Fotobok i fri utfoldelse

Forrige

Neste

Av Lillian Reif.

KUNST 1-2015: Kunstfotograf Sara Skorgan Teigen er i Paris med sin fotobok Fractal State of Being. KUNST har møtt henne over en café au lait.

PARIS (KUNST): Det er hektiske dager for Sara Skorgan Teigen; signeringer, bokmøter, messebesøk på Le Grande Palais, presentasjon på Polycopies. Alt fordi boken hennes ved en tilfeldighet ble oppdaget på fotomessen Unseen i Amsterdam. Like etter ble den nominert til en av fotokunstverdenens gjeveste priser, The Paris Photo Aperture Foundation Photo Book Awards.

Etter omtrent 19 sms-er klarer KUNSTs journalist og Skorgan å få til et frokostmøte i Paris’ operakvartal.- Det er jo egentlig en stor tilfeldighet at jeg ble nominert, sier Skorgan beskjedent. - Jeg hadde jo ikke tenkt i de baner i det hele tatt med boken min.

Hun drar frem noe som ser ut som en notatbok med et bilde av en ung, naken jente teipet på forsiden.

- Dette var jo i grunnen min personlige skissebok. En slags drodlebok der jeg kombinerte tegninger og bilder som var en del av andre prosjekter. Noe som bare skulle være for meg. Men så måtte jeg lage en dummy av den til avgangsutstillingen ved International Center of Photography i New York da jeg studerte. Rektor ved skolen mente skisseboken kunne bli ødelagt, så vi laget en kopi.

Hun blar i boken, som virkelig ser ut som en original skissebok. Teipen, de oppklipte polaroidene, skissene, alt ser originalt ut. Som om prøvebildene ble limt inn for bare noen timer siden.

- Vi klarte å beholde hele det litt vimsete, tilfeldige uttrykket ved boken, den virket fortsatt autentisk. Kjæresten min, Federico, som også er fotograf, begynte å oppmuntre meg til å tenke på en publikasjon. For meg var det en litt uvant tanke fordi denne skisseboken nå var blitt en artist book, og jeg hadde for meg at den måtte oppleves i sin originale form. Men kopien ble så bra, og jeg kom frem til at boken var ærligere enn mine andre prosjekter, så jeg ønsket å dele den.

Hun holder opp boken. - Dette er selve kjernen. Organisk, håndlaget. Det er vel kanskje derfor den traff så veldig. Den er litt sånn tilbake til naturen på en performance-aktigmåte. Det lille barnet som får lov til å leke, til å utfolde seg. Noe helt annet enn det digitale, rene og konseptuelle som omringer oss nå om dagen.

- Men boken fikk ligge i skuffen en stund til?

- Ja, til vi flyttet til Oslo i 2013 og det var opptak til Nordic Dummy Award. Da fikk Federico meg omsider til å søke. Jeg var ganske usikker først, og betingelsen min var at boken skulle forbli slik den var. Og det fikk den. Det eneste jeg har lagt til, er første og siste side. Den har fått lov til å beholde den litt skjøre, hudløse fremstillingen.Fotograf Katinka Goldberg så dummyen og satte meg i forbindelse med fotobokforlegger Gösta Flemming. Vi delte tanker og forstod hverandre, så ble det publikasjon.

Fotoboken er opprinnelig en svart Moleskine skissebok i A4-format med strikk rundt. Boken har, til tross for et minimalistisk uttrykk, noe organisk ved seg. Sarte blyanttegninger som snirkler seg rundt bildene, eller bladlignende border som går over flere sider.

- Jeg har jo alltid sett på tegningen min som noe separat. Noe som var et slags fristed for tanker. Noe jeg kunne hvile i og som ga meg en slags ro i sjela. Men så var jeg på en workshop med den svenske fotografen JH Engström. Da de andre skulle på fest en kveld, sa han at jeg skulle bli hjemme og konsentrere meg om tegning. Jeg protesterte kraftig. Det var foto som var min greie, ikke tegning. Men så gjorde jeg som han sa, da, og skjønte vel ganske fort at det var noe her. Noe som kunne komplettere bildene mine.

Sara forteller om fotografiene, om det å bruke seg selv som modell.

- Det er ikke noe problematisk å vise meg naken i et bilde. Da trer jeg bare inn i en rolle. Mye av grunnen til nakenheten og de organiske formene var en lengsel etter å være nær naturen. Da disse bildene ble tatt, hadde jeg først bodd seks år i København, så ett år i New York City. Jeg hadde en enorm lengsel etter skog, sjø, det ustriglede. Disse bildene er på mange måter en skildring av urmennesket, eller kanskje mer riktig: barnet, i fri utfoldelse i naturen. Boken har nettopp denne tittelen fordi formene som finnes i naturen, i oss, vokser og gjenskaper seg selv. Hun lar fingeren gli over et uklart bilde. Glinsende rødtoner i tilsynelatende abstrakte former.

- Dette er et foto tatt av de små gropene som er naturlig formet på svabergene i skjæra. Her har vann blitt skylt fra havet og dannet bittesmå, forskjellige økosystemer i hver lille kulp. Det gir meg assosiasjoner til vårt eget univers, der ursuppa ble spredt utover. Det er litt sånn jeg tenker, at mikrokosmos og makrokosmos henger sammen, formene som gjentar seg.

Kjæresten Federico har kommet inn på cafeen og bestilt en cappuccino.Sara ser bort på ham.

- Federico er jo egentlig utdannet fysiker, og til tross for at han er fotokunstner, har han et ganske pragmatisk syn på livet.

Hun smiler.- Og det kan være ganske bra for meg. He-he, jeg kan fort bli litt høytsvevende...