Vebjørn Sand: Å male handler om en rytme som sitter i ryggraden

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Tortsensen.

KUNST 2008: Et bord overfylt med maling under en teltduk. Et gulmalt sørlandshus. Et staffeli mellom høye sypresser med utsikt til skipstrafikken inn og ut av Oslo. Egen brygge og strand. Chablis, eplesaft og blåbær. Aktuell Kunst har fått besøke Vebjørn Sand i hans isolerte sommerparadis en regntung, dramatisk augustkveld. Stedet låner han av en venninne. Her gjenoppdager han barndommens Hvaler flere uker hver sommer mens han jobber døgnet rundt, før han igjen vender tilbake til sitt kosmopolitiske kunstnerliv i New York.

- I grevens tid, jeg lurer på hvordan det uttrykket oppstod?

Vebjørn manøvrerer båten inn i den lille bukta til et av Oslofjordens mest idylliske steder idet et kullsort uvær fra Oslo tar oss igjen. Som en ekte gentleman hjelper han fotograf og journalist opp på brygga før vi løper og søker ly for regnet i Vebjørns sommeratelier i en fantastisk hage. Vebjørn starter straks samtalen med å snakke om det figurative maleriet og hans store idealer; de gamle mestere som Ruben og Tizian. Han avslører store kunnskaper om filosofi, religion, historie og kunst, og et sinn som tenker 24 timer i døgnet.

- Mange i dag har en evolusjonistisk kunsthistorisk tankegang; at kunst bare betyr fremskritt. Jeg vil også fordype meg, være i dialog med de gamle mestrene. For seks år siden reiste jeg til Antwerpen og München for å kopiere Ruben, slik også Ruben lærte faget i sin tid. Jeg er kanskje besatt av de gamle mestrenes tekniske ferdighet. De hadde en forståelse for ting, det var en puls i det de malte, en kontakt med indre krefter. Mine bilder avhenger også av hvor sulten jeg er. Å male handler i bunn og grunn om en rytme som sitter i ryggraden. I tillegg må man bygge opp en sannhet, en alternativ indre verden, at det du driver med er mer interessant enn alt annet. Du må erkjenne deg selv i verden, ha et svar på spørsmålet: Hvorfor gjør jeg dette her?

Bildene til hans neste utstilling, som åpner i Galleri Sand i oktober, står stablet langs veggene rundt oss, fraktet på rull fra New York. Enkelte figurkomposisjoner minner om Rubens voluminøse mennesker i dramatisk akrobatikk, andre viser eldre, verdige mennesker, eller Zorninspirerte kvinner som bader i et nærmest impresjonistisk lys. Her i Oslofjorden skal fargene stemmes i dagslys til lyden fra bølger og måker. Med utallige portretter og figurkomposisjoner utforsker Vebjørn de maskuline idealer i vår tid, eller fraværet av de.

- I det gamle samfunn fantes en vertikal oppbygning i kulturen. Mannsidealet var den eldre, vise mannen. I dagens Vesten er det den pengesterke mannen i 30-årene med god jobb som er idealet. En mann som kanskje ikke har forlatt morens fang, men som lever med en horisontal kulturimpuls, hvor impulsene kommer fra de som er jevngamle, og de vet jo ikke mer enn deg selv. Er dette et sunt mannsideal?

Vebjørn har en enorm utstråling, utadvendthet og avslappenhet, så man straks føler seg som gamle kjente. Han vier de han snakker med sin fulle oppmerksomhet, slenger inn hverdagslige spøker og small-talk, for så å vende om til eksistensialistiske temaer og kunstdiskusjoner i neste sekund. Han peker på et bilde av en naken kvinne i vannet og prøver å forklare hvordan han jobber.

- Man må alltid ha planene og proporsjonene på plass. Den figurative vitenskapen er nesten besatt av plan. Se på kneet ditt, der går det utallige store og små plan. Deretter må den rette valøren treffe temperaturen til huden. I starten er figurene grove og frie i sin improvisasjon. Det er en kombinasjon av mye trening og lang utdannelse for å bli en god maler.

Det stopper plutselig å regne og fotografen ser sitt snitt til friluftsfotografering.

- Vi må flytte de liggestolene, de ser så borgerlige ut, ler Vebjørn mens han bærer ut bildet av vestlandsmodellen sittende i vannet, og tar til å male. Klærne er allerede fulle av maling.

