Selvportrett
I 1998 malte Odd Nerdrum seg selv med struttende ereksjon i sitt mest provoserende selvportrett. Han var ikke den første. Allerede i 1915 malte den hollandske maleren Egon Schiele et bilde av seg selv mens han masturberte. Nerdrum føyer seg inn i en gammel tradisjon. Mang en kvinnelig og mannelig figurativ kunstner har kikket i speilet med skrått blikket i trekvart hodepositur for å forevige seg på lerretet.
Flere kunsthistorikere mener at selvportrettørene følger verdens egosentriske utvikling. Der selvportrettet tidligere ble brukt til å vise kunstneren i forhold til omgivelser og konvensjoner, har det nå blitt et bilde som viser frem kunstnerens lidelse, lengsler, funksjoner, fysiske forfall eller perversitet. Kanskje kan vi trekke tråden til myten om Narcissus som ble så forelsket i sitt eget selvbilde i vannet at det til slutt førte til hans død: Da han ville omfavne seg selv, falt han i vannet og druknet. En annen myte forteller om skulptøren Sidias i antikkens Hellas som falt for fristelsen til å snike inn elementer fra seg selv i et gudebilde. Ikke lenge etter hevnet gudene seg på ham, og han døde.
I begynnelsen av sin karriere malte Rembrandt seg selv kledd som aristokrat. Kampen for malerens sosiale status hadde startet. Mot slutten av sitt liv begynte Rembrandts portretter å inneholde palett og pensel for å uttrykke at kunstnere var like mye verdt som overklassen, og at kunsten var mer enn håndverk. Utover 1800-tallet ble kunstnerne godtatt av borgerskapet. Dermed skjedde det motsatte: Kunstnerne ville bryte ut av konvensjonene. De ble selvopptatte og malte seg selv som følsomme mennesker med spesielle evner. Paul Gauguin malte seg selv som en korsfestet Kristus i Selvportrett ved Golgata, og forsøkte å vise at han som kunstner lider og tar på seg verdens skyld. Hans portrett med en blodig fille etter å ha skåret av øret sitt og gitt det i gave til Paul Gauguin faller inn i samme tematikk. Edvard Munchs portrett av seg selv ved siden av klokken viser at livet snart ebber ut for kunstneren.