Hanne-May Scheen
![]() |
Hanne-May Scheen - Jeg leter etter det poetiske og tøffe, det brutale og det vare.
- Jeg jobber egentlig som i et tradisjonelt landskapsmaleri; med et plan innover, en forgrunn og en bakgrunn. Streken foran representerer bevegelse og kan like godt være et menneske eller bikkja mi. Jeg bruker gjerne titler, så publikum skal få vite hvilket rom jeg beveger meg i.
Aktuell Kunst er på et historisk besøk på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Om ett år skal hele skolen og grafikkverkstedet være installert på den nye Kunsthøyskolen på Grünerløkka. Da vil et samlet areal på 40.000 kvadratmeter ha omdannet en av byens store pionerbedrifter, Christiania Seilduksfabrikk grunnlagt i 1856, til en samlet kunsthøyskole. Vi er med på å fotografere de siste bildene fra pressene som har trykket for elever og gamle studenter i over hundre år. Denne uken har Hanne-May Scheen kommet for å trykke to nye motiver på sin gamle skoleplass.
- Det er vemodig at skolen skal flytte. Jeg er ikke her så ofte, men ringer ned for å få ledig tid til å trykke lito, legger Hanne-May til. – Det er så mye historie i veggene. Tenk deg; elever har tegnet på disse steinene i over hundre år. Men jeg ser absolutt fordelen av en tverrfaglig høyskole for kunst. Jeg gikk ett år som gjestestudent ved West Australian Academy of Visual Arts i Perth i Australia der musikk, drama og visuell kunst var samlet. Det var en fantastisk kreativitet og energi på skolen. Plutselig en dag kom flere jazz-studenter og improviserte over bildene mine; komp, vokal og blåserne valgte hver sin linje i bildet. Hver fredag hadde de ulike musikkgruppene minikonserter i det fri utenfor skolen. Det hendte jeg tok med meg kobberplatene mine og tegnet etter musikken.
Rolling Stones logo og abstrakte landskap
Litoverkstedet domineres av tre presser. En elev er i ferd med å slipe ned en av litosteinene. Håkon Gullvågs steiner med velkjente motiver ligger på et bord. Trykkeren Bror hjelper Hanne-May å legge på en ny farge på steinen, og tar et av arkene gjennom håndpressen. Hun råder oss til å henge jakkene bak døra for å holde de fri for trykkfarge.
- Jeg vil beholde det spontane i streken. Det syntes fort om jeg har knotet. Jeg elsker å drodle på steinene, og må si til meg selv at nå må jeg stoppe. Jeg liker også best håndpressen; hvert trykk får små variasjoner, og jeg har sjelden høyere opplag enn femti.
Begge motivene i Aktuell Kunst har utgangspunkt i to pleksiglassmalerier som Hanne-May hadde på sin siste utstilling i Galleri Semmingsen i 2008. Hun viser oss brosjyren med maleriene der hun selv har tatt foto av kunsten ute i det fri, og forteller lattermild om grantreet som snek seg inn i hjørnet på fotografiet.
- Jeg lurte lenge på om jeg hadde malt inn den formen da jeg så katalogen, og den stod fint.
Observasjoner fra naturen er inspirasjonskilden til Hanne-May. Tegnede linjer og streker gir assosiasjoner til bevegelser og spor over store flater og land. Titlene henviser likevel til en menneskelig tilstedeværelse. Hun er i skogen nesten hver dag, og snakker varmt om de grafiske rimfrostgreinene hun så i dag morges. Hun presiserer at hun sjelden bruker konkrete landskap, men vil lede publikum til det abstrakte landskapsrommet hun leter i.
- Å male på pleksiglass og det å trykke lito har mange av de samme utfordringene når det kommer til planlegging av valørene. Man legger lag over lag, og må spare og separere ut de bitene som skal ha de bestemte fargene. I et maleri på lerret kan man male over og gni frem, og alt kan reverseres. Jeg liker teknikker der du må bestemme deg, ikke nøle og ta sats. I litografiene ønsket jeg å beholde den store formen fra pleksiglassmaleriet, samt bevegelsen i forgrunnen. Jeg jobber egentlig som i et tradisjonelt landskapsmaleri; med et plan innover, en forgrunn og en bakgrunn. Streken foran representerer bevegelse og kan like godt være et menneske eller bikkja mi som løper gjennom skogen. Jeg bruker gjerne titler, så publikum skal få vite hvilket rom jeg beveger meg i. Publikum ser likevel ting jeg ikke er opptatt av. Engang var det en som var overbevisst om at jeg hadde brukt Rolling Stones sin logo. Jeg tror det ligger i menneskesinnets natur å lete etter egne rom, stemninger og assosiasjoner.
Hanne-May ler, og innrømmer at hun bruker musikk som inspirasjon. Særlig Tom Waits og hans tekster og uttrykk med ord. Hun avbryter seg selv, og blir stående å se på trykket sitt.
- Trykket vil ha fem farger; en beige, en lyseblå, en grønn, en blåsort og den som mangler; en rødlig terrakottafarge tror jeg det blir. Jeg er veldig fornøyd med at jeg sparte ut det hvite feltet på arket. Man glemmer fort å benytte det hvite papiret og tetter litografiet med farge. Jeg har en ganske begrenset palett i mine malerier, men får fantastiske variasjoner ut av et par farger. I en lang periode brukte jeg cadiumrødt i alle bildene. I den siste tiden har jeg malt bare med en cyanblå, en terrakotta og en rødlig farge. Det er viktig at det blir kontrast i fargene. Jeg vil smelle til og gi bildet trøkk, samtidig som det er harmonisk. Jeg leter etter det poetiske og tøffe, det brutale og det vare. Det skjønne blir nettopp skjønnere ved siden av det groteske. Og det er egentlig slik vi opplever kunstneren også; både var og feminin, men utrolig levende, sterk og spontan.
Hanne May legger til:
- Jeg jobber jevnt og trutt, for å holde tråden. Det var godt dere ringte nå, da jeg akkurat var ferdig med en utstilling, og hadde lyst til å gjøre noe annet enn å male. Da passet det godt å jobbe her i to uker.
Før vi sier farvel til den historiske bygningen, tar Hanne-May oss med på en liten omvisning.
- Foreldrene mine har også gått her, min far er arkitekt, sier hun idet vi kikker inn i kantinen og biblioteket. Vi tar trappene oppover i de stille etasjene og kikker ned i bakgården der det på sommeren er fester. Master-studentene har egne atelierer på toppen, bemerker Hanne-May om de stille korridorene. Hun åpner døren til tekstil og til dyptrykkverkstedet, der flere elever risser inn i kobberplater. Vel nede ved de massive utgangsdørene avslutter hun.
- Å lage kunst er en dialog og en prosess. Men når bildene er ute av atelieret mitt, er jeg også ferdig med dem. Da lever de videre. Det er godt å dele de med publikum.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / foto Anne Vesaas