- Kvinnen menstruerer, forteller han og peker på litt rødt blod i vannet. - Det at kvinner kan føde barn knytter de til universet på en helt annen måte enn menn. Det fascinerer meg. Når en kvinne har blitt mor, blir hun aldri den samme igjen.

Plutselig braker det løs igjen, og vi søker denne gangen ly under teltet i hagen. Vebjørn redder vestkantkvinnen under tak. Blant hundrevis av malingstuber serverer han kald chablis og ulltepper mens regnet trommer på duken over hodene våre. Vebjørn kommenterer en båt som passerer med et firma på kickoff, for så å minnes sitt første møte med verdenskunsten.

- Det var i fars bokhyller. Han er bibliofil. I bøker om Rembrandt og Ruben så jeg inn i en annen verden. En annen sterk kunstopplevelse var et intervju med Ingmar Bergman hvor han sa: Jeg vet at det finnes en høyere virkelighet, og at all stor kunst er en form av denne. At en gammel rev kan si noe slikt gir en energi, en visshet om at det finnes en annen tilstand enn den man erfarer gjennom sansene. At materielle uttrykk av en virkelig verden kan stamme fra en immateriell verden gir mer livskraft enn noe annet. En slik Platonsk tankegang er jeg opptatt av. Derfor laget jeg også de to prosjektene Leonardo-broen og Keplerstjernen, og satte samtidig to fyrtårn av vise menn inn i verden.

Keplerstjernen ruver i horisonten ved innkjørselen til Gardermoen flyplass, og ble bestilt av eiendomsmannen Christian Ringnes for å smykke næringsparken i 2000.

- Keplerstjernen ble opprinnelig konstruert av astronomen Johannes Kepler, men min far, Øivind, har bygget platonske og arkimediske romlegemer i alle år, og konstruerte i samarbeid med prosjektgruppen den endelige modellen på Gardermoen.

Den berømte Leonardo-broen kan derimot passeres når man kjører E18 mot Stockholm, like etter avkjørselen til Ski. Prosjektet var såpass eksotisk at Vebjørn fikk baksiden av New York Times. Enda turnerer han verden rundt og foreleser om broen som Leonardo da Vinci selv aldri fikk bygget, men som det kun eksisterer en myteomspunnet tegning av.

- Den gyldne hornbroen som Leonardo tegnet i 1502 er det perfekte møte mellom estetikk og funksjon. Leonardo levde og pustet i den samme renessanseluften som Kepler, hvis stjerne også er basert på geometri. Jeg vender hele tiden tilbake til den platonske idéverden og renessansens helhetlige verdensbilde der kunst, filosofi og vitenskap flettes inn i hverandre. Denne helhetlige tanken er noe den moderne verden mangler. Jeg vet det er et åndelig behov blant folk. Kultur er et vekstmiddel for sjel og sinn. Derfor reiser jeg rundt, møter folk og holder foredrag.

- Hvordan fikk du egentlig ideen til å bygge broen her i Norge?

- Jeg skulle se Leonardos bilde Dame med en hermelin i Stockholm i 1995, og en modell av broen var stilt ut sammen med tegningen. Det var som å oppleve en u-fremført symfoni av Mozart. Tegningen har i seg selv en lang historie, og viser en bro som opprinnelig skulle spenne over Det gyldne horn i Istanbul-bukten. l 1502 henvendte nemlig den tyrkiske sultan Bajazet II seg til Pave Alexander VI for å høre om italienske arkitekter kunne klare en slik oppgave. Leonardos svarbrev til sultan Bajazet II var ukjent inntil ganske nylig. Da det dukket opp igjen i 1952 ved en tilfeldighet, knyttet man straks innholdet til en broskisse av Leonardo. Det var broen over alle broer; i stein med en lengde på hele 350 meter og en bue som raget 40 meter over bukten. Etter seks års arbeid i samarbeid med et team av de beste ingeniører og arkitekter hadde vi skapt en 110 meter lang Leonardo-bro i Ås.

- - Det er lang vei fra en bro og en stjerne til isøde på Antarktis, pingviner, munker svevende i tomme luftrom og Zorn-inspirerte nakne kvinner i vannet?

- Egentlig ikke. Alt bygger på geometri, men andre kan nok oppleve meg som schizofren. Omstendighetene har ført meg til å også jobbe med geometri. Jeg er tilhenger av ideen fra antikken om at matematikk adler sjelen. Frihet og matematikk var nøye forbundet. I dag er matematikk og geometri dessverre knyttet til det rasjonaliserte samfunnet. Det er lettere å jobbe i store team med eksperter enn å male alene og ta alle valgene selv, matche egne idealer og holde et høyt kunstnerisk nivå.

Gjennom sine prosjekter har Vebjørn ønsket å løfte kunsten ut av atelieret og galleriet, og sette dem inn i hverdagen som monumentale byggverk. I 1998 kunne man vandre i et lite Antarktis i Holmenkollen. Trollslottet bestod av ti 26 meter høye isfjell trukket med hvit fiberduk, opplyst innenfra og utenfra, og synlig milevis borte som et Soria Moria. Bak glassplater fulle av snø og iskrystaller skimtet man Vebjørns malerier fra hans ekspedisjoner i 1993/94 og 1996/97 til Dronning Mauds Land.

- Jeg ble spurt om å være med som polarmaler. Slik knyttet jeg meg til en historisk tradisjon, der kunstnere malte møtet med det ukjente. Før turen studerte jeg skissene til Edward Wilson som var med på Robert Scotts ekspedisjon til Sydpolen i 1912. Visste du at man først i 1841 beviselig så kontinentet Antarktis for første gang, og i 1895 gikk de første i land?

Vebjørn avbryter seg selv og reiser seg brått opp.

- Hvor er båten?

Han spretter opp, og løper ut i striregnet for å redde båten som har slitt seg. 20 minutter etterpå kommer han dyvåt tilbake, og smetter inn for å skifte. Vi slipper å overnatte, og setter oss inn i varmen mens Vebjørn disker opp med rosiner, bær, kjeks og det han finner av snacks i skapet. Han insisterer på å lage middag, men setter seg tilslutt avslappet i sofaen.

Den evinnelige debatten: Hva er kunst?

I 1991 klarte Vebjørn å få i gang en vidløftig debatt om hvorvidt professorene på kunstakademiene var i stand til å tegne en hånd eller ikke, og han etterlyste figurundervisning på Akademiet. Vi pensler inn på kunstdebatten som har rast i sommer, der tidligere direktør for Utsmykkingsfondet, Stig Andersen, har høvlet til mot familieforetagendet Galleri Sand og kunstnerne Marianne Aulie og Vebjørn Sand. Vebjørn smiler, og forklarer engasjert.

- Jeg liker debatter. Jeg er en fri mann og trenger kun å stå til rette for meg selv når jeg tar igjen ovenfor folk som forsøker å stoppe annerledeshet. Hver gang jeg har gjort noe og prøvd å drive kulturliv i kulturlivet, har det kommet motstand i Norge. Beskyldningene mot meg har vært grove og ufine som at dette er bedrag, og at jeg har nazistiske tendenser. Leonardo-broen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, men lite fokus her hjemme. Som jeg nevnte er kunst-Norge styrt av et progressivt/evolusjonistisk kunstsyn og en etterdønning fra 1970 og 80-årenes marxistiske og leninistiske kunstsyn, der et figurativt, klassisk maleri enda ikke har fått en verdig plass. Min kunst er ikke kvalitetskontrollert av norsk, offentlig kulturpolitikk, men derimot av det norske publikum og av utenlandske institusjoner. Ute i verden representerer jeg nemlig norsk kunst! Det er motstridende.

Vebjørn tømmer en rosineske, river i en hullete sokk, og ser ut til å kose seg glugg i hjel i nuet og livet.

- Jeg er 40 år, har like lang utdanning som en hjernekirurg og fullført prosjekter i blytunge fagmiljøer. Men som en oppvakt kritiker sa da Leonardo-broen åpnet: Det er ikke noe galt med broa, men det er feil kunstner. Jeg syter ikke fordi man som figurativ maler møter motstand i Norge. Jeg er privilegert og kan jobbe ute. Min far Øivind sier alltid at man må la livet virke på seg, så går ting seg til.

Plutselig spør han seg selv mens han river litt i den andre sokken:

- Blir jeg lykkelig av å male? Hva er lykke? Det er faser i livet mitt der mesteparten av døgnet er å male. Jeg ønsker å føle at jeg nærmest puster strøket på lerretet, at jeg er strøket. Slik kan man skille gode fra dårlige malere.

Det har stoppet å regne og klokken nærmer seg midnatt. Vi finner veien ned til båten og blir kjørt med tent lanterne tilbake til fastlandet. Vebjørn vinker og vender båten tilbake til sitt kunstnerparadis på en vakker øy i Oslofjorden.