Han har aldri fått noe svar på brevene.

- Denne saken ble aktuell igjen da Wenche Foss gikk bort i mars i år. Hva var den opprinnelige tanken bak dette prosjektet?

- Jeg ønsket å rette søkelyset mot alle de unge jentene i Kurdistan som tar livet sitt, ofte i forbindelse med tvangsekteskap eller utroskap. Ofrene tar livet sitt på den mest brutale måten ved å sette fyr på seg selv. Slik hevner hun seg overfor familien som har utsatt jenta for nedverdigende behandling, og straffer dem med denne smertefulle opplevelsen. Hva blir det igjen etter disse livene annet enn aske? spør Qaradaki retorisk. - Det er ingen som snakker om dette i Kurdistan, fordi en slik handling skader familiens ære. Derfor ville jeg starte en diskusjon herfra. Idéen oppstod etter sakene der norske kjendiskvinner poserte i undertøyet på Twitter. Jeg ønsket å utfordre norske kvinner til å starte en diskusjon med sine kurdiske medsøstre om hva kvinnefrigjøring virkelig er. Kunstverket skulle utformes som et brev med hår fra kurdiske kvinner og tekst i aske fra en norsk kvinne.

- Du fikk mange sterke reaksjoner på utspillet, i tillegg støttet kontroversielle Morten Viskum prosjektet ditt. Ønsket du å provosere?

- Jeg visste at jeg kom til å provosere. Noen mennesker lar seg provosere uansett, men det var ikke det som var hensikten. Dette er et såpass alvorlig tema at jeg trengte et kraftig virkemiddel for å formidle budskapet. Flere norske kvinner har tilbudt seg å donere negler eller hår, men det ville ikke hatt den samme tyngden. Hadde jeg gjennomført prosjektet uten asken, tror jeg ikke det hadde engasjert folk. Kanskje forblir det hele bare en idé. Men den ligger der i bakhodet, sammen med flere andre skisser til prosjekter.

Veien videre

- Hvor går veien etter året i Skien?

- Før jeg flytter herfra håper jeg å få realisert et skriveprosjekt jeg har kaldt Zorbas Dans i Snipetorpgata 27. Jeg holder på med manus nå og utformer det som en film i sammenheng med teater eller en performance. Det er en hyllest til en død frosk jeg måtte spise da jeg var på flukt og ikke hadde mat. Jeg har et behov for å gjøre det godt igjen, gjøre opp for meg. Prosjektet vil også bli en ny digital historiefortelling som skal vises i Tegnerforbundet i 2012. Jeg håper også å fortsette samarbeidet med Kate Pendry, som har medvirket på Salte kyss. Hun er et forbilde for meg, og jeg beundrer hennes sterke sceneopptredener samtidig som hun er en dyktig billedkunstner. I november flytter jeg nok tilbake til Oslo, det er der jeg har de fleste vennene mine. Jeg jobber også som tolk og får lettere oppdrag i storbyen. Det er forresten ganske ironisk; jeg jobber som norsk tolk, har studert i Norge, mottatt studielån fra lånekassen og jobbet som kunstner og kokk her, men likevel regnes jeg ikke som norsk.

- Tror du at du noen gang vil få et svar fra UDI?

- Etter Maria Amelie-saken er reglene blitt endret, og det er til det positive for meg som har studier og et vitnemål å vise til. Om jeg får et svar er usikkert, også hva svaret eventuelt vil være. Det er på en måte et spørsmål om å leve eller dø. Men jeg har ikke latt meg bøye av myndighetene. Jeg har klart meg gjennom studier og skaffet meg arbeid. Slik livet mitt er nå, er usikkerheten kun en liten del av det. Ordner det seg, er det bare et pluss, en bonus, avslutter kunstneren.

Vi går ned de bratte trappene fra Qaradakis atelier og ut i solskinnet. Ved en slitt benk på brygga til det gamle industriområdet ved elva knipser vi noen bilder. Mennesket og kunstneren Shwan Dler Qaradaki må bære på et håp for å beholde en slik positivitet og for å skape med en så meningsfylt og estetisk appell. Det må være lov å håpe at appellen når frem til dem som råder over liv og død.

Noen uker etter dette intervjuet fikk Shwan Dler Qaradaki innvilget oppholdstillatelse i Norge. Etter 12 års usikkerhet kunne den unge kunstneren starte på en ny epoke. Ganske nøyaktig to år etter møter jeg ham igjen for å høre hvordan vedtaket har påvirket livet og kunsten.

Nytt møte

PORSGRUNN (KUNST) 2012: Shwan Dler Qaradaki er på turne med Salte kyss I for Den kulturelle skolesekken, og kommer direkte fra diskusjoner med reflekterte ungdommer på en videregående skole. Vi setter oss ned på byens lille konditori for å snakke om hva som har skjedd siden sist vi møttes.

- Mye har skjedd de siste to årene. Hva arbeider du med nå for tiden?

- Jeg jobber med å ferdigstille Salte kyss III, som skal vises første gang ved Akershus Kunstnersenter 10. november. Planen er å vise alle tre filmene på premieren, slik at publikum kan følge utviklingen både tematisk og kunstnerisk. Jeg føler jeg har hatt en utvikling tegneteknisk, og visuelt er jeg veldig fornøyd med del tre. Jeg gleder meg til å få vist den, sier Qaradaki og smiler.

Kunstneren har også sittet i juryen for årets Høstutstilling og synes det har vært en utfordrende og annerledes oppgave.

- Jeg må innrømme at det var litt rart å skulle bestemme hvem som fikk komme med og ikke. Det var uvant å sitte på den andre siden av bordet og være med på å ta slike viktige avgjørelser, forteller han.

- Du fikk oppholdstillatelse i 2010, hvordan har dette påvirket deg?

- Det at jeg har oppholdstillatelse har gjort det mulig for meg å reise til Irak for å møte moren min og resten av familien. Det har kanskje vært det viktigste for meg. Det var utrolig sterkt å se henne igjen etter 11 år. Samtidig var det vondt å se at landsbyen jeg vokste opp i er helt utslettet. Det eneste som står igjen er fjellet og et tre vi pleide å leke under da vi var små, forteller Qaradaki. - Landet er i stor grad bygget opp igjen, men korrupsjon er et stort problem innenfor alle områder i samfunnet. For meg som kunstner er det mye bedre å arbeide i Norge.

I desember skal Qaradaki ha en utstilling ved Amna Soraka - Red security museum i Suleimani. Det tidligere sikkerhetsfengselet har blitt omgjort til museum med et eget galleri.

- Jeg er veldig spent på reaksjonene på arbeidene mine når jeg skal stille ut der, sier Qaradaki alvorlig.

- Hva med kunsten din; har en mer stabil tilværelse endret måten du jobber på?

J- eg vil ikke si at livssituasjonen har påvirket kunsten i så stor grad. Jeg er fremdeles opptatt av tilhørighet og identitet, men tilhørigheten til Norge følte jeg lenge før jeg fikk oppholdstillatelse. Før ble jeg hele tiden minnet på at jeg egentlig ikke hadde noen rett til å være her, men nå føler jeg større trygghet. Jeg trenger ikke lenger å være redd for at politiet skal komme på døra for å sende meg ut av landet. Mye av tematikken i kunsten min er likevel stadig koblet til min tilhørighet til Norge. Hvorfor liker jeg Norge og Oslo? Er det menneskene jeg er glad i her? Er det landet i seg selv? Hvorfor føler jeg meg hjemme? spør Qaradaki, og legger til at Salte kyss III er annerledes enn den forrige, både tematisk og språkmessig.

- På mange måter er den mer lik den første filmen. Jeg fokuserer på hvordan skillet mellom øst og vest oppstod. Og jeg tar for meg tematikk rundt 22. juli og hvordan sorg bearbeides ulikt i Norge og i Kurdistan. Her er det veldig store forskjeller. I Norge er alt veldig behersket utad, mens i Kurdistan viser særlig kvinnene voldsomme reaksjoner. De drar seg i håret og klorer seg i ansiktet. Da jeg var liten, syntes jeg dette var veldig skremmende, og jeg spør hvorfor det er slik. Fokuset mitt er først og fremst på mødrene, mye fordi min mor har vært en sterk og viktig person i livet mitt.

I filmen har jeg med et originalt lydspor hvor hun sier: Velkommen hjem, kjære Dler.

- Du kommer til å fortsette å besøke henne?

- Ja, jeg kommer til å reise dit i hvert fall en gang i året. Når jeg drar ned i forbindelse med utstillingen i desember, skal jeg ta meg tid til å sette meg ned og prate ordentlig med henne. Det er så mye jeg vil spørre henne om. Men hun har faktisk frarådet meg å flytte tilbake, og det sier mye om henne som person. Nå er jeg glad for at jeg har kjøpt meg leilighet her og setter pris på å ha et eget sted og en mer stabil tilværelse. Jeg har fått meg kjæreste og er klar for å stifte familie. Selv om fortiden alltid vil påvirke meg på ulike måter, er det godt å tenke på at jeg ikke trenger å flytte eller flykte igjen.

Shwan Dler Qaradaki (f. 1977)

Utdanning:

Kunsthøgskolen i Oslo 2004-2009. NISS 2002-2004. Kunstakademiet i Suleimani, Irak 1991-1997.

Separatutstillinger i utvalg:

Telemark Kunstnersenter i 2010 og 2011, Oslo Museum, Galleri IKM i 2010, Galleri NB8 i 2008 og Universitetet i Suleimani, Irak i 1997.

Kollektivutstillinger i utvalg: Galleri BOA i 2009 og 2011, Sørlandsutstillingen i 2011, Internasjonal videokunstfestival i 2010, Tegnerforbundet i 2010, Østlandsutstillingen i 2008 og 2010 og Hannover Kunstverein i 2007.

AKTUELL: Shwan Dler Qaradaki var i år med i Den nasjonale juryen ved Høstutstillingen. Han vil fra 10. november vise Salte kyss III på Akershus Kunstnersenter. I desember skal han ha en utstilling ved Amna Soraka – Red security museum, i Suleimani, et sikkerhetsfengsel som har blitt omgjort til museum med et eget galleri.