Et kall til å leke

Av Tove Iren Spissøy Gerhardsen.

KUNST 2-2015: Den norske København-kunstneren Shane Brox (46) arbeider med å «tørre å lytte mer til ’galskapen’ som hersker dypt inneni og se hva som kommer ut

Tenk deg en scene i en film: Hovedpersonen (29) har for noen dager siden sagt opp designerjobben i Levi’s som han ble headhuntet til i Brussel. Nå sitter han mutters alene i en sandkasse i en park og bygger sandslott. Akkurat da kommer eks-sjefen og fem andre voksne forbi.

Jeg har kanskje følt det mer tåkrummende-pinlig enn det var, sier multi-kunstneren Shane Brox og ler. Der og da tok han på en overlevelsesmaske og bare smilte.

Men jeg døde jo.

I dag lurer han egentlig på hvorfor akkurat dét var så flaut. Etter å ha holdt fasaden og arbeidet i åtte år for Levi’s hadde han endelig brutt ut for å finne tilbake til sitt barnslige jeg. Hos Levi’s kunne de sitte i timevis og diskutere om en baklomme skulle flyttes en halv cm opp eller en halv cm ned eller to mm til sida. Han gikk på punk-konserter for å plukke opp trends og directions i den amerikanske undergrunnsverdenen mens han hatet musikken (elsker klassisk musikk). Fantasiverdenen var pakka vekk, og kompromisset ble til slutt for stort.

Jeg skulle finne tilbake til noe lekandes som jeg hadde mistet.

Et kall til å leke

Det høres ut som en klisjé, men Brox er et levende eksempel på at hvis en gjør det en egentlig vil, blir en gladere - og mer suksessrik. Etter Levi’s gikk han hver dag i en flere etasjers bruktbutikk i Brussel og kjøpte ting som inspirerte ham og minnet ham om barndommen (hvor han for øvrig tilbrakte mye tid oppi sandkasser).

Her og nå, midt i København utstyrt med limpistol, saks, papir, glitter, et hav av loppisfunn samt en klekkelig porsjon fantasi, er Brox blitt en kunstner som danske barn - og voksne - kjenner og elsker.

Kom indenfor! roper Brox fra sitt kjellerverksted rett ved siden av Kongens Have. Fra gaten et par trappetrinn ovenfor skimter vi en person ved et arbeidsbord mot en bakgrunn av organisert rot i alle farger og former. Han sitter og snakker i telefonen på flytende dansk, omgitt av oppklipte eggekartonger med glitter på og en ladet limpistol.

Pass på. Her får du glitter på alt, ler han. Han har slått om til kav (om enn en smule ustø) nordlandsk. Brox vokste nemlig opp i Tromsdalen med norsk mor, dansk far og to brødre. Siden han var 19 har han bodd i Danmark.

Verkstedet er lite, intimt, forunderlig og koselig. Det består av et lite arbeidsrom, kjøkken og et lager fylt med enda flere loppisfunn i kasser og esker, hulter til bulter. Tingene i arbeidsrommet er organisert i gjennomsiktige plastkasser, en med røde knapper, en annen med bånd, her henger et maleri han har malt på, og rundt omkring står det hjemmelagde leker. En vil gjerne ta på alt, og den lekne tonen gjør at det er et godt rom å være i, faktisk til å bli glad av. Og Brox er også glad.

Jeg er klart på den hylla jeg vil være, sier han, og det er en grunn til at dette er blitt hans kall.

Jeg har en rik indre fantasiverden og et kjempebehov for å leke og gi den videre til andre barn og voksne, sier han.

60 levende hvite mus

Sandkassen i Brussel er altså byttet ut med et verksted. Et A4-ark med LIMPISTOL skrevet med røde bokstaver henger på døren - stikkontakten skal ikke glemmes. Limpistolen er nemlig sentral i alt Brox gjør, og ved hjelp av fantasien og materialene skaper han underverk med den. Nå senest til Tivoli i København.

Her har han laget en Halloween-fortelling med 60 levende (!) hunn-mus som skal bli til skikkelige vampyrer. I mørket kikker barna inn i fire «tredimensjonale flatskjermer» hvor Brox har bygget en forunderlig verden med et hav av detaljer av ting som en dorull, melkekartong eller en avbrukket gaffel. Hans stemme leser den uhyggelige historien. Utstillingen, som han og assistenten Sarah har arbeidet på en hel måned, har til og med fått en egen musepasser som er i Tivoli hver morgen.

Brox viser også en boks med knuste deler og rester av Flora Danica luksusporselen som han vil bruke til et julebord bestilt av Royal Copenhagen.

– Det er det dyreste og det billigste som møtes; det er Flora Danica og så er det gjenbruk, sier Brox.

Og hvis kallet er å leke og bruke fantasien, så er en av hans misjoner å arbeide med gjenbruksmaterialer.

Gjenbruk: plass til å feile

Allerede da Brox var liten hjemme i Tromsdalen, samlet han på de teite tingan, lenge før det ble på mote. Han synes brukte ting gir en ekstra kunstnerisk frihet fordi en kan være kreativ uten å måtte spare på dyrt materiale. Han kan fråtse i det - og tilsette litt special effects som glitter (en favoritt) og perler.

Klipper du galt, jammen så tar du bare en ny melkekartong. Den har ingen verdi, så nettopp derfor har den en stor verdi ved å gi frihet til å eksperimentere, sier han.

Brox mener vi kaster for mange ting som fint kan brukes i nye sammenhenger. Og derfor elsker han også loppemarkeder og viser oss stolt en elektrisk katt på to ben som kan nikke. I god Espen Askeladd-stil mener han nok han skal få bruk for den en dag. Men akkurat nå har Brox gitt seg selv kjøpeforbud. Han er nødt til å få brukt noe av det han har.

Barna i fokus

Men i tillegg til gjenbruk har Brox en likså viktig misjon, nemlig å arbeide med barn. Han vil inspirere dem til å tørre å tro på seg selv, tørre å være seg selv. Han mener barn ofte har en genial kreativitet, og de voksne har et ansvar for å sette seg ned og bruke tid sammen med dem - ikke bare gi dem en iPad eller en film. Derfor har han skrevet 18 barnebøker, mange av dem oppskriftsbøker som handler om det å gjøre noe sammen (to av dem oversatt til norsk). Han vil samle generasjonene. Begge Brox’ foreldre var kreative, og særlig hans mor lekte mye med ham. Og mor og sønn leker fremdeles. I år har de for eksempel sammen laget 600 julenissehoder av champagnekorker som skal selges i København.

Selv syntes Brox det var vanskelig å tørre å tro på seg selv da han vokste opp. Han var følsom, kreativ og hatet sport og matte, for eksempel. Janteloven holdt en nede, og skillelinjene var trukket veldig hardt opp på 80-tallet; om en var soss eller ikke, hva som var kult eller ikke, bra eller ikke.

Det var bestemt ikke noe som bidro til å tenke ut av boksen, sier Brox.

Barn i skolealder er ekstremt sensitive, og følelseslivet og de tingene som preger oss senere i livet, blir grunnlagt her, understreker Brox. For eksempel har voksne ofte en stemme som hvisker en inn i øret: «Dette er du ikke god til.» Det har ofte ikke barna. Ennå.

Tenk på standardspørsmålet «Ka’ du bygg?» - jeg hater meg selv hvis det glipper ut av meg, for det maner til å oppfylle de voksnes forventning.

Men så er barna er smarte nok til å svare: «Det vet jeg ikke.» De går bare i gang og ser hva det blir etter hvert. Og de gjør det enkelt - og er stolte. Her kan de voksne lære.

Kan bli bedre

Men Brox bestreber seg også på selv å arbeide mer som et barn.

Det der med å tørre å være litt mer som barn er, det med å kaste seg ut i det ... blandet med den ekspertisen man har fått ... så kommer resultatene, sier Brox, men innrømmer også at nettopp dette fremdeles er en kamp. Ofte blir ting for perfekte, og han lager det han tror andre liker.

Når du er i kontakt med et indre barn ... da skjer tingene bare. Og det er det mest fantastiske stadiet i en kreativ prosess. Men det koster å komme dit, sier han.

Norsk grunntone

Men han tar kampene, og får resultat. Rundt det fine Flora Danica, for eksempel, danser en grønn, stor plastikkdinosaur. Brox sier det handler mye om å sette tingene sammen - og så kommer historien litt etter hvert.

Og Brox’ fantasi må være likså utømmelig som hans lager. For han er produktiv. I tillegg til utstillinger som den i Tivoli og hos Royal Copenhagen, skriver han barnebøker, lager TV-programmet Shanes verden for Danmarks Radio (DR), har et radioprogram om klassisk musikk for barn (også DR), har klippe-klistre- workshops for barn og voksne rundt omkring i Danmark og har skrevet og designet sin egen barneballet til Det Kongelige Teater (blir gjenoppsatt i oktober 2015). For tiden har han også LEGO-utstillingen Drømmen om en by på Københavns Museum.

Han innrømmer at han arbeider best innenfor bestemte rammer, men han vil også gjerne ut av det, «tørre å lytte mer til ’galskapen’ som hersker dypt inneni og se hva som kommer ut». Som bøker og utstillinger for barn. Og han vil gjerne til utlandet, til Norge for eksempel. Og apropos Norge: det var tross alt her han hadde sin barndom med norsk kultur, barne-TV, yndlingssjokoladen Hobby og skolegang. Og Norge har nå fått en større betydning for ham, selv om han i mange år trodde han var ferdig med fødelandet.

Naturen, noen av de gamle norske skikkene, noe med den gamle arkitektur kan jeg merke influerer meg og sitter fryktelig godt fast, sier han